A Tour of Palestine, C.E. 1696

A recent visit to Huber’s antiquarian bookstore in Budapest, Hungary, yielded a veritable time-machine: A large volume (in Latin), published by Brodelet in 1714, entitled Palestina ex monumentis veteribus illustrate, which documents a survey of the Holy Land made in 1695 by its author, Hadriani Relandi.  Relandi was eminently qualified to conduct this exhaustive survey: He was a geographer, cartographer and a polylinguist, possessing – in addition to the European languages – full command of Hebrew, Arabic and classical Greek.  His journey encompassed 2500 sites mentioned in the Bible, Mishna and Talmud.

He began by mapping Eretz Israel, employing plane-table topography, triangulation and a sextant for an extremely accurate map (relandi map.jpg). He then identified each and every site mentioned in the Bible, Mishna and Talmud with the source of its name.   If it was a Jewish source, he quoted the appropriate text from Scripture. If the place name was Roman or Greek in origin, he supplied the source for those. He also conducted a census of each such habitation, with the following data:

1. Not one place in Eretz Israel has a name that originates in Arabic.
Place names are Hebrew, Greek or Roman (Latin), that were given meaningless Arabic derivations. Akko, Haifa, Yafo, Nablus, Gaza or Jenin have no meaning in Arabic, and city names like Ramallah, Al-Khalil and Al-Quds lack historic or philological Arab roots. In 1696, the year of the survey, Ramallah was called Bt’ala (=Beit-El), Hebron was Chevron, and the Cave of the Machpela was Al-Khalil, Arabic for patriarch Avraham.

2. The country was a wasteland. Its few inhabitants were concentrated in cities like Jerusalem, Acre, Safed, Jaffa, Tiberias and Gaza. Most of the city folk were Jewish or Christian, and only a few Muslims, usually Bedouins. Nablus (Shechem)was an exception, home to some 120 Muslims and 70 Shomronim (Samaritans). Natzeret (Nazareth), capital of the Galilee, was inhabited by 700 Christians. Some 5000 people lived in Jerusalem, most of them Jews. Interestingly, Muslims are mentioned only as nomadic Bedouins, who served as seasonal agriculture and construction workers. The population of Gaza was equally divided between Jews and Christians. The Jews raised grapes, olives and wheat crops (Gush Katif), while the Christians were occupied in commerce and transportation of goods. Safed and Tiberias also had Jewish communities, but the only occupation mentioned is fishing in the Sea of Galilee. A city like Um-al-Fahm, for example, is mentioned as a small village consisting of 10 Christian families, with a small Maronite church.

3. Relandi’s book completely refutes post-modern theories about a Palestinian nation or a “Palestinian tradition”, and reinforces Jewish ownership of the land, to the total exclusion of the Arabs, who even stole and adopted the Latin name of Palestine. 700 years of Arab rule in Spain, for example, have left a real cultural Moorish legacy of literature, architecture, engineering, medicine and the like. Andalusia and Guadalajara are undeniable facts, whereas in Israel, there is nothing that is Arab: no city names, no culture or art, no history, and no evidence of Arab rule. There is only a legacy of violence and robbery of the Jews’ promised most sacred land.

There is no Palestinian nation, there never was one, and there may never be one.

By Avi Goldreich

 

 

Ny perspektiv til konflikten i Midtøsten

Norske media elsker konfliktene i Midtøsten. Mange norske journalister og politikere tror ettervart at de er “eksperter” på denne konflikten uten å studere den historiske bakgrunnen eller fakta av de forskjellige begivenheter på en seriøs måte.

Etter mangeårig propaganda greide arabere å få mange i Europa til å akseptere deres “sannheter”: “Palestinere” er urbefolkning av området og jødene er okkupanter, Landet heter Palestina og ikke Israel/Judea/Samarie. Israel er et slags diktatur med apartheid styresystem. Palestinere er svake, fredelig og demokratisk folkeslag som ønsker å leve i fred ved siden av Israel. Landet tilhører EGENTLIG palestinere.

Virkeligheten er ikke så enkel og mange av “sannhetene” er ikke en gang sanne.

Jeg har bodd i Midtøsten i flere år og har nært kjennskap til både jødene og araberne i området. Jeg mener at den siste konflikten i Gaza gjelder hovedsakelig ikke noe ”frigjøring” eller etablering av en palestinsk stat, men den er en fortsettelse av den over 80 år gamle krigen som araberne fremdeles fører mot jødene.

Er det ikke rart at det var ingen som snakket om den “palestinske folk” eller en seriøs bevegelse som krevde et Palestinsk hjemland før 1967-krigen?

Vel, vil du si, “det var før Israel okkuperte vestbredden og Gaza”.

Det er sant. I seks dagers krigen erobret Israel Judea og Samarie og Gaza. Men områdene var ikke erobret fra Yasser Arafat. Judea og Samarie (Vestbredden) ble erobret fra Kong Hussein av Jordan, og Gaza fra Egypt. Jeg kan ikke unngå å undre meg over hvorfor oppdaget ”Palestinerne” plutselig sin nasjonale identitet ETTER at Israel vant krigen i 1967. Hvorfor krevde de ikke en egen stat når de var under tyrkisk, engelsk eller Jordansk/egyptisk styre?

Allerede for mer enn 3000 år siden var Israel en selvstendig nasjon (under kong Saul). Navnet Palestina ble gitt til område av Romerne tusen år senere etter at de har slått ned det jødiske opprør og ødelagt tempelet i Jerusalem. Romerne deporterte de fleste jøder ut av landet og tillatt ikke bruk av de opprinelige navn Israel, Judea eller Samarie. På den måten prøvede de å hindre en ny etablering av en jødisk stat. De prøvde også å endre navnet Jerusalem til Aelia Capitolina av samme grunn.

Palestina har aldri eksistert som noen selvstendig enhet. Området var styrt av Romere, Muslimer, kristne korsfarere, det tyrkiske Ottoman imperium, og etter første verdenskrigen, av England. England, med internasjonal støtte, sa seg til slutt enig i etablering av et jødisk hjemland i området (Balfur deklarasjon i 1918).

Det er ingen språk som heter Palestinsk. Det er ingen distinkt Palestinsk kultur eller religion. Det har aldri vært noe Palestinsk land styrt av Palestinere. Palestinere er arabere, ikke til å skjelne fra Jordanere, Syrere, Libanesere, Irakere osv. Araberne kontrollerer i dag 99.9 prosent av Midtøstens område. Israel sitter på kun 1 tiende del av 1 prosent av området!

Men dette er for mye for araberne, de vil ha alt. Og det er det de slåss i dag mot Israel om. Uansett hva Israel kan gi, vil det ikke bli nok.

Palestina var et desertert land til slutten av det 19. århundre. I flere tiår gikk antall befolkning i Vest-Palestina NEDOVER. I 1850 var det ikke mer enn ca. 120 000 mennesker i hele Vest-Palestina, 20 000 av dem var jøder og mange av de andre var nomader. I dag er det ca 10 millioner som bor på samme område.

En stor del av området var ørken og sumper og det var noen få som orket å bo der. De som bodde i landet var forskjellige små grupper: egyptere, tyrkere, armenere, syrere, beduiner, jøder, kurdere, albanere, forskjellige kristne grupper og andre. Det var ikke før jødene begynte å komme tilbake og bygge opp landet at arabere fra naboland og andre begynte å strømme til landet ( www.eretzyisroel.org/~peters ).

England som styrte området før 1947 innførte strenge begrensninger for jødisk immigrasjon til landet. Og de satt store militære styrke til å overvåke den vestlige grensen, og til å jage vekk de “ulovlige” jødene som rømte fra Europa. Samtidig var den østlige grensen av Vest-Plaestina åpen til fri innvandring av arabere. Fra 1890 til 1945 flyttet ca. en halv million mennesker, mesteparten muslimer, fra nabolandene og bosatt seg i Vest-Palestine (dagens Israel, Vestbredden og Gaza).

Dagens “palestinere” var aldri noe urbefolkning av Palestina (Arafat for eksampel ble født og vokst opp i Egypt). De fleste av dem kom til Vest-Palestina i begynnelsen av den 20 århundre fra Yemen, Saudi-Arabia, Marokko, Helas, Russland, Bosnia, Egypt, Syria og andre land. Myten at dagens “palestinere” har bodd i sitt “eldgamle palestinske land” til jødene kom og “kastet dem ut”, er basert på arabisk løgnpropaganda som dessverre har festet seg også i Europa.

Mange av araberne som flyktet fra Israel i 1948 var ikke fastboende i landet og en del har simpelthen returnert til de land de kom fra (se forskningen “Fra Uminnelige Tider” av Joan Peters). For hver araber som flyktet fra Israel, var det minst en jøde som flyktet/ble jaget ut av et arabisk land. Men mens Israel tok imot og hjalp de jødiske flyktningene til å integrere seg i samfunnet, plasserte araberne sine ”brødre” som kom fra Israel i flyktningleiere og hindret dem mulighet til å integrere seg i de land de bor i. I tillegg har arabere, med støtte fra FN, innførte en spesiell regel som gjør at palestinere er de eneste flyktninger i verden hvor FLYKTNINGSSTATUS GÅR I ARV. Slik at barn og barnebarn til arabere som flyktet under krigen, har også i dag status som flyktninger.

I dag står Israel fremdeles som den eneste demokrati i område og må fremdeles kjempe for sin eksistens mot det største terrornettverket i verden og fiendelige nabostater. Jødene var aldri noe populært folkeslag i Europa. Etter annen verdenskrigen fikk jødene, og staten Israel, noe sympati av verden. Men den gamle antisemittisme (jødehat) som dominerte Europa før forsvant aldri.

I de siste årene ser vi igjen betydelig økning av jødehat her i Norge! Men istedenfor den “tradisjonell” jødehats (som drives fremdeles av nynazistiske organisasjoner) ser vi i dag hats i det vanlige mediet mot sionismen og staten Israel. Men er det noe forskjell?  Dr. Martin Luther King, Jr. Den svarte menneskerettighet forkjemperen, sa i 1968 ved Harvard universitet “When people criticize Zionists they mean Jews, you are talking anti-Semitism.”

Mange I Norge forstår ikke hva ordet SIONISME betyr. Sionisme er realisering av drømmen og ønske som jødene har hatt i to tusen år om å reise tilbake til sitt hjemland Israel. Sionister er alle (også kristne) som tror at jødene har rett til å bo i sitt eget land. Sionismen som er grunnlaget til staten Israel er basert på toleranse, menneskerettigheter, demokrati og ønske om fred. Mer om hva sionisme betyr kan du finne på www.miff.no og på www.mfa.gov.il

Har ikke dagens palestinere noen rettigheter?

Araberne som bor på Judea, Samaria og Gaza og som kaler seg i dag palestinere har samme rettigheter som andre mennesker i verden. De har rett til å styre sitt eget liv og bo der de bor. De har rett til å arbeide, de har rett til å følge sin tradisjon og religion og de har mange andre rettigheter. Men de har IKKE RETT til å terrorisere andre. Ikke jøder og ikke sine egne folk. Retten til nasjonal selvstendighet er ikke en menneskerettighet som gjelder automatisk en hver gruppe mennesker i verden. Det er mange grupper som lever i fred uten at de har en egen stat. Israel har ikke avvist kravet til en egen stat til palestinere, men et slikt krav kan ikke forhandles mens arabere fortsetter med sin terrorkrig mot staten Israel.

Er det noe løsningen til konflikten i Midtøsten?

Israelere og palestinere er dømt til å leve sammen. Jeg er optimist og tror at det kan finnes en vei for alle til å leve i fred i dette område. Men en slik løsning må begynne med sannheten. Terrorisme, vold, og løgnpropaganda hjelper ikke til å finne en løsning.

Historisk tilbakeblikk

Århundrers forfølgelse
De fleste nordmenn vet at seks millioner jøder ble drept eller omkom ved grusom behandling mens nazistene styrte Tyskland, og at Hitler hadde som mål å drepe alle verdens jøder.  Men det er mer ukjent at jødene, gjennom nesten 2000 år uten eget land, har opplevd en stadig og sterk diskriminering:  De måtte bo i ghettoer, måtte ikke eie jord, kunne bare ha visse yrker og mange andre restriksjoner.  Rett som det var, ble jødenes ghetto utsatt for plyndring og vold.  Noen ganger ble hundrevis eller tusenvis av mennesker drept bare fordi de var jøder.

Diskriminering i arabiske land
Jødene fikk ofte skylden når noe gikk galt der de bodde. Jødene i Europa har hatt som en slags tommelfingerregel at de ble utsatt for angrep ca. hvert 40. år. I arabiske land ble færre drept, men undertrykkelsen var minst like konsekvent. Fremdeles blir religiøse minoriteter diskriminert i arabiske land, inkludert i de palestinske selvstyremyndighetene.

Det bodde omlag en million jøder i arabiske land på midten av 1900-tallet, nå er det færre enn 10.000 (antakelig under 4000) igjen, flest eldre. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land (de fleste til Israel) enn arabere fra Israel. Forholdene der for jøder og andre minoriteter er slik at de ikke har noe å vende tilbake til.

De siste årene er volden mot jøder økende i Frankrike og andre land med en stor muslimsk befolkning. Det har vært terrorangrep mot jødiske mål i Marokko, Tunisia og Tyrkia. Mobbing av barn fordi de er jøder har økt i mange land, også Norge. Det kan se ut som om de jødene som har valgt å ikke flytte til Israel, blir “straffet” for det israelske jøder gjør. Århundrers erfaring, og det som skjer nå, viser at jødene trenger en “nødhavn”: Et sted de har rett til å flykte til, og hvor de kan styre seg selv og være frie mennesker.
Episoden med elvebåten Struma forteller mer enn tykke bøker hvor viktig det er at det finnes en jødisk stat som forfulgte jøder kan flykte til. 764 mennesker druknet fordi ingen ville ta imot jødiske flyktninger under 2. verdenskrig.
Les mer om denne historien på  Israel er jødenes eneste alternativ.

I utlendighet (diaspora)
Israel er jødenes tradisjonelle hjemland, slik vi kan lese mye om i Bibelen. Fra år 70 og utover ble mange av dem jaget og presset ut av landet sitt av romerne og senere herskere.  I århundrer bodde det få jøder der.  Til tross for dette har landet hele tiden vært i sentrum for jødenes oppmerksomhet.

Gjennom historien har jødene forsøkt alle løsninger: Bo isolert i ghettoer, bo blant andre mennesker, holde sin religion på en streng måte, være lite religiøse, være rike, være fattige, og så videre. Men uansett hva jødene gjorde, ble de forfulgt og diskriminert – selv om det lokalt kunne være gode perioder innimellom. Vi viser til MIFF serie om Jødehatets historie.

En stat med jødisk flertall
Jødenes vanskelige situasjon i mange land var et verkende sår. Etter hvert, og særlig etter 2. verdenskrig og Holocaust, ble det internasjonal aksept for at jødene må ha en stat hvor de kan være i flertall og styre seg selv.  I 1948 opprettet jødene sin egen stat, Israel, som ble godkjent av FN.

Under krigen som fulgte flyktet ca. 700.000 arabere fra Israel.  Mange av disse returnerte til de land de kom fra noen år tidligere.  I årene etter kom det store mengder jødiske flyktninger til Israel: Overlevende fra nazismen, jøder på flukt fra jødehat i Øst-Europa og aller mest jøder fra arabiske land.  Som nevnt flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel.  Alt dette medførte store konflikter som fremdeles ikke er løst.

Vellykket på mange felter
Som alle land har Israel mange problemer. Siden det er i en krigssituasjon, er problemene på noen felter ekstra store. Konflikten mellom Israel og araberne generelt, og palestinerne spesielt, kaster skygger og koster uskyldige mennesker på begge sider livet. Men tross dette: Dersom vi sammenlikner Israel med andre land i denne skrøpelige verden, er jødenes stat vellykket på mange felter.

Israel ligger langt framme i høyteknologi, medisin, jordbruk og mange andre felter. Israel har flere satellitter (militære og sivile) i bane rundt jorda. Helsetilstanden for Israels innbyggere er blant de beste i verden. Forventet levealder i Israel er på høyde med Norge og andre land i Vest-Europa.

Ikke bare jødene nyter godt av Israels suksess.  Det gjør araberne i Israel også, selv om det ennå mangler mye på at gruppene har like vilkår.  Forskjellen i levealder mellom jødene og araberne i Israel er ca. 1 år, det er mindre enn mellom flertallsbefolkningen og muslimene i Europa.  Arabiske menn i Israel lever i snitt lenger enn danske menn.  Også når det gjelder utdanning er forskjellen mellom arabere og jøder i Israel mindre enn mellom muslimer og flertallet i Europa.

Halvparten av den jødiske befolkningen i Israel er kommet dit som flyktninger fra arabiske og andre muslimske land. Og Israels “europeiske” jøder kommer hovedsakelig fra Russland, Romania og andre land i Øst-Europa. Felles for disse landene er en svak demokratisk tradisjon. I lys av dette er det sterkt at Israel har klart å utvikle et demokrati, med frie valg og en levende debatt. For mange arabere, også fiender av Israel, står Israel som referansen på et demokratisk samfunn.

Hvorfor fredsprosessen mislykkes
I nyhetene hører vi stadig om “fredsprosessen” i Midtøsten, om forhandlinger og fredsplaner og “veikart”. Partene selv og andre (særlig FN og USA) har kommet med ulike forslag til hvordan konflikten mellom Israel og de arabiske naboene skal kunne løses, og det har vært forhandlinger som hittil ikke har gjort slutt på konflikten.

Da Oslo-avtalen ble inngått i september 1993, var mange israelere optimister. Nå er de fleste atskillig mer kyniske. Slik israelerne ser det, er fredsprosessen mislykket først og fremst fordi palestinerne ikke har oppfylt sine forpliktelser på to viktige felter:

a) Terrorgrupper ble ikke oppløst og avvæpnet. Israel utstyrte Yasser Arafats styrker med våpen for at alle væpnede grupper som ikke var under offisiell kontroll, skulle avvæpnes og oppløses. Ikke på noe tidspunkt har Arafat, og de palestinske lederne som er kommet siden, gjort noe for å gjennomføre dette. (Yasser Arafat var palestinernes ubestridte leder i mange år til han døde i november 2004.)

Dermed ble sikkerhetssituasjonen for Israel umulig. Ikke noe land kan leve med store grupper som driver terror mot sivilbefolkningen. Israel måtte derfor treffe mottiltak, blant annet et sikkerhetsgjerde (se under). Terrorgruppene gjør det også umulig å opprette en palestinsk stat. Ingen seriøse stater har væpnede grupper som driver terror innover og utover utenfor regjeringens kontroll.

b) Palestinerne har ikke godtatt en varig stat med jødisk flertall. Riktignok har de anerkjent “Israel”. Men det er et “Israel” som, hvis palestinernes krav blir gjennomført, skal få arabisk flertall. Det viktigste elementet i dette er kravet om at de palestinske flyktningene fra 1948, og deres mange etterkommere, skal ha en “rett til å vende tilbake” til de stedene i Israel som de flyktet fra. En slik “rett” har verken jøder eller andre flyktninger fra den tiden. (Se nedenfor.) Denne forskjellsbehandlingen kan Israel ikke godta – det vil jo føre til at jødene ikke har noe sted å gjøre av seg og igjen er i mindretall over hele verden.

Israel er det ørlille landet som jødene har fått i stedet for alt de mistet i Europa, i arabiske land og andre steder. Israel er ca. 1/15 av Norge i størrelse, 16 km på det smaleste. Israel er mindre enn 0,2 % av det arabiske området, mens jødene tradisjonelt har utgjort ca. 2 % av befolkningen der. Jødene forlanger å få leve i fred og sikkerhet i sin lille stat. Får de det, kan det meste ordne seg.

Mer om flyktninger
Mange arabere flyktet altså i 1948 fra Israel. Det var en rekke andre store flyktningeproblemer noenlunde samtidig (for eksempel 400.000 finner fra Karelen da Sovjetunionen overtok det, 10-12 millioner etniske tyskere fra Øst-Europa etter at 2. verdenskrig var slutt, millioner av hinduer og muslimer da India ble delt i 1947). Og nesten alle jødene flyktet fra arabiske land, fra Polen og andre steder. Ingen av disse gruppene (eller andre) har fått noen “rett til å vende tilbake” etter over 50 år. De har også i liten eller ingen grad fått erstatning.

I motsetning til alle andre flyktninger “arver” palestinerne sin flyktningestatus: Palestinske barn som er født i et arabisk land, blir registrert som flyktninger fordi foreldrene var det. Slik er det ikke for noen andre grupper. Man blir statsborger i det landet man blir født.

De grunnleggende spøsmålene i denne forbindelsen kan du finne i artikkelen Med rett til landet.

Mer om flykningene finner du her:
temaside om flyktninger
Ingen rett til å vende tilbake
Flyktninger i Europa og i Midtøsten
Israel og Kypros: Europeisk dobbeltstandard

Sikkerhetsgjerdet
Israel bygger nå et sikkerhetsgjerde. (På en liten del av strekningen er det en høy mur, den skal hindre skyting mot boligstrøk og veier.) Statsminister Ariel Sharon i Israel, som startet byggingen, var egentlig imot gjerdet, og forsøkte å få avtaler med palestinerne som skulle gjøre det unødvendig. Men terror har tvunget det fram. Gjerdet har redusert terroren sterkt der hvor det er bygget.

Gjerdet går noen steder langt inne på Vestbredden. Mange, også i Israel, er uenige i det. Det er å håpe at forhandlinger vil gjøre det mulig å flytte eller fjerne gjerdet og i første omgang finne ordninger som gjør ulempene minst mulig mens det finnes. Les mer på temasiden om Sikkerhetsbarrieren.

Israel gjennomfører en rekke andre tiltak også, med kontroller og avstengninger. Disse tiltakene gjør livet vanskelig for palestinerne. Men dersom israelerne ikke hadde gjennomført tiltakene, ville et langt større antall israelere blitt drept og skadet i terroraksjoner.

Tilbaketrekning hjelper ikke
Israel trakk seg sommeren 2000 helt ut av Libanon. Likevel har Hizbollah fortsatt angrepene som til slutt førte til krigen i juli og august 2006. I august 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza. Tross det fortsetter raketter fra Gaza å regne over israelske områder som er innen rekkevidde.
Mange israelere trekker konklusjonen: Tilbaketrekning nytter ikke, terror må bekjempes med våpen, gjerder og andre tiltak som hindrer terroristen i å gjennomføre sine planer.

Fredshåp
Meningsmålinger gjennom mange år viser at over 70 % av jødene i Israel støtter en varig fred med palestinerne hvor Israel trekker seg tilbake fra nesten hele Vestbredden og hele Gaza slik at palestinerne kan ha sin egen stat der, hvor partene deler kontrollen over de stedene som er hellige både for jøder og muslimer og hvor det er åpen og vennlig kontakt mellom jødene og palestinerne. Men det går bare når det kan skje i fred og sikkerhet. Det vil si at palestinerne må stanse terroren og anerkjenne at jødene har rett til å ha en stat hvor de kan være frie og i flertall.

Håpet nå er at demokratisering av de arabiske land skal føre til holdningsendringer som gjør det mulig for alle parter å leve i fred, frihet og velstand. Med et skikkelig samarbeid ville Israel kunne hjelpe sine naboer på mange viktige felter. En slik fred drømmer de fleste israelere om. Men det virker som om en slik holdningsendring på palestinsk og arabisk side ennå ligger langt fram.