Etter flere år med anti-jødisk propaganda var det politiske klimaet i Nazi-Tyskland modent for et fysisk angrep på jødene. 9. november 1938 ga de tyske styremaktene startsignalet til et angrep på de europeiske jødene – jødeutryddelsen, Holocaust, var i gang. SS- og SA-Paramilitær grupper og lokal, sivil befolkning gikk til angrep på jødene i Tyskland. Myndighetene prøvde ikke å stoppe angriperne eller beskytte jødene. På én natt ble flere hundre jøder slått i hjel, 30 000 ble arrestert og satt inn i konsentrasjonsleirer, mer enn 1000 synagoger ble brent og tusener av jødiske butikker og boliger ble ødelagt. Navnet ”Krystallnatten” henviser til glasskår fra de knuste butikkvinduene som lå strødd overalt.
7 år senere var Holocaust et faktum – 6 millioner jøder ble drept sammen med flere millioner andre «uønskede elementer». Midt i det «siviliserte» Europa ble jødene systematisk forfulgt, jaget vekk og drept. Ikke fordi de hadde gjort noe galt, og ikke fordi de hadde kjempet imot eller skadet de landene de bodde i. Tvert imot, de tyske jødene og jøder i andre land var godt integrerte borgere og bidro til kultur- og næringslivet mer enn andre. De ble drept fordi de hadde en annen tro- og et annet livssyn enn flertallet – de var jøder.