Har Hamas endret sitt mål om utslettelse av staten Israel?

Hamas kunngjorde 1. mai 2017 et vedtak om et nytt politisk dokument . Fawzi Barhoum, en Hamas-talsmann i Gaza , sa at gruppen måtte utvide det opprinnelige charteret for å kunne nå sine mål. «Dokumentet gir oss en sjanse til å få kontakt med omverdenen,» sa han. «Vår budskap til verden er: Hamas er ikke radikal. Vi er en pragmatisk og sivilisert bevegelse. Vi hater ikke jødene. Vi kjemper bare mot dem som okkuperer vårt land og dreper våre folket» (New York Times , 1. mai 2017).

Dette nye dokumentet erstattet imidlertid verken Hamas Charter fra 1988 eller opphever terrorgruppens stiftelsesdokument som krever Israels ødeleggelse, ifølge senior Hamas-tjenestemann Mahmoud al-Zahar. Dette er tydelig fra referansen til ideen om opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og Jerusalem basert på våpenhvilelinjen fra 1949 . Uttalelsen gjentar imidlertid flere ganger at Hamas ikke søker å frigjøre Vestbredden, men hele Palestina fra elven til havet (punkt 2 og 20).

 «Når folk sier at Hamas har akseptert 1967-grensene, er dette en krenkelse for oss,» sa Zahar. «Vi har bekreftet de uendret prinsippene om at vi ikke anerkjenner Israel; vi anerkjenner ikke landet okkupert i 1948 som tilhørende Israel; og vi anerkjenner ikke at folket som kom hit [jødene] eier dette landet.»  Zahar sa videre at referansen til 1967-grensene «er et taktisk skritt som ikke reduserer palestinernes rett til hele landet Palestina» (Reuters , 10. mai 2017; oversatt av Palestinian Media Watch ).

Uttalelsen avviser også enhver fredsavtale med Israel og oppfordrer til å stanse samarbeidet mellom israelere og palestinere som er muliggjort av Oslo-avtalen (punkt 21).

Dokumentet hevder gjentatte ganger at «Palestina» området, som inkluderer Israel, har en spesiell status som «et arabisk islamsk land». «Palestina» har imidlertid ingen spesiell status i islam eller tilknytning til arabere som bor utenfor området (punkt 3, 7 og 10).

Selv om den anerkjenner området som Jesu Kristi fødested , nevner ikke uttalelsen noe sted en jødisk tilknytning til landet Israel . Hamas hevder også at Jerusalem er hovedstaden i «Palestina». Palestina har aldri eksistert som en stat, og Jerusalem har aldri vært hovedstad i noen annen stat enn Israel eller de gamle jødiske kongedømmene . Byen har blitt hellige til muslimene på grunn av sin jødiske røtter.  Muhammed har aldri vært i Jerusalem, og byen er ikke nevnt i Koran.

Kravet om at palestinske flyktninger skal få vende tilbake til landet som nå er Israel er en ikke-starter for forhandlinger. Selv palestinske forhandlere har erkjent at dette er et urimelig krav (punkt 12, 13 og 20).

For å unngå å bli anklaget for antisemittisme , erstatter uttalelsen mange av de åpenlyst antisemittiske referansene i Hamas Charteret med eufemistiske referanser til «sionister» og sier spesifikt at den ikke har noen konflikt med jøder. Hamas er imidlertid klar over at de fleste sionister er jøder. Hamas insisterer også på at bare palestinere har rett til selvbestemmelse. Å nekte det jødiske folket samme rett er antisemittisk (punkt 14, 16 og 18).

«Moderasjonen» av den nye erklæringen inkluderer ikke en avvisning av ideen om utslettelse av staten Israel. Tvert imot, dette blir forsterket av Hamas ved å antyde at de har en guddommelig rett til å engasjere seg i terrorisme og at hele den arabiske/islamske verden må engasjere seg i en Jihad (helligekrig) mot Israel (Punkt 15, 23, 25 og 26).

Uttalelsens om opprettholdelse av menneskerettigheter er merkelig, gitt gruppens forfølgelse av kristne , homofile og andre palestinere som ikke aksepterer dens radikale islamske ideologi (punkt 8 og 17).

Hamas omskriver også historien gjennom hele dokumentet, som når det antydes at antisemittisme var et rent europeisk fenomen (punkt 17). Mens jødenes erfaring i Europa var annerledes og i mange tilfeller mer alvorlig, ble jøder i arabiske og muslimske land ofte forfulgt. Jøder og kristne ble tolerert som dhimmi – annengrads mennesker med reduserte rettigheter.

Forestillingen om at Hamas modererte sine holdning ble motbevist bl.a. av utnevnelsen av Yahya Sinwar som Hamas lederen. Lenge før 7. oktober 2023, Hamas- massakren i Sør-Israel. Kobi Michael, en tidligere sjef for den palestinske avdelingen ved Israels departement for strategiske anliggender, sa at Sinwar «representerer den mest radikale og ekstreme linjen til Hamas» (New York Times , 13. februar 2017).

Selv den palestinsk Fatah partiet avfeide det nye Hamas dokument som «ingenting nytt» (WAFA , 2. mai 2017).

Lenge før massakren 7. oktober 2023 reiste Hamas visepolitiske sjef Saleh el-Arouri til Iran, etter at Hamas Charteret ble «revidert», og erklærte at Hamas aldri ville gå med på å legge ned våpen, anerkjenne det sionistiske regimet i Israel, eller kutte dets bånd med Iran  (Tasnim News Agency , 24. oktober 2017). Dette var også da Iran forsonet seg med Hamas etter en periode med fremmedgjøring, og ble gruppens viktigste støttespiller.

Hvis det var uklart for noen at Hamas ikke hadde endret agenda med det 2017 dokument, levnet Hamas-leder Khaled Mashaal ingen tvil i januar 2024 da han sa: 
«For å etablere et felles grunnlag og en felles palestinsk front sammen med de andre palestinske organisasjonene, og i tråd med andre arabiske posisjon. Hamas gikk med på en fullstendig uavhengig (palestinsk) stat, med 1967-grensene, med Jerusalem som hovedstad, med rett til retur inkludert, uten å anerkjenne legitimiteten til den sionistiske enheten.
Denne posisjonen var ment til å legge til rette for palestinske og arabiske avtaler på dette stadiet, men uten å gi fra seg noen av våre rettigheter eller noen del av landet vårt og uten å anerkjenne Israel. Vår visjon (utslettelse av staten Israel) forblir uendret.
Jeg tror at 7. oktober (massakren) har styrket denne overbevisningen, har begrenset uenighetene, og har gjort ideen om å frigjøre Palestina fra elven til havet til en realistisk idé som allerede har begynt. Det er ikke noe å annet å forvente eller håpe på. Det er en del av planen, en del av agendaen, og vi står på terskelen, med Allahs hjelp (MEMRI , 22. januar 2024).

Basert på en artikkel i Jewish Virtual Library