NRKs manipuleringsteknikk

I løpet av 3 måneder etter starten av krigen mellom Israel og Hamas (7.10.2023) har de fleste mennesker i Norge tatt en stilling til konflikten – mot Israel. Dette er en direkte resultat av et målbevisst og planlagt anti-israelsk kampanje som føres av den største medieaktør i landet – NRK.

Manipulering i media er ikke noe nytt og ble brukt for å svartmale staten Israel i lang tid både av NRK, NTB og noen andre norske media. Men i det siste måneder har NRK intensiverte sin anti-Israel kampanjen og har tatt i bruk både nye og gamle manipuleringsteknikk.

NRKs manipuleringsteknikk består vanligvis av noen av disse elementene:

• Overfokusering på forhold som normalt betraktes som vanlig i andre land.
• Enkelte begivenheter eller krigshandlinger blir tatt ut av sammenheng.
• Misvisende bruk av ord og utrykk som normalt har en annen betydning når de brukes i andre sammenheng.
• Tilknytting til eller sammenligning av enkelte forhold i Israel med forhold i andre land som ikke har noe med disse å gjøre.
•  Formidling og forsterkning av kun en liten del av en handling eller situasjon, uten å vise det store bilde.
• Blanding av faktiske forhold med fantasier og myter.
• Fremstilling av informasjon fra upålitelige kilder som fakta.
•  Dobbeltmoral. Stilling av andre krav til krigføring av IDF enn til krigføring utført av andre land.
• Selektiv og manipulerende tolkning av internasjonal rett.
• Negativ fremstilling av Israel og «sionister» på alle type program: nyheter, debatt, humor, natur, aktualitet, historie, underholdning osv.
• Debatt og aktualitet program om Israel og konflikten uten representasjon av den israelske side.
• Fokusering på antall barn (kun palestinsk) som blir rammet i krigen, og antydning at IDF angriper og sikter på barn. Menn og terrorister er ikke nevnt.
• Valg av diverse Midtøsten- og folkeretts-«eksperter» som har i utgangspunktet anti-israelsk og/eller antisemittiske holdninger.
• Journalistene som reportere om Israel og konflikten må forholde seg til en streng politisklinje som er bestemt av NRKs ledelse.
• Selektiv valg av uttalelser til politikere og andre kjendiser. Kun uttalelser som passer til NRKs linje, som blir gjengitt.
• Promotering av organisasjoner med en anti-Israelsk profil.
• Samkjøring av den anti-israelske kampanjen i alle kanaler: TV, Radio, Internett og sosiale medier. Flere aviser gjengir NRKs propaganda «nyheter» i sin papiravis og på Internett.

Forhandling og en mulig løsning

Etter et intensivt amerikansk press har Israel og de palestinske myndighetene i Ramallah blitt enige om å starte på en ny runde med forhandlinger, med håp om å oppnå en varig fred.

Både i Israel og i de palestinske områdene er det sterk motstand mot nye forhandlinger.  Mange palestinere mener at det er kun makt Israel forstår, og derfor må de fortsette med det de kaller «motstanden» (vold mot jøder). Den brede støtten palestinere får fra det internasjonale samfunnet, gir dem håp om at deres krav kan oppnås uten å forhandle med fienden.  I Israel mener mange at en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza vil være en alvorlig trussel for livet i Israel.

Forventningene til disse forhandlinger er lave, ikke minst på grunn av erfaring fra tidligere forhandlinger der palestinere har fått tilbud om (nesten) alt de ønsket seg, men likevel takket de nei, og heller valgt å fortsette med volden. Mange israelere viser til erfaring med «land-for-fred» som ble gjort i Gaza i 2005.  Etter at Israel evakuerte flere tusen jøder som bodde på Gazastripen, og trakk alle sine styrker til «1967 grensen», fikk den tilbake Hamas-terror og tusener av raketter mot sine byer og landsbyer.  Mange israelere mener at det vil være galskap å prøve dette på nytt nær sentrum av landet.

Men israelere mister ikke motet og humoren er intakt.  Nylig hørte jeg følgende historie: 

Palestinere strømmer til Tel Aviv

Også i år, i den muslimsk hellige Ramadan måneden, åpner Israel grensen for opp til en million palestinere som kan reiser til et kort ferie i Israel.  De fleste reiser til Tel-Aviv og mange opplever Middelhavets stranda for første gang.  

Dette er et forsøk på å eksponere palestinere til det israelske samfunnet.  Eksponering til både landet og folket kan forhåpentligvis gjøre de palestinske muslimene mindre mistenksom for jødene som bor i nabolaget.  En del av palestinere reiser til Jerusalem og Al Aqsa moskeen, men de fleste reiser til Tel-Aviv for å oppleve den store byen og de flotte strandene der.

Til tross for at israelere og palestinere lever nær hverandre i Judea og Samaria (Vestbredden), så kjenner den unge generasjonen hverandre kun på en begrenset måte.  Palestinere kjenner israelere som soldater eller jødiske bosettere.  Jødene kjenner palestinere som bilig arbeidskraft eller potensielle terrorister.

Muhamad Adna, 20 år, fra Ramala besøker Israel for første gang og er begeistret: «det er som å være i utlandet» sier han til Maariv.  For mange palestinere er dette det nærmeste utlandet de kommer.  Mangeårig avhengighet av utenlands bistand og dårlig økonomisk styring, gjør at mange palestinere ikke har råd til en «ekte» utenlandsreise.

Er det EU som skal bestemme Israels grenser?

Israel innenfor den grønne linje

For noen dager siden publisert den Europeiske Union nye retningslinjer som gjelder samarbeid med Israel.  Retningslinjene definerer «1967 grensen» (våpenhvilelinjene fra 1949) som gjeldende grenser til staten Israel og vil boikotte israelske organisasjoner, institusjoner og bedrifter som befinner seg, eller har forbindelser til «okkuperte områder» utenfor denne linjen (den «grønne linjen»).

Rammen til samarbeidet mellom Israel og EU ble lagt i avtalen fra 1995. Inntil desember 2012 har EU gitt støtte til 1200 vitenskapelig og teknologiske samarbeidsprosjekter med Israel.  EU har aldri anerkjent Israels kontroll over områder som er utenfor våpenhvilelinjene fra 1949, men har ikke tidligere tatt konkrete tiltak for å presse frem denne politikken.  På et møte 10. desember 2012 har EUs utenrikskommisjon utrykt sin støtte til «tostatsløsning», berømt det «Arabiske fredsinitiativet» og fordømt Israel for bygging på Judea og Samaria (Vestbredden).  EUs utenrikskomité ser bort fra tre tusen års jødisk historie i landet, Balfour-erklæringen fra 1917, San Remo resolusjon fra 26. april 1920, Sèvres avtalen fra 10. august 1920, Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) resolusjon fra 24. juli 1922, internasjonal praksis og situasjonen på bakken; og fastslår at Golan-høyden, Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gaza er «okkuperte områder» som ikke er en del av staten Israel.

De nye retningslinjene forbyr finansiering og samarbeid med organisasjoner og bedrifter som er «israelsk» (jødisk), uansett om de ansatte er palestinere.  Boikotten gjelder ikke organisasjoner og bedrifter som er «palestinsk» (muslimsk).  Er ikke dette en rasistisk diskriminering som er forbudt i de fleste europeiske land?  Og hva med bedrifter som har en felles arabisk/jødisk eierskap?  Eller felles jødisk-arabisk organisasjoner som arbeider for samarbeid og fred, skal disse også boikottes?

De nye retningslinjene reiser en del alvorlige spørsmål og sår tvil om hva som er det virkelig motivet bak dette EU initiativet.  Er dette et forsøk på å støtte det amerikanske forhandlingsinitiativet, eller en press for å tvinge Israel til å akseptere de palestinske kravene?

En jøde som bor i Hebron er ikke kvalifisert til noe europeisk pris eller stipend, men en muslim som bor i samme by er kvalifisert.  Palestinske/arabiske terror-organisasjoner som Hamas, Fatah, Islamsk Jihad, Hizbollah og andre er kvalifisert til, og får, europeisk økonomisk støtte. Men israelske organisasjoner som ECF, Friend of the Earth, FFIPP, IPSO og andre som hjelper palestinere og arbeider for fred, vil ikke få noe EU-bistand.  Så hva er EUs logikk bak en slik selektiv støtte?  Er det formål til organisasjon, religion-tilhørighet til de fleste medlemmer, adressen til hovedkontoret eller kanskje hudfargen til lederen som skal bestemme EU støtte? Gjelder EU samarbeid og støtte alle organisasjoner som opererer på feil siden av den» grønne linjen», eller kun de som støtter de palestinske kravene?

En palestinsk eid bedrift i Samaria som selger varene i Israel er kvalifisert for samarbeid med EU, men en jødisk eid bedrift, med palestinske ansatte, i nabobyen, er ikke det.  Hva gjør en bedrift til «palestinsk» eller «israelsk», kvalifisert eller ikke kvalifisert?  Er det religion tilhørighet til eieren, til de ansatte eller til kundene, eller kanskje etnisitet til arbeidsformann?

Det palestinske flyktningebedraget, del 2

Nøkkel til bedrag

870 millioner mennesker lider av kronisk hunger i verden. Hverdagslivet er vanskelig for over 5 milliard fattige mennesker som tjener mindre enn 60 kroner per dag.  Livet har vært vanskelig for de 100 millioner flyktningene som har rømt fra 248 bevæpnet konflikter i verden siden 1946.  Livet er fremdeles vanskelig for over 30 millioner mennesker som er på flukt i Somalia, Eritrea, Syria, Afghanistan, Irak og andre land som befinner seg i en konflikt.

Livet kan også være vanskelig for noen få tusener gjenlevende arabiske flyktninger som har rømt fra krigen i Palestina i 1948.  De arabiske flyktningene har rømt fra en krig som de selv har startet. «Dessverre» lyktes de ikke med å utrydde jødene som bor i landet. 70 år etter krigen er de fleste flyktningene døde av alderdom. Likevel lever myten om de «palestinske flyktninger» i beste velgående, og vokser fra år til år.  Denne virtuelle gruppen  på 7 millioner blir betraktet av mange som «den største flyktninggruppe i verden«.

Abdullah og Moshe
34 år gammel Abdullah Zubeidi arbeider som bygningsarbeider i Amman (Jordan).  Han er født i Jordan og har en Jordansk statsborgerskap. Hans far, fra Zubeidi klanen i Irak, var en gjestearbeider og levde i 1947 i Vest-Palestina.  Er dette en grunn for at Abdullah blir betraktet som en «palestinsk flyktning»?  Moshe fra nabolandet ble også født til foreldre som var flyktninger.  De rømte fra Marokko til Israel i 1950.  Men Moshe har aldri vært, eller betraktet seg selv heler ikke som en flyktning.

Fatima og Sumaira
Hvorfor skal 5 år gammel Fatima som bor i London bli registrert som «palestinsk flyktning» bare fordi hennes bestemor flyktet fra Palestina for 70 år siden?  Hennes far som er en engelsk statsborger driver en butikk, og de har det ganske bra.  Sumaira derimot er ganske fattig.  Hun er også 5 år gammel og lever i London sammen med foreldrene hennes som er fra Pakistan.  Hun er ikke registrert som en flyktning.

Kom Obama på besøk til Palestina?

Ifølge internasjonal media kom USA president Barak Obama på besøk til Israel i dag (20.3.2013).  Men NRK vil det annerledes.  Ifølge NRK, både på fjernsyn og radio, kom Obama på besøk til Palestina.

Riktig nok finnes det ikke noe land i verden som heter Palestina, og det er ingen medlemsland i FN som heter Palestina.  Men dette stopper ikke den sosialistisk styrt NRK med å beskrive besøket i Israel og Ramallah (på Vestbredden) som et besøk i «Palestina».

«Palestine» er et av mange gammelt navn til et område øst for Middelhavet.  Området har ikke klare definerte grenser og inneholder i dag statene Israel og Jordan, samt områdene Gaza og Vestbredden.  De gamle jødiske navn til området er Judea, Samaria, Israel og Zion, og arabere kaller det Filistin.

Amerikanske media beskriver Obamas besøk som besøk i Israel.  Europeiske media beskriver Obamas besøk som et besøk i Israel.  Israelske media beskriver Obamas besøk som et besøk i Israel.   Arabiske media beskriver Obamas besøk som et besøk i Israel.  Til og med palestinske media beskriver besøket som et besøk i Israel.  Men ikke den Norske Kringkasting – for dem er dette et besøk i «Palestina».

Israel står foran et valg

22. januar 2013 skal statsborgere i Israel gå til urnene for å velge et parti med representanter som de ønsker skal sitte i Israels lovgivende generalforsamling.  Men valget handler egentlig om mye mer enn de 120 representantene i Knesset.  Valget i 2013 handler i stor grad om et veivalg og fremtiden for den jødiske staten, både politisk og sosialt.  Valget som den israelske borger skal ta stilling til er betydelig mer alvorlig enn det en norsk velger står ovenfor i et norsk valg.

5,7 millioner israelere med stemmerett, 81 % av dem jøder, kan velge mellom 34 partier.   Partiene representerer et bredt spektrum av meninger i det israelske samfunnet: jødiske nasjonalister, arabiske nasjonalister, sosialister, kapitalister, religiøse jøder, sekulære jøder og arabere, pirater, pensjonister, miljøvernere og cannabisrøykere.

Valget er vanskelig, og det er mye som står på spill.  Skal Israel fortsatt være en liberal demokratisk stat, forvandles til et jødisk teokrati eller blir til en arabisk stat?  Skal alle borgere være likestilt, eller skal jødene ha særrettigheter?  Skal Israel gå tilbake til sine sosialistiske røtter, eller utvikle videre det kapitalistiske systemet?  Skal Israel leve i fred med sine naboer, eller er staten nødt til å leve med sverdet i hånden til evig tid?

Dessverre så er det slik at fremtiden til staten Israel ikke bestemmes kun av de israelske statsborgerne.  Det er 2 betydelige eksterne faktorer som har vesentlig påvirkning på utviklingen i området. Den ene er palestinere/arabere.  Så lenge de ikke aksepterer retten som jødene har til å leve i fred i sitt eldgamle hjemland, vil Israel bli tvunget til å fortsatt satse på sitt forsvar, begrense rettighetene til de israelske arabere og presse frem et mer nasjonalistiske og religiøse samfunn.

Proporsjonalitet i krigføring

Hamburg august 1943

Etter siste militærkonfrontasjon mellom Israel og terrororganisasjonene i Gaza ble Israel beskyldt (som flere ganger før) for bruk av “uproporsjonal”, “overdrevet” eller “ekstrem” makt, og at denne var rettet mot sivilbefolkning i Gaza.  Norske media gjentok i stor grad diss beskyldninger uten å sjekke de faktiske forhold og sammenligne dem med det som er vanlig i slike militærkonfrontasjoner andre steder i verden.

Når man skal vurdere om en part i en konflikt bruker “uproporsjonal” eller “overdrevet” makt så er det naturlige spørsmålet – uproporsjonal i forhold til hva?  Et annet grunnleggende spørsmål er hva betyr “uproporsjonal” eller “overdrevet” i denne sammenhengen?  Betyr bruk av “proporsjonal” makt i en krig at for hver rakett som den ene parten skyter så skal også motparten skyte en rakett?  Og hvis den ene parten skyter en rakett mot et sivilt mål så må også motparten skyte mot et sivilt mål?  Vil dette bli betraktet da som en “proporsjonal” krigføring?  Eller kan det være uproporsjonal at Israel beskytter sine innbyggere, mens Hamas bruker sivile i Gaza som skjold?

Mens Hamas var opptatt med å skyte raketter mot israelske barnehager og sykehus, arbeidet mange israelere med å sende lastebiler med mat og medisin inn til Gaza.  Lastebiltransporten måtte stoppe (midlertidig) kun når Hamas skjøt raketter direkte mot grenseovergangene.  Var dette en proporsjonalt krigføring, og hvilken side som var uproporsjonal her?

Løgner om Gaza

Palestinsk Hollywood – Pollywood

I den siste konflikten mellom Israel og terrororganisasjonene i Gaza ble vi bombardert med ”nyheter” som tegner et klart bilde av hvem som er skyldig i denne konflikten.  Ikke overraskende hører vi at det er Israel som er ”skyldig” slik som i alle tidligere konflikter i området.  Mange av disse ”nyheter” og «ekspert»-kommentar, både i norsk og internasjonal media, er hovedsakelig basert på arabiske kilder og på journalister som i utgangspunkt tror på Det Palestinske Eventyret.

Men hva er realiteten bak disse ”nyheter” og påstander?  Hva er fakta som er relatert til den enkelte påstand?  Jeg har prøvd å gi svar på noen av disse, og å vise at virkeligheten ofte er det motsatte av det arabere og norske media forteller oss. 

Påstand:
Gaza er okkupert av Israel

Den palestinske terroren fra Gaza – en dobbel forbrytelse

Palestinsk terror fra Gaza mot israelske sivilbefolkning er ikke noe nytt og har eksistert fra før staten Israel ble etablert i 1948.  Fra 2005, etter at Israel trakk ut alle sine soldater og ødela de jødiske bosetninger i Gaza stripen, intensiverte palestinere sine terrorangrep.

Man kunne ha trodd at når Gaza ble helt “jøderen” i 2005 og palestinere hadde ikke flere territorielle krav i dette område, ville palestinere bruke sine resurser på å bygge opp sitt sivile samfunn, infrastruktur, industri og jordbruk.  Israel og det internasjonale samfunnet har stått klar til å hjelpe palestinere med et slikt krevende arbeid.  Men palestinere har valgt noe annet og fortsatt med å bruke alle sine resurser på å bygge opp terror-infrastrukturen, inkludert smugling og produksjon av tusenvis av raketter som kan nå mange israelske byer og landsbyer.

I de siste 7 årene har Hamas, som styrer Gaza, Palestinsk Islamsk Jihad og de andre terrororganisasjonene som opererer i Gaza, utført tusenvis av terrorangrep på sivilbefolkning i Sør-Israel.  Disse angrepene inkluderer bomber og skyting langs grensen mot Israel, angrep via den egyptiske grensen med Israel, og skyting av flere tusen raketter mot Israelske byer og landsbyer.

De palestinske rakettene er heldigvis upresise, og mange av dem faller på åpne områder.  I tillegg har Israel tatt i bruk et nytt utviklet antirakett system som skyter mange av rakettene ned.  Likevel treffer en del av rakettene både skoler, sykehus, barnehager og boligbygninger.  Israelere som bor i  Sør-Israel ble vant til et liv under konstant trussel og regelmessige rakettangrep.  I løpet av 15 (eller 30) sekunder fra alarmen høres må alle finne seg et beskyttet sted.  Mange hus har et forsterket rom som kan tåle rakettangrep, og det er bygd bomberom i andre områder.  Likevel er et slikt liv i flere år medfører stor belastning både for voksne og barn.

Kartet som lyver

Et av hovedinnslagene i den palestinske propaganda er et kart som tilsynelatende viser hvordan jødene (“sionistene”) tok landet fra palestinere over tid.  For de som ikke er kjent med historiske fakta, kan dette virke ganske overbevisende og skremmende.

 Men la oss se nærmere på FAKTA som utgjør grunnlaget til de palestinske påstandene:

1. løgn:
“Hele landområdet var eid av palestinere før 1948″

Fakta:
Mesteparten av Vest-Palestina (77%) tilhørte ikke jøder eller arabere, men myndighetene.  Først det Ottoman-tyrkiske imperiet og etter første verdenskrig England. Kun 23% av landet var privat eid.  Ca. 8% var eid av jøder og mesteparten av resten var eid av rike arabere fra Syria og tyrkere.  Palestina-arabere eide ikke mer enn 5% av landområdet.  Mesteparten av landet var udyrkbart og besto av ørken, sumper og fjell.  Før 1948  tilhørte ikke dette område til en palestinsk stat, og det var ikke “palestinske folket” som bodde der (arabere i området begynte å betrakte seg selv som et eget folk kun etter 1967).

Israelsk-norsk samarbeid – på Mars

Mandag 6. august 2012 landet det amerikansk ubemannede vitenskapelig laboratorieumfartøyet Curiosity på den “røde planeten” Mars.  Planeten er oppkalt etter den romerske krigsguden Mars, men for en periode på ett marsår (686 dager) skal et norsk og et israelsk instrument samarbeide for å analysere innhold i jordsmonnet på denne planeten.

Curiosity har forskjellige instrumenter om bord som skal analysere atmosfæren og mineralene på den røde planeten, og prøve å finne ut om det eksisterer forhold som kan tyde på mulighet for tidligere eller nåværende liv på planeten.  Eller med andre ord – hvor er marsboerne?

Instrumentene som er ombord ble valgt etter omfattende testing og måtte tåle ekstreme forhold som en romfartsreise og opphold på Mars innebærer. Mars er en steinplanet med en atmosfære som hovedsakelig består av CO₂ og temperaturer som varierer fra -143°C til +35°C .  Et av hovedinstrumentene på Curiosity heter CheMin (Chemistry & Mineralogy X-Ray Diffraction Instrument), det skal identifisere og måle de forskjellige mineralene på Mars.  Analysen pågår ved at en robotarm henter en prøve fra jordsmonnet (eller marsmonnet…).  Prøven blir bestålt med en tynn røntgenstråle.  En spesiell røntgenfølsom digitaldetektor fanger opp og identifiserer grunnstoffene i prøven.  Denne spesielle detektoren må ha stabil lav temperatur for å kunne identifisere stoffene, og det er her kommer Israel inn i bildet. 

Palestinere på tollkontroll-kurs i Israel

Kun i Israel er dette mulig: mens Hamas i Gaza kaller for ødeleggelse av staten Israel, og de palestinske myndighetene på Vestbredden gjør alt de kan for internasjonal isolasjon av Israel, har 26 palestinere fra Gaza og Vestbredden gjennomførte et kurs i tollkontroll i Israel.

Det er Høyskole for Forretningsvirksomhet i samarbeid med det Israelske Tollvesenet som arrangerer kurset.  Kurset finansieres av den amerikansk organisasjon USAID, og deltakerne er palestinske foretningsfolk som arbeider med import og eksport.  Kurset består av 189 timer undervisning.  Den teoretiske delen av undervisningen gjelder internasjonale og israelske lover og regler samt tollavtaler og forsikringsregler.

Kurset varte i et halvt år og pågikk for det meste i øst-Jerusalem.  Studentene besøkte tollstasjoner på flyplasser, sjøporter og grenseoverganger, og så på fortollingsarbeidet. Blant foredragsholdere var det akademikere, ledere fra det israelske tollvesenet, handelsdepartementet og produkttesting og sertifiserings myndigheter.

Mazan fra Gaza frykter Hamas, mens Romsdals Budstikke frykter Israel

Mazan frykter Hamas mens Romsdals Budstikke frykter Israel

Lokalavisen Romsdals Budstikke hadde en stor reportasje i lørdagsavisen 24. mars 2012 om de to asylsøkere Hildat fra Eritrea og Mazan fra Gaza som oppholder seg i Molde. UDI fastslår at de ikke oppfyller kravet til å få asyl i landet, men de personlige historiene er rørende.

Mazan forteller at han flykter fra det muslimske terrorregimet til Hamas i Gaza.  Et regime som terroriserer ikke bare en million israelere som bor i sør Israel med daglig skyting av raketter, men også sin egen befolkning på Gazastripen.

Romsdals Budstikke valgte å stille spørsmålet “Hva med palestinske statsborgere fra Gaza?” til Amnesty International i Norge, en organisasjon som er kjent for sin anti-israelske holdning.  Derfor var det ikke overraskende å få følgende svar fra Amnestys rådgiver Beate Ekeløve-Slydal: “Når man ser på faren for angrep fra Israelske styrker og andre utfordringer i området, er det grunn til å forvente forfølgelse ved retur til landet.”

Mazan selv sier at han frykter Hamas og ikke “angrep fra Israelske styrker”, men Romsdals Budstikke valgte en anti-israelsk organisasjon som legger skylden for situasjon i Gaza på Israel!

For å fjerne all tvil om hvem som er skurken, siterer Romsdals Budstikke en kilde som skriver følgende: “I 1948 ble staten Israel opprettet på palestinsk jord”.  Dette er en gammel løgn som ikke har rot i historiske fakta. 

Antisemitter? Hvem, oss?

Hva er det du sier? Antisemitter? Oss?  Vi har ingenting i mot jøder. Vi hater bare sionisme og sionister. Vi syns ikke Israel fortjener å eksistere. Men det betyr ikke at vi har noe i mot jøder. Gud forby, vi er humanister, menneskerettighetsforkjempere og fredselskere.

Antisemittisme er jødehat. Anti-sionisme er motstand mot sionisme og staten Israel. Disse to har ikke noe å gjøre med hverandre. Venus og Mar. Natt og Dag. Stol på oss vi vet hva vi snakker om!

Joda, vi syns at Israel er den eneste stat i verden som ikke har livets rett. Men det betyr ikke at vi har noe i mot jødene som sådan.

Joda, vi mener de eneste barna i verden som kan drepes for en god sak er Israelske barn. Men det betyr ikke at vi har noe i mot jøder som sådan.

Joda, vi mener at Palestinerne har retten på sin side når de dreper sivile jødiske kvinner og barn. Men det betyr ikke at vi har noe i mot jøder som sådan.

Israelhater i et ærlighetsanfall

Norman Finkelstein er kjent for å være en Israelhater og antisemitt som sprer jødehets i verden.  I et ærlighetsanfall innrømmer ham likevel at den internasjonale propalestinske organisasjonen BDS (ikke ulik BDSM…) ønsker utslettelse av staten Israel. Flere organisasjoner i Norge, blant dem partiet SV og Palestinakomiteen, støtter aktiv BDS både med penger, propaganda og organisatorisk.

Fremtidens glade nyheter fra Syria…

Jeg har sett i krystallkulen min og fremtiden ser omtrent slik:

Etter at den syriske diktatoren Bashar al-Assad har slaktet ti tusen av innbyggerne i landet har verden våknet opp og innført en rekke tiltak som kan stoppe drapene og fri det syriske folket fra Assad diktaturet.

FN har fordømt Assad regimet og krever slutt på drapene.  Undersøkelseskommisjonen som ble utnevnt av FN kom med sin rapport som dokumenterer systematisk drap på tusenvis av sivile syrere.

En million syrere er på flukt, og FN har opprettet en egen flyktningorganisasjon for de syriske flyktninger – UNRAS (United Nations Relief Agency for Syrian refugees).  Organisasjonen har 22 tusen ansatte og et budsjett (for 2012) på 1,3 milliard dollar.

Sikkerhetsrådet har innført omfattende sanksjoner mot Syria og godkjent en militær aksjon for å stoppe Assad.  Nato med støtte av Russland og flere arabiske land forbereder en militær aksjon for å knuse den syriske hæren og dermed stoppe angrepene på sivil.

NRK og Syria feirer 1967 krigen

Med bakgrunn i det folkelig opprøret i Syria er NRK normalt skeptisk til informasjonen som kommer fra det syrisk regimet.  Syriske myndigheter har utelatt å reportere om drepte demonstranter som demonstrerte mot diktaturregimet i landet, mens opposisjonelle kilder melder om ca 1200 drepte hittil i demonstrasjonene.

Men søndag 5. juni var det annerledes.  Da var NRK raskt med å rapportere, ord for ord, påstandene fra de syriske myndighetene.  Hvordan har påliteligheten til det syriske regimet endret seg over natten?

Ja, 5. juni er datoen for starten på ”6 dagers krigen” mellom araberlandene og Israel.  Dagen markerer kanskje det største nederlaget araberne har hatt i sin forsøk på å utslette den jødiske staten.

I år, med de syriske myndighetene oppfordring, har hundrevis av syrere stormet grensen til Israel.  Til tross for en rekke advarsler, både muntlig og med varselskudd i lufta, fortsatte mobben med å nærmere seg grensen.  De angriperne som prøvde å rive gjerdet ble skutt på beina.

Vil FN erklære en palestinsk stat?

For noen dager siden (24.5.2011) snakket Israel statsminister Netanyahu til den amerikanske kongressen.  Bl.a. sa han at konflikten i Midtøsten ikke handler om en palestinsk stat, men om den jødiske staten.  Hvis palestinerne aksepterer den jødiske staten vil det bli enkelt å finne en løsning for en palestinsk stat.

1)    FN erklæring

• De fleste land i verden støtter i dag kravet om “2 stater til 2 folk”, og et stort flertall i FN vil sannsynlig støtte en erklæring som anerkjenner en palestinsk stat, muligens i de såkalte “1967 grensene”
• “1967 grensene” er et misvisende begrep.  Som regel refererer det til våpenhvile-linjene på Vestbredden og Gaza etter krigen i 1948-49.  Våpenhvile som ble forhandlet med Jordan og Egypt.  I dag har Israel fredsavtaler både med Egypt og med Jordan, noe som innebærer avtalte og anerkjente grenser.  Dermed har våpenhvile-linjene kun en symbolsk verdi.
• “2 stater til 2 folk” støttes av de fleste i verden (inkludert mange i Israel). Men er det sant og vil dette føre til slutt på konflikten? Og hvordan tolker palestinerne dette?

A Tour of Palestine 1695

A recent visit to Huber’s antiquarian bookstore in Budapest, Hungary, yielded a veritable time-machine: A large volume (in Latin), published by Brodelet in 1714, entitled Palestina ex monumentis veteribus illustrate, which documents a survey of the Holy Land made in 1695 by its author, Hadriani Relandi.  Relandi was eminently qualified to conduct this exhaustive  survey: He was a geographer, cartographer and a polylinguist, possessing – in addition to the European languages – full command of Hebrew, Arabic and classical Greek.  His survey encompassed 2500 sites mentioned in the Bible, Mishna and Talmud. 

He began by mapping Eretz Israel, employing plane-table topography, triangulation and a sextant for an extremely accurate map (relandi map.jpg). He then identified each and every site mentioned in the Bible, Mishna and Talmud with the source of its name.   If it was a Jewish source, he quoted the appropriate text from Scripture. If the place name was Roman or Greek in origin, he supplied the source for those. He also conducted a census of each such habitation, with the following data: