I løpet av 3 måneder etter starten av krigen mellom Israel og Hamas (7.10.2023) har de fleste mennesker i Norge tatt en stilling til konflikten – mot Israel. Dette er en direkte resultat av et målbevisst og planlagt anti-israelsk kampanje som føres av den største medieaktør i landet – NRK.
Manipulering i media er ikke noe nytt og ble brukt for å svartmale staten Israel i lang tid både av NRK, NTB og noen andre norske media. Men i det siste måneder har NRK intensiverte sin anti-Israel kampanjen og har tatt i bruk både nye og gamle manipuleringsteknikk.
NRKs manipuleringsteknikk består vanligvis av noen av disse elementene:
Overfokusering på forhold som normalt betraktes som vanlig i andre land.
Enkelte begivenheter eller krigshandlinger blir tatt ut av sammenheng.
Fokusering på antall barn (kun palestinsk) som blir rammet i krigen, og antydning at IDF angriper og sikter på barn. Menn og terrorister er ikke nevnt.
Valg av diverse Midtøsten- og folkeretts-«eksperter» som har i utgangspunktet anti-israelsk og/eller antisemittiske holdninger.
Journalistene som reportere om Israel og konflikten må forholde seg til en streng politisklinje som er bestemt av NRKs ledelse.
Selektiv valg av uttalelser til politikere og andre kjendiser. Kun uttalelser som passer til NRKs linje, som blir gjengitt.
Promotering av organisasjoner med en anti-Israelsk profil.
Samkjøring av den anti-israelske kampanjen i alle kanaler: TV, Radio, Internett og sosiale medier. Flere aviser gjengir NRKs propaganda «nyheter» i sin papiravis og på Internett.
Hamas kunngjorde 1. mai 2017 et vedtak om et nytt politisk dokument . Fawzi Barhoum, en Hamas-talsmann i Gaza , sa at gruppen måtte utvide det opprinnelige charteret for å kunne nå sine mål. «Dokumentet gir oss en sjanse til å få kontakt med omverdenen,» sa han. «Vår budskap til verden er: Hamas er ikke radikal. Vi er en pragmatisk og sivilisert bevegelse. Vi hater ikke jødene. Vi kjemper bare mot dem som okkuperer vårt land og dreper våre folket» (New York Times , 1. mai 2017).
Dette nye dokumentet erstattet imidlertid verken Hamas Charter fra 1988 eller opphever terrorgruppens stiftelsesdokument som krever Israels ødeleggelse, ifølge senior Hamas-tjenestemann Mahmoud al-Zahar. Dette er tydelig fra referansen til ideen om opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og Jerusalem basert på våpenhvilelinjen fra 1949 . Uttalelsen gjentar imidlertid flere ganger at Hamas ikke søker å frigjøre Vestbredden, men hele Palestina fra elven til havet (punkt 2 og 20).
11. januar 2024 har Den internasjonal domstolen i Haag (ICJ) startet behandling av Sør-Afrikas anklage om at Israel begår «folkemord» i Gaza. Sør-Afrika, som i mange år har støttet flere av de palestinske terrororganisasjonene, krever at retten pålegger Israel å stoppe sin forsvarskrig mot Gazas terroristene.
Sør-Afrika utnytter den internasjonal anti-Israel vinden som økt i styrken etter massakren som Hamas-terroristene utført i Sør-Israel 7. oktober 2023, og misbruker verdens viktigste rettsorgan i et kynisk spill for å delegitimere staten Israel.
Selv om ingenting er overraskende i dagens internasjonale realiteter, så er det likevel ironisk at Den internasjonale domstolen i Haag tillater seg å bli misbrukt av en samarbeidspartner til en terrororganisasjon som har et erklært mål om å utslette den jødiske staten. Dvs. en terrororganisasjon som ønsker og prøver å utføre et folkemord, anklager sin offer for å begå en slik forbryttelse når offeret prøver å forsvare seg.
Ironien kommer først og fremst fra historien til begrepet og FN konvensjonen som gjelder «folkemord» (genocide). Et begrep som ble laget i 1944 av den jødiske advokaten Raphael Lemkin for å beskrive nazistenes grusomheter mot jødene under Holocaust. Lemkin var også hoved pådriver for innføring av folkemordforbrytelsen inn i internasjonal rett. «Konvensjon om forebygging og straff for folkemordsforbrytelsen» ble vedtatt av FN i 1948, og etter ratifisering av flere land, ble en del av folkeretten. «Folkemord» definert i konvebsonen som handlinger med en hensikt om «å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe». Israel var blant de første land som ratifiserte denne FN konvensjonen.
Det blir enda mer ironisk når man tenker på at den nåværende krigen mellom Israel og Hamas brøt ut som et resultat av et angrep på Israel og gjentatt erklæringer om intensjon fra Hamas (og palestinere ellers) om å utslette, ikke bare Israel og landets befolkning, men jøder uansett hvor i verden de er.
—————————————————————————————————————–
På første dagen til rettsaken i Den internasjonal domstolen i Haag (ICJ) har advokatene til Sør-Afrika presenterte flere påstander om tilsynelatende grusomheter som Israels forsvaret (IDF) begår i sin krigsføring i Gaza. Påstandene er basert på løgner, manipulasjoner, og hendelser som ble tatt ut av sammenheng. Selv om anklaget at Israel begår «folkemord» er absurd, får disse påstander en betydelig internasjonal støtte, også i Norge.
På andre høringsdagen ved Den internasjonale domstolen, 12. januar 2024, var det Tal Becker, som er juridisk rådgiver for Israels utenriksdepartement, som holdt det første forsvarstale for Israel. En tale som var faktabasert, viser til sammenheng i hendelsene i den pågående krig, og avslørte løgnene og manipulasjonene til Sør-Afrikas advokatene (original tekst på engelsk).
Her er teksten til talen:
Fru president, ærede medlemmer av domstolen, det er en ære å møte dere igjen på vegne av staten Israel.
Staten Israel er enestående klar over hvorfor folkemordkonvensjonen, som har blitt påberopt i disse prosedyrene, ble vedtatt. Brent i vårt kollektive hokommelse er det systematiske drap på 6 millioner jøder som en del av et overlagt og avskyelig program for deres totale utslettelse.
Gitt det jødiske folks historie og dets grunnleggende tekster, er det ikke overraskende at Israel var blant de første statene som ratifiserte folkemordkonvensjonen uten forbehold, og innlemmet dens bestemmelser i sin nasjonale lovgivning.
For noen er løftet om Never Again for alle folkeslag et slagord. For Israel er det den høyeste moralske forpliktelsen.
Raphael Lemkin, en polsk jøde som var vitne til Holocausts ubeskrivelige redsler, er kreditert for å ha laget begrepet «folkemord». Han hjalp verden med å innse at det eksisterende juridiske leksikonet rett og slett var utilstrekkelig til å fange opp den ødeleggende ondskapen som nazistenes holocaust utløste.
Anklageren har nå forsøkt å påberope seg dette begrepet i sammenheng med Israels oppførsel i en krig de ikke startet og ikke ønsket, en krig der Israel forsvarer seg mot Hamas, Palestinian Islamic Jihad og andre terrororganisasjoner hvis brutalitet ikke kjenner noen grenser.
Den sivile lidelsen i denne krigen, som i alle kriger, er tragisk. Det er hjerteskjærende. De harde realitetene i de nåværende fiendtlighetene er spesielt pinefulle for sivile, gitt Hamas sin forkastelige strategi om å søke å maksimere sivil skade på både israelere og palestinere, selv om Israel forsøker å minimere den.
Men som denne domstolen allerede har gjort klart, var ikke folkemordkonvensjonen utformet for å adressere den brutale virkningen av intensive fiendtligheter på sivilbefolkningen, selv når bruk av makt reiser «svært alvorlige spørsmål om internasjonal rett og innebærer enorme lidelser og vedvarende tap av liv.» Konvensjonen ble satt opp for å ta opp en ondsinnet forbrytelse av den mest eksepsjonelle alvorlighetsgraden.
Vi lever i en tid hvor ord er billige. I en tid med sosiale medier og identitetspolitikk har fristelsen til å strekke seg etter det mest opprørende begrepet, å baktale og demonisere, blitt, for stor, uimotståelig. Men hvis det er et sted hvor ordene fortsatt bør ha betydning, hvor sannheten fortsatt bør ha betydning, er det sikkert en domstol.
Anklageren har dessverre lagt frem for retten et dypt forvrengt faktisk og rettslig bilde. Helhetlighet av denne saken kan ikke være avhengig av en bevisst skreddersydd, ut av sammenheng og manipulerende beskrivelse av virkeligheten til nåværende fiendtligheter.
Sør-Afrika hevder å komme til denne domstolen i den høye posisjonen som en vokter av menneskehetens interesser. Men ved å delegitimere Israels 75-årige eksistens i åpnings presentasjonen i går, klang engasjementet for menneskeheten, tomt.
Og i sin omfattende kontrafaktiske beskrivelse av den israelsk-palestinske konflikten, så det ut til å viske ut både jødisk historie og ethvert palestinsk organ eller ansvar. Delegitimeringen av Israel, siden det ble opprettet i 1948, i anklagerens bidrag, hørtes faktisk knapt forskjellig fra Hamas sin egen avvisnings retorikk.
Det er derfor ikke overraskende at i anklagerens fortelling er både Hamas sitt ansvar for situasjonen i Gaza og selve menneskeheten til dets israelske ofre fjernet fra synet.
Forsøket på å bevæpne begrepet «folkemord» mot Israel i denne sammenhengen gjør mer enn å fortelle retten en grovt forvrengt historie, og det gjør mer enn å tømme ordet for dets unike kraft og spesielle betydning. Det undergraver selve konvensjonens hensikt og formål, med konsekvenser for alle stater som prøver å forsvare seg mot de som viser total forakt for livet og for loven.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, lørdag 7. oktober 2023, en jødisk religiøs høytid, brøt tusenvis av Hamas og andre militante gazanere Israels suverent territorium fra sjøs, på land og i luften, og invaderte over 20 israelske samfunn, baser og stedet for en musikk festival.
De viste åpenlyst glede mens de torturerte barn foran foreldre og foreldre foran barn, brente levende mennesker, inkludert spedbarn, og systematisk voldtok og lemlestet en rekke kvinner, menn og barn. Alt i alt ble rundt 1200 mennesker slaktet den dagen og mer enn 5500 skadet. Rundt 240 mennesker ble bortført og tatt som gisler inkludert spedbarn, hele familier, personer med funksjonshemninger og Holocaust-overlevende, noen av dem har siden blitt henrettet, hvorav mange har blitt torturert , seksuelt misbrukt og sultet i fangenskap. Representanter for gislenes familier er i denne rettssalen i dag, og vi anerkjenner deres tilstedeværelse og deres grenseløse lidelse.
Vi kjenner til brutaliteten 7. oktober, ikke bare fra de overlevende opprivende vitnesbyrd, det umiskjennelige beviset på blodbad og sadisme som ble etterlatt, og de rettsmedisinske bevisene som ble tatt på åstedet. Vi vet det fordi overfallsmennene stolt filmet og kringkastet sitt barbari.
Begivenhetene den dagen blir nesten ignorert i anklagerens presentasjon, men vi er tvunget til å dele med retten en del av dens gru, det største beregnede massemordet på jøder, på en enkelt dag, siden Holocaust.
Vi gjør det ikke fordi disse handlingene, uansett hvor sadistiske og systematiske, frigjør Israel fra dets forpliktelser til å opprettholde loven når det forsvarer sine borgere og territorium. Dette er utvilsomt. Vi gjør det fordi det er umulig å forstå den væpnede konflikten i Gaza uten å forstå arten av trusselen Israel står overfor og brutaliteten og lovløsheten til den væpnede styrken som er ansvarlig for disse.
I det omfattende materiellet som ble sendt inn til medlemmer av retten, ble det gitt tilgang til deler av råmaterialet for separat visning. Men jeg er forpliktet til å legge frem for retten i dag, få fragmenter av scenene med ufattelige grusomheter som fant sted på hundrevis av steder i den fryktelige dagen.
Jonny Siman Tov, en kornbonde, og hans kone, Tamar, en aktivist for kvinners rettigheter, bodde i Kibbutz Nir Oz. Da rakettangrepet startet, gjemte de seg i sikkerhetsrommet sammen med sin fire år gamle sønn, Omer, og deres seks år gamle tvillinger, Arbel og Shahar. Under angrepet satte Hamas-militanter fyr på huset deres. Jonny sendte en tekstmelding til søsteren Renee: «De er her. De brenner oss. «Vi er i ferd med å kveles.» hele familien ble brent levende, til aske, noe som gjorde DNA-identifikasjon spesielt vanskelig.
En overlevende fra massakren på Nova musikkfestival vitnet til politiet at han var vitne til at en Hamas-militant som brutalt voldtok en ung kvinne, mens en annen militant kuttet brystet hennes og lekte med det. En annen militant voldtok henne igjen og skjøt henne i hodet mens han fortsatt var inne i henne.
I en video tatt opp av et hjemovervåkingssystem, kaster en Hamas-militant en granat inn i et rom der en far og hans to sønner har skyndet seg for å gjemme seg. Faren blir drept. De to sønnene er skadet og blør mens en militant trekker dem inn i stuen. Ett barn kan høres skrike til broren sin: «Hvorfor er jeg i live? Jeg kan ikke se noe. De kommer til å drepe oss.» Militanten åpner avslappet kjøleskapet, tar frem en flaske og drikker.
Og så er det opptaket fra Kibbutz Mefalsim. (Becker spiller lydopptak på arabisk med engelsk tekst til retten.) «Pappa, Jeg snakker til deg fra en jødisk kvinnes telefon. Jeg drepte henne og mannen hennes. Jeg drepte ti mennesker med mine egne hender! Pappa, ti med mine egne hender! Pappa, åpne WhatsApp og se hvordan jeg drepte. Pappa, åpne telefonen. Pappa, jeg ringer deg på WhatsApp. Åpne telefonen, gå. Ti. Ti med mine egne hender. Blodet deres er på hendene. Sett på mamma.»
Som sagt, ingen av disse grusomhetene fritar Israel fra dets forpliktelser i henhold til loven. Men de gjør det mulig for retten å vurdere tre kjerneaspekter ved den foreliggende saksbehandlingen som anklageren har skjult.
For det første at hvis det har vært handlinger som kan karakteriseres som folkemord, så har de blitt utført mot Israel. Hvis det er bekymring for statenes forpliktelser under folkemordskonvensjonen, så er det i forhold til deres ansvar å handle mot Hamas sin stolt erklærte agenda om utslettelse (av staten Israel), som ikke er en hemmelighet og ikke er i tvil.
Det brutale språket i Hamas’ charter (om utslettelse av staten Israel) gjentas regelmessig av deres ledere, med målet, slik en av av medlemmene i Hamas’ politiske byrå utrykte det, er «å rense Palestina for jødenes skitt.»
Det er ikke mindre skremmende uttrykt med ordene til senior Hamas-medlem Ghazi Hamad, til libanesisk fjernsyn 24. oktober 2023, som refererer til 7. oktober-angrepene, det Hamas kaller Al-Aqsa-flommen, som følger: «Vi må fjerne det landet (Israel) fordi det utgjør en sikkerhetsmessig, militær og politisk katastrofe for den arabiske og islamske nasjonen og (Israel) må elimineres. Vi skammer oss ikke over å si dette med full kraft. Vi må lære Israel en lekse, og vi vil gjøre dette igjen og igjen. Al-Aqsa-flommen er bare første gang. Det kommer en annen, en tredje, en fjerde.»
I fortsettelsen av dette intervjuet blir Hamad spurt, betyr det utslettelsen av Israel? Ja, selvfølgelig, Israels eksistens er ulogisk, sa han. Og så sier han: «Ingen skal klandre oss for de tingene vi gjør. Den 7. oktober, den 10. oktober, den millionte oktober, alt vi gjør er rettferdig.»
Den 7. oktober, før enhver militær reaksjon fra Israel, ga Sør-Afrika ut en offisiell uttalelse der Israel ble beskyldt for «den nylige brannstorm», som i hovedsak ga Israel skylden for drapet på sine egne borgere. Vi kan undre på om anklageren fremdeles er enig i dette.
For det andre var det som svar på slaktingen av 7. oktober, som Hamas åpent lover å gjenta, og på de pågående angrepene mot sivile i Israel, fra Gaza, at Israel har den naturlig retten til å ta alle legitime tiltak for å forsvare sine borgere og sikre løslatelsen av gislene. Denne retten er det heller ingen tvil om og ble anerkjent av stater over hele verden.
Forbløffende nok har domstolen blitt bedt om å indikere et foreløpig tiltak som ber Israel om å suspendere sine militære operasjoner. Men dette tilsvarer et forsøk på å nekte Israel dets evne til å oppfylle sine forpliktelser til forsvaret av sine innbyggerne, til gislene og til over 110 000 internt fordrevne israelere som ikke kan trygt vende tilbake til sine hjem. anklageren nevner i sine innlegg for domstolen nesten ingenting om de pågående humanitære lidelsene til israelske borgere i hendene på Hamas, og behandler gislene som fortsatt holdes i fangenskap, som en bagatell.
Men er det en grunn til at disse menneskene på skjermen din er uverdige til beskyttelse? (Becker viser retten fotografier av gisler.)
Hamas er ikke part i denne saksgangen. anklageren ønsker å forhindre Israels naturlige rett til å forsvare seg selv, å la Hamas ikke bare slippe unna med drapene sine, bokstavelig talt, men gjøre Israel forsvarsløst mens Hamas fortsetter å begå sine forbrytelser. I går kom advokaten til anklageren med den forbløffende påstanden om at Israel bør nektes selvforsvarsretten slik at landet ikke vil være i stand til å beskytte sine borgere mot Hamas sine angrep.
Hvis påstanden til anklageren nå er at Israel i den væpnede konflikten mellom Israel og Hamas må nektes muligheten til å forsvare sine borgere, så er det absurde resultatet av Sør-Afrikas argument dette: Under dekke av anklagen mot Israel om folkemord , blir denne domstolen bedt om å oppfordre til en slutt på operasjoner mot de pågående angrepene fra en organisasjon som forfølger en faktisk folkemordsagenda. En organisasjon som har brutt hver tidligere våpenhvile og brukt den til opprusting og til å planlegge nye grusomheter. En organisasjon som erklærer sin utvetydige beslutning om å fremme sine folkemordsplaner.
Det er en samvittighetsløs anmodning, og kan ikke aksepteres som et relevant argument i denne saken.
For det tredje er retten informert om hendelsene den 7. oktober, fordi hvis det er noen foreløpige tiltak som på passende måte bør kreves her, er de faktisk med hensyn til Sør-Afrika.
Det er offentlig dokumentert at Sør-Afrika har nære forbindelser med Hamas. Til tross for Hamas sin formelle anerkjennelse som en terrororganisasjon av en rekke stater over hele verden, har disse relasjonene fortsatt med uforminsket styrke selv etter grusomhetene 7. oktober. Sør-Afrika har lenge vært vertskap for og feiret sine bånd med Hamas ledere, inkludert en senior Hamas-delegasjon som utrolig nok besøkte landet for en «solidaritetssamling» bare uker etter massakren.
For å gi legitimitet til sin henvendelse til retten bør Sør-Afrika selv oppfylle sine forpliktelser i henhold til folkemordkonvensjonen. Det virker derfor passende at Sør-Afrika blir instruert om å overholde disse forpliktelsene selv, å avslutte sitt språkbruk for delegitimering av Israels eksistens, avslutte sin støtte til Hamas og bruke sin innflytelse med denne organisasjonen slik at Hamas permanent avslutter sin folkemordskampanje og terror, og løslater gislene.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, fiendtlighetene mellom Israel og Hamas har krevd en forferdelig pris for både israelere og palestinere. Men enhver reell innsats for å forstå årsaken til denne belastningen må ta hensyn til den grufulle virkeligheten skapt av Hamas på Gazastripen.
Da Israel trakk alle sine soldater og sivile fra Gaza i 2005, forlot det et kystområde med potensial til å bli en politisk og økonomisk suksesshistorie. Hamas’ voldelige maktovertakelse i 2007 endret alt dette.
I løpet av de siste 16 årene av sitt styre har Hamas smuglet stor mengde våpen inn i Gaza og har omdirigert milliarder i internasjonal bistand, ikke for å bygge skoler, sykehus eller tilfluktsrom for å beskytte befolkningen mot farene ved angrepene de satte i gang mot Israel over mange år, men snarere å gjøre massive deler av sivil infrastruktur til kanskje den mest sofistikerte terrorbase og en festningen i bykrigføringens historie.
Bemerkelsesverdig nok beskrev advokatene for anklageren lidelsen i Gaza som enestående og uten sidestykke, som om de ikke er klar over de fullstendige ødeleggelsene som ble utført i kriger som har herjet over hele verden de siste årene. Dessverre er sivile lidelser i krigføring ikke unikt for Gaza. Det som faktisk er uten sidestykke og enestående er i hvilken grad Hamas har forskanset seg blant sivilbefolkningen og gjort palestinske sivile lidelser til en integrert del av sin strategi.
Hamas har systematisk og ulovlig integrert sine militære operasjoner og militære infrastruktur i hele Gazastripen, innenfor og under tettbefolket sivile områder. Den har bygget en omfattende rekke av underjordiske tunneler for sine ledere og krigere som er flere hundre kilometer lange og strekker seg over hele Gazastripen, med tusenvis av knutepunkter og tilgangspunkter i private hjem, moskeer, FN-anlegg, skoler og, kanskje mest sjokkerende, sykehus.
Dette er ikke en vilkårlig taktikk. Det er en integrert, forhåndsplanlagt, omfattende og avskyelig metode for krigføring. En taktikk som er ment til å maksimere tap blant sivilbefolkningen, inkludert drap av sivile, skyting av raketter mot vilkårlig mål, systematisk misbruk av sivil sensitive steder inkludert bruk av sivile bygninger og institusjoner som skjold. Systematisk tyveri og hamstring av humanitære forsyninger, medfører at sivilbefolkningen som er under Hamas kontroll, lider, noe som gir næring til mer hat og en fortsettelse av terrorkrigen.
Den forferdelige lidelsen til sivile, både israelske og palestinske, er først og fremst et resultat av denne foraktelige strategien. En strategi som medfører fryktelige kostnadene som resultat av at Hamas ikke bare unnlater å beskytte sine sivile, men aktivt ofrer dem for sin egen propaganda og militære fordel.
Og hvis Hamas forlater denne strategien, løslater gislene, legger ned våpnene, vil fiendtlighetene og lidelsene ta slutt.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, det er mange forvrengninger i Sør-Afrikas anklager til retten, men, som det skal demonstreres av våre juristene, er det en som overskygger dem alle.
I anklagerens fortelling er det nesten som om det ikke er noen intensiv væpnet konflikt mellom to parter i det hele tatt, ingen alvorlig trussel mot Israel og dets borgere, bare et israelsk angrep på Gaza. Retten blir fortalt om omfattende skader på bygninger, men det er for eksempel ikke fortalt hvor mange tusen av disse bygningene som ble ødelagt fordi de ble boobytrapet og minelagt av Hamas. Hvor mange ble legitime mål på grunn av Hamas strategien om å bruke sivile bygninger og beskyttede områder til militære formål. Hvor mange bygninger ble truffet av over 2000 raketter som ble feil avfyrte av Hamas og landet i selve Gazastripen.
Retten blir fortalt om over 23 000 ofre, som anklageren og andre gjentar, uverifiserte tall utgitt av Hamas selv, neppe en pålitelig kilde. Hvert sivilt offer i denne konflikten er en menneskelig tragedie som krever vår medfølelse. Men retten får ikke vite hvor mange tusen ofre som faktisk er militante, hvor mange som ble drept av Hamas-ild, hvor mange som var sivile som deltok direkte i fiendtlighetene, og hvor mange som ble utilsiktet rammet som et resultat av legitim og proporsjonal bruk av makt mot militære-mål, selv om det er tragisk.
Retten blir også fortalt om den alvorlige humanitære situasjonen i Gaza. Men det fortelles ikke om Hamas sin praksis med å stjele og hamstre bistandsmidler. Det fortelles ikke om den omfattende israelske innsatsen for å minimere sivile skader, om det humanitære initiativet som blir iverksatt for å muliggjøre humanitær forsyning og gi medisinsk hjelp til de sårede.
Anklageren gir seg ut for å beskrive virkeligheten i Gaza, men det er som om Hamas og dets totale forakt for sivilt liv bare ikke eksisterer som en direkte årsak til denne virkeligheten.
Hamas er allment anslått å ha over 30 000 krigere og er kjent for å ta mindreårige ikke eldre enn 15 eller 16 år inn i rekkene. «De kommer til oss». Men i Sør-Afrikas fortelling har de nesten forsvunnet. Det er ingen eksplosiver i moskeer, skoler og barnerom, ingen ambulanser som brukes til å frakte militanter, ingen tunneler og terror knutepunkter under sensitive områder. Ingen krigere utkledd som sivile, ingen overstyring av lastebiler med nødhjelp, ingen skyting fra sivile hjem, FN-anlegg og til og med fra bestemte trygge soner. Ifølge Sør-Afrika er det kun Israel som deltar i krigshandlingene i Gaza.
anklageren ber retten om å erstatte synet av en væpnet konflikt mellom en stat og en lovløs terrororganisasjon, med briller som tilsynelatende viser et folkemord som en stat utfører mot en sivilbefolkning. Men retten får ikke et tilbud på briller. Den får et tilbud på et bind for øynene.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, det marerittaktige miljøet skapt av Hamas har blitt skjult av anklageren, men det er miljøet Israel er tvunget til å operere i.
Israel er forpliktet, slik det må være, til å overholde loven, men det gjør det i møte med Hamas’ fullstendig forakt for loven. Israel er forpliktet, slik det må være, for å demonstrere menneskelighet også i krigføring. Men det gjør Israel i møte med Hamas’ fullstendig umenneskelighet.
Som vil bli presentert av juristene, er disse forpliktelsene et spørsmål om uttrykkelig regjeringspolitikk, militære direktiver og prosedyrer. De er også et uttrykk for Israels kjerneverdier og, som det også skal vises, tilsvarer de genuine tiltak på bakken for å redusere sivile skader under de spesielle og uutholdelige forholdene for krigføring skapt av Hamas.
Det er helt utenkelig, under de vilkår som er satt av denne domstolen, at en stat som oppfører seg på denne måten, under disse omstendighetene, kan sies å være engasjert i folkemord. Ikke engang tilsynelatende.
Nøkkelkomponenten i folkemord, intensjonen om å ødelegge et folk, helt eller delvis, mangler fullstendig. Det Israel prøver, ved å operere i Gaza, er ikke å ødelegge et folk, men å beskytte et folk, sitt eget folk, som er under angrep på flere fronter. En beskyttelse som gjøres i samsvar med loven, selv når landet står overfor en hjerteløs fiende. En fiende som er fast bestemt på å bruke nettopp Israels moralske retningslinjer mot seg.
Som det vil bli beskrevet i detalj av juristene, har målet med Israels lovlig krigføring i Gaza blitt tydelig og gjentatte ganger formulert og uttrykt av landets statsminister, forsvarsministeren og alle medlemmer av krigskabinettet. Som statsministeren gjentok denne uken, kjemper Israel mot Hamas-terrorister, ikke sivilbefolkningen. Israel har som mål å sikre at Gazastripen aldri igjen kan brukes som base for terrorangrep mot Israel.
Som statsministeren bekrefter, ønsker Israel verken å okkupere Gaza permanent eller å fortrenge sin sivilbefolkning. Israel ønsker å skape en bedre fremtid for både israelere og palestinere, hvor begge kan leve i fred, trives og blomstre, og hvor det palestinske folket har all makt til å styre seg selv, men ikke kapasiteten til å true Israel.
Hvis det er en trussel mot den visjonen, hvis det er en humanitær trussel mot de palestinske sivile i Gaza, stammer det først og fremst fra det faktum at de har levd under kontroll av en morderisk terrororganisasjon som har total ignorert deres liv og velvære. Denne organisasjonen, Hamas, og dens sponsorer, er opptatt med å nekte Israel, palestinere og arabiske stater over hele regionen muligheten til å fremme en felles fremtid med fred, sameksistens, sikkerhet og velstand. Israel er i en forsvarskrig mot Hamas, ikke mot det palestinske folket, for å sikre at Hamas ikke lykkes.
Under disse omstendighetene kan det neppe være en anklage som er mer falsk og mer ondsinnet enn anklagen mot Israel om folkemord.
Sør-Afrika har beklageligvis engasjert seg i et gjennomsiktig forsøk på å misbruke konvensjonens obligatoriske juridisk mekanisme, og spesielt den midlertidige fasen av saksbehandlingen, for å bringe inn saker som retten mangler jurisdiksjon over.
**
Fru president, medlemmer av domstolen, folkemordkonvensjonen var et høytidelig «Never Again» løfte gitt til det jødiske folket og til alle andre folk i verden etter Holocaust. Anklageren inviterer faktisk retten til å forråde dette løfte.
Hvis begrepet «folkemord» kan reduseres så mye på den måten som det tar til orde for, hvis provisoriske tiltak kan utløses på den måten det antyder, blir konvensjonen en angripers charter. Den vil belønne, faktisk oppmuntre, terroristene som gjemmer seg bak sivile, på bekostning av statene som prøver å forsvare seg mot dem.
For å opprettholde folkemordkonvensjonens integritet, for å opprettholde dens løfte og domstolens egen rolle som dens verge, ber vi respektfullt retten om at anklagen og forslag til tiltak bør avvises for hva de er: en injurie, designet for å nekte Israel retten til å forsvare seg i henhold til loven, mot et enestående terrorangrepet som pågår fremdeles, og å frigjøre de 136 gislene Hamas fortsatt holder.
Jeg takker deg for din vennlige oppmerksomhet.
——————————————————————————————————————
Uansett avgjørelse av ICJ domstolen i Haag må Israel fortsette sin kamp mot Gaza-terroristene. Dette må gjøres ikke fordi Israel liker å krige (det gjør de ikke), eller ønsker å skade befolkningen i Gaza (det gjør de ikke), men fordi Israel egentlig ikke har noe valg. For å få de hundre tusen israelske innbyggere som har flyktet fra kibbutzene og byene i Sør-Israel tilbake, må staten sørge for sikkerhet. Sikkerheten i det sørlige Israel kan ikke oppnås så lenge Hamas eller andre terrororganisasjoner styrer Gazastripen.
Fortsettelse av rettssaken mot Israel og eventuell midlertidig rettsavgjørelse om å «stoppe krigen» vil ikke endre situasjonen på bakken. Gazanere vil ikke få et bedre levekår og konflikten med Israel vil fortsette. Med all internasjonal støtte, slik som denne rettssaken demonstrerer, føler palestinske og andre islamistiske terrororganisasjoner at de har en bred støtte til å fortsette krigen mot den jødiske staten. Dette hjelper ikke palestinere, og den eneste «seier» de og deres sympatisører får er mer delegitimering av staten Israel og økende jødehat.
Det beste utfallet vil bli om retten avviser Sør-Afrikas absurde klage om «folkemord» og avslutter rettssaken. Enda bedre resultat, som ikke har noe med ICJ domstolen å gjøre, er om Hamas erklærer at de slutter med sin terrorkrig mot Israel, samarbeider om demilitarisering av Gazastripen og løslater alle de israelske gislene. Da vil det åpne seg muligheter for utvikling av området, et bedre liv for innbyggerne og fredelige naboskap.
NRK med en stor del av norsk media og andre organisasjoner på slep, beskriver Gazas historien omtrent slik: Gaza (eller Gazastripen) er en del av en stat som heter Palestina, med eget folk som heter palestinere. Palestinere levde i fred og harmoni i områder i tusenvis av år, til de ondskapsfulle sionistene kom og okkuperte denne fredelig del av Palestina. Sionisten har bygd en mur rundt området og har gjort det til en stor fengsel med forferdelige leveforhold. Nå, i de siste ukene, prøver sionistene å utrydde den fredelige Gaza befolkning. Dette gjør de ved bombing av sykehus, barnehager og boligblokkene. Bombingene er rettet særlig mot barn.
Kjent faktabasert informasjon tilsier at denne beskrivelsen av Gazas historien er en LØGN.
Her en noen fakta som gjelder Gazas historien:
Gazastripen er en smal landstripe på østkysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km²
Gaza har aldri vært en del av en stat som heter Palestina fordi det har aldri eksistert en slik stat. Området som ble tidligere kalt Israel, og som ble omdøpt av romerne til «Palestina», inkluderer bl.a. dagens staten Israel.
Gazas var en kanaanittisk bosetning for ca. 4000 år siden. Det var ingen Palestina eller palestinere på denne tiden.
For ca. 3500 år siden okkuperte de gamle egyptere området og styrte det i 350 år. Det var ingen Palestina eller palestinske folk på denne tiden.
I 1175 fvt. Landstripen langs kysten i Sør-Israel ble okkupert av filistrene (havfolkene) som kom fra øyene som tilhører dagens Hellas. Landområdet til Judea, Kanaan og/eller Israel, ble også nevnt som Pleshet. Det var ingen Palestina eller palestinere på denne tiden.
I 736 fvt. ble området erobret av den assyriske kongen Tiglat-Pileser III, og var en del av det assyriske riket i ca. 400 år. I denne perioden bla Israel og dagens Gaza området bebodd hovedsakelig av jøder. Det var ingen Palestina eller palestinske folk på denne tiden.
Alexander den store erobret Gaza byen i 332 fvt. De fleste av innbyggerne ble drept under angrepet, og byen ble gjenbosatt av beduinene. Det var ingen Palestina eller palestinere på denne tiden.
Etterpå var det den gresk seleukide dynastiet som styrte området, etterfulgt av den gresk ptolemeiske dynastiet. I denne perioden bla Israel inkludert dagens Gaza området kalt Koilesyria og bebodd hovedsakelig av jøder. Det var ingen Palestina eller palestinske folk på denne tiden.
Gaza ble tatt av de jødiske hasmoneerne i år 96 fvt. Som styrte området i 33 år. Det var ingen Palestina eller palestinere på denne tiden.
I år 63 fvt. ble Gaza området, og resten av Israel okkupert av hæren til den romersk generalen Pompeos, og ble en del av Romerriket i den romersk-provinsen Syria. Det var ingen muslimer eller palestinske folk på denne tiden.
Fra 476 evt. Ble Gaza området og resten av Israel styrt av det (kristen) bysantinske riket. Korstogene og påvirkning av kristendom førte til økning av kristne i landet, i tillegg til det jødisk befolkning. Det var ingen muslimer eller palestinere på denne tiden.
Fra året 634 evt. ble området styrt av muslimer fra Arabia. Først av Umar-kalifatet fra året 634, så av Umayyade-kalifatet fra 661 og til slutt av Abbaside-kalifatet (750-1258). Det var fremdeles ingen Palestina og ingen palestinske folk på denne tiden.
Fra året 1453 ble området en del av Det osmanske riket. I denne perioden ble området sør for Syria kalt Judea, Israel, Sør-Syria, Palestina eller Filistin. Det var ingen selvstendig stat med navn Palestina og ingen som ble kalt palestinere.
Under første verdenskrig, i 1917 har britiske styrker tatt over området og Folkeforbundet (tidligere versjon av FN) bestemte at området skulle være en del av det britiske mandatområdet. I 1921 og i 1922 vedtok Folkeforbundet at England skulle legge til rette for «et jødiske hjemland» i mandatområdet (inkludert Gaza-område). Det britiske styre endte i 1948 da staten Israel ble etablert på en del av området. De som ble kalt palestinere på denne tiden var jødene som bodde i landet.
I løpet av krigen i 1948 okkuperte Egypt Gazastripen og styrte det i 19 år. På denne tiden begynte det dannelse av terrorgrupper i Gaza, som utførte terrorangrep mot sine jødiske naboer i Israel. De fleste som bodde på Gazastripen var egyptiske innvandrere og andre arabere som rømte dit i løpet av krigen. Det var fremdeles ingen Palestina og ingen palestinske folk på denne tiden.
I løpet av krigen i 1967 har Israel tatt kontroll over området og innført en delvis selvstyre til befolkningen i området. Terrorangrepene fra Gaza fortsatte, men arabere forsto at de ikke var i stand til å drive jødene vekk på denne måten. Da ble en ny strategi laget. Arabere i området begynte å kalle seg selv «palestinere».
I 1993 som følge av Oslo avtalen ble selvstyret i Gazastripen utvidet. Likevel ble terrororganisasjonen Hamas mer populær og fortsatt med terrorangrep mot Israel. Nå ble også myten om en stat som heter «Palestina» og som eksisterte «i tusenvis av år», skapt og akseptert av de fleste land i verden.
I 2005 trakk Israel alle sine soldater og de jødiske bosettere fra den delen av Gazastripen de kontrollerte. Kontroll over 100% av området og 100% selvstendighet ble overført til de palestinske myndighetene, slik som ble avtalt i Oslo avtalen. Terrorangrepene fra Gaza fortsatt.
I 2007 tok Hamas terroristene kontroll over Gaza i et voldelig kupp. Terrorangrepene fra Gaza fortsatt. Myten om «staten Palestina» og det «palestinske folk» vokser og ble mer og mer akseptert i verden.
I 2008-2009 slå IDF tilbake (operasjon Cast Lead) etter flere terrorangrep av Hamas og andre terrorgrupper i Gaza. Terrorangrepene inkluderte skyting av raketter mot sivile mål i Israel.
I 2014 slår IDF tilbake (Operasjon Protective Edge) etter flere terrorangrep av Gaza-terrorister og oppdagelse av flere tunneler som ble gravd over grensen inn til Israel.
2021. IDF slår tilbake (Operasjon Guardian of the Walls) etter flere terrorangrep og skyting av tusenvis av raketter mot byer og landsbyer i Sør-Israel.
Fra 7. oktober 2023. Israel erklærer krig mot Hamas-terroristene etter at disse massakrerte 1200 mennesker i Sør-Israel, skutt flere tusen raketter mot sivile mål og kidnappet 245 mennesker inn til Gaza.
Oppsummering
Historien viser at Gaza er en gammel by i sørlig Israel som i løpet av de siste 4000 årene var okkupert og styrt av mange forskjellige folk. Byen og området har aldri vært en del av en selvstendig stat som heter Palestina. Dagens arabisk befolkning begynte å betrakte seg selv som “palestinere”, eller “palestinske folk” kun i de siste 50 årene. På denne tiden ble gazanere indoktrinert til jødehat og har støttet flere terrororganisasjoner som driver med systematisk terror mot sine jødiske naboer.
Gaza befolkning hadde alle muligheter til å inngå fred med Israel og å bygge opp en blomstrende provins, autonomi eller stat. Staten Israel og andre sto klar til å hjelpe gazanere med å bygge opp industri, turisme og annet næringsliv som kunne ha gjort området til en internasjonal attraksjon og en god plass å leve i. Istedenfor valgte gazanere til å bli styrt av Hamas, og rettet alle sine ressurser til å bygge opp tunneler og terrorindustrien.
Etter Hamas angrepet, massakren og kidnapping 7. oktober 2023 kunne Israel ikke lenger tolerere Hamas terrorregimet i Gaza og gikk til krig mot Gaza-terroristene. Krigen er ikke en hevn og er ment til å eliminere den militære trussel som Gaza-terroristene utgjør. Krigen ble startet av Hamas og IDF reaksjon er en lovlig selvforsvar. Selv om bilder og manipulert informasjon fra Gaza ser skremmende ut, så retter ikke IDF sine angrep mot de sivile gazanere, og særlig ikke mot barn. Alle IDF soldatene får opplæring i krigsreglene og humanitære hensyn som må tas til sivilbefolkning. IDF angriper kun militære mål, iht. definisjonen i den fjerde Genevekonvensjonen.
På grunn av krigens natur, der terroristene skjuler seg bak (og under) sivilbefolkning, i et tettbygd område, er det uunngåelig at en del sivile rammes. IDF gjør det de kan for å hindre skade på sivile, inkludert varsling før luftangrepene. Informasjonen som kommer fra Hamas i Gaza, og som videreformidles av NRK, er misvisende. Tidligere konflikter i Gaza viste at de fleste som ble rammet var terrorister, de som støttet dem, eller sivile som befant seg i eller i nærheten av militære mål.
Krigen, som Israel ble tvunget til, vil ha alvorlig konsekvenser for Gazastripen og for arabere som bor der. Lidelsene til sivilbefolkning er uten tvil stor. Likevel er det viktig å ikke bli drat med i floden av den anti-israelsk og antisemittisk propaganda som blir formidlet i Norsk media og fra andre aktører. Hamas kan stoppe denne krigen når som helst ved å frigjøre gislene og legge ned våpnene sine. Så lenge de gjør det ikke, har Israel ikke valg enn å fortsette med selvforsvarskampen for å eleminere en alvorlig trussel mot sin egen befolkning.
I en artikkel i Dagens Næringsliv 4. november, anklager Solberg Israel for krigsforbrytelser og viser sympati med Gaza-terroristene og deres palestinske støttespillere.
Som flere politikere før henne, også Høyreleder og statsminister kandidaten Erna Solberg, som befinner seg i en vanskelig politisk situasjon, anklaget for brudd på habilitetsreglene, tyr til antisemittisk retorikk for å kompensere for fallende popularitet.
Solberg kommer med en rekke løgnaktige påstander om Israel og kampen mot Gaza-terroristene, og krever at Gaza-terroristene må reddes. Hun blotter sin uvitenhet og dårlig vurderingsevne, og demonstrerer hvorfor må hun ikke være neste statsminister i Norge.
Solberg kommer med noen liksom «balanserende» uttalelser, slik som «Jeg fordømmer Hamas’ terrorangrepet» og «Israel har rett til å forsvare seg». Men artikkelen er dominert av en lang rekke løgnbaserte påstander kamuflert som «Israel kritikk«, men som ligger innenfor definisjon av antisemittisme.
Solberg prøver å blåse liv i flere gamle palestinske myter som ikke har rot i virkeligheten, men som brukes i kampen for delegitimering av den jødiske staten.
Her er noen av det Solberg skrev, med mine kommentarer til disse:
Solberg nevner flere ganger konflikten mellom Israel og «Palestina«, selv om hun som tidligere statsminister burde vite at det finnes ingen stat som heter Palestina, og at Israel har ingen konflikt med landsrådet som har dette navnet og som Israel er en del av.
«livløse barnekropper og desperate foreldre på Gaza« – Liksom følsom for sivile lidelser, men nevner ikke de «livløse barnekropper og desperate foreldre» etter massakren i Israel. Heller ingen informasjon om hvem som startet krigen og er ansvarlig for disse lidelsene.
» Helt siden opprettelsen av Israel for 75 år siden, har palestinerne kjempet for en selvstendig stat«. – Arabere i området har ikke oppdaget at de er «palestinere» før etter 1967 da Israel tok kontroll over Judea, Samaria og Gaza. De har heller ikke krevd en selvstendig stat før den tid. Arabere i Judea og Samaria var under Jordansk okkupasjon og gazanere var under Egyptisk okkupasjon etter krigen i 1948. Det kom ingen krav om en palestinsk stat før Israel tok kontroll over områdene i 1967. Og når palestinere begynte å kreve en selvstendig stat, så var det på hele området, inkludert området som staten Israel befinner seg på.
Israel hindret palestinsk selvstyre med «blokader som hindrer folk og varer å komme ut og inn av de palestinske områdene … « – Israel har støttet palestinsk selvstyre etter Osloavtalen, og det er urovekkende at Solberg adopterer den palestinsk løgnbaserte propaganda om «blokade» uten å sjekke de faktiske forhold. Israel har ikke hindret noe som helst transport av varer og tjenester til palestinere i Judea, Samaria og Gazastripen. Slik som Norge gjør i sine grenser har også Israel innført en kontroll for å hindre smugling av våpen over grensen til Gaza. Før krigen var det 18 000 gazanere og over 100 000 arabere fra Judea og Samaria som brukte å pendle til en jobb i Israel. Over 280 lastebiler brukte å krysse grensen til Gaza daglig. Var det en blokade?
Israel hindret palestinsk selvstyre ved bruk av «dødelig militærmakt» – Israel har støttet et palestinsk selvstyre på mange måter. Militær makt ble brukt og brukes kun for å stoppe eller hindre palestinsk terrorangrep. En slik maktbruk er en støtte til de palestinske selvstyremyndighetene i Judea og Samaria og ikke et hinder.
«Palestinske flyktninger, utgjør halvparten av det palestinske folk« – En gammel palestinske myte som har ingen rot i virkeligheten. De ca. halv million arabere som rømte fra sine hjem i løpet av krigen i 1948 døde for lenge siden (levealder 70 år). De noen få som lever ennå er ikke lenger flyktninger.
«Israelske bosetningene på Vestbredden er et eklatant brudd på folkeretten«. – Solberg later til å være en ekspert på internasjonal rett, men i virkeligheten demonstrerer hun uvitenhet om dette tema. Den internasjonal rett (folkeretten) når det gjelder jødisk/israelsk bosetning i Judea og Samaria er ganske klar og baserer seg på følgende punkt: 1. Historisk rett (jødene har bodd der i mer enn 3000 år). 2. Uti possidetis prinsippet (Israel arver grensene til det britiske mandatområde). 3. Folkeforbundets vedtak fra 1922 (Jødisk hjemland inkluderer Judea og Samaria). 4. FNs validering av Folkeforbundets vedtak (FN-paktens artikkel 80 ved opprettelsen i 1945) 4. Oslo avtalene (Akseptert de jødiske bosetningene i området). 5. Fredsavtalen mellom Jordan og Israel (Fastsatt Jordanelven som grensen mellom landene). Så, jødiske bosetninger på Vestbredden bryter ikke folkeretten, men må gjøres med hensyn til de gjeldende lover. Noen av de små bosetningene bryter det israelske loven og kan betraktes som ulovlige.
På grunn av de israelske bosetningene «har det heller ikke vært mulig a komme frem til en tostatsløsning» – Igjen gjentar Solberg den løgnaktig palestinsk propaganda. Det er ikke jødiske bosetninger som hindret en selvstendig palestinsk stat på Vestbredden, men palestinere selv som hindret dette. Gang på gang har Israel kommet med tilbud om en fredsavtale som inkluderte en palestinsk stat, men de palestinske ledere avslo disse. Palestinere vil heller ikke akseptere en jødisk stat som en nabo, og de fleste palestinere støtter fremdeles fortsettelse av terrorangrep mot israelere.
«Norge stiller opp med nødhjelp gjennom internasjonale humanitære organisasjoner til de sivile som nå blir rammet på begge sider av konflikten«. – Påstanden er en løgn. Norge stiller opp og gir humanitær hjelp KUN til palestinere, ikke en flat øre til de israelske ofre av den palestinske terroren.
«Omfanget av blokaden av Gaza, som hindrer humanitære hjelp å komme frem, er et klart brudd på folkeretten». – Nå later Solberg til å være en ekspert på krigsreglene og vet nøyaktig hvilke «omfang av blokade» som er lovlig, eller ulovlig… Dessverre så også her demonstrerer Solberg sin uvitenhet. Den fjerde Genèvekonvensjon som utgjør hovedelementet i krigsreglene, forbyr ikke blokade i en krig. Israel tillater innførsel av mat og medisiner til den sivilbefolkningen i Gaza, men Egypt og praktiske årsaker setter grenser for varetransport. Samtidig krever Israel kontroll på varene som kommer inn til Gaza, slik at våpen og andre varer som kan styrker fienden (terrororganisasjonene Hamas og Islamsk Jihad) kommer ikke inn – dette er helt lovlig.
«Det er hjerteskjærende å lese om stadig nye luftangrep fra Israel som treffer sivile» – Her antyder Solberg at IDF sikter og bomber sivile mål i Gaza. Dette er en av flere løgner som blir dyrket av palestinere og formidlet av NRK. IDF (Israels forsvaret) kjemper mot en hensynsløs fiende som gjemmer seg bak (og under) den sivilbefolkningen i Gaza, og samtidig angriper sivilbefolkningen og sender sine raketter mot sivile mål i Israel. Likevel angriper IDF kun militære mål slik som er definert i krigsreglene (Den fjerde Genèvekonvensjon). Dessverre, i en slik krigssituasjon er det uunngåelig at også sivile blir rammet.
«Israel må følge reglene for krig, og de reglene brytes nå”. – Påstanden at Israel følger ikke krigsreglene er en løgn. IDF indoktrinerer sine soldater med å følge krigsreglene og gjør store innsats for å unngå å skade sivilbefolkning. IDF varsler sivile i krigssone, og det gis muligheter for å rømme fra området. Krigsinnsatsen er rettet kun mot Gaza-terroristene, men når terroristene skjuler seg blant sivile er det uunngåelig med sivile tap. Det som er et klart brudd på krigsreglene er det Hamas terroristene gjør: 1. De angriper sivilbefolkning og sender sine raketter mot sivile mål i Israel. 2. De gjemmer seg bak (og under) den sivilbefolkningen i Gaza og bruker dem som menneskelig skjold.
«Trolig vil bakkeinvasjonen eskalere konflikten ytterligere« – Det er ikke Israel forsvarskamp mot Gaza terroristene som er «eskalering». Det er angrepet, massakren på 1405 israelere, og kidnapping av 245 mennesker 7. oktober, som var den direkte årsaken til «eskalering». Angrepet som ble utført av 3000 terrorister som tilhører Hamas og Islamsk Jihad, og som var rettet mot sivile i Israel. Det er dette angrep og massakren som var den direkte årsaken til at IDF måtte gå inn til Gazastripen for å bekjempe terroristene og frigjøre gislene
«Situasjon gir grobunn til polarisering og ekstremisme også i vårt land» – Solberg glemmer å nevne at dette ikke er en ligning med to likestilte sider. Ekstremismen og den tilhørende jødehat øker kun i den ene siden. De få jøder som bor her i landet og andre Israel-venner, bidrar ikke til noe «polarisering og ekstremisme». Det er arabere/muslimene i landet og sosialistene på venstre side, som støtter palestinere, som er årsaken til polarisering og ekstremisme. Det er også idioter slik som Solberg her som bidrar til det samme.
Vi må ikke «sette likhetstegn mellom Hamas og alle palestinere – som jo også er ofre for Hamas». – Det er riktig at palestinere, iallfall i Gaza, er ofre for terrororganisasjonen Hamas. Men samtidig er det viktig å huske at Hamas representerer palestinere i høyeste grad. Ved siste valg for 18 år siden vant Hamas, og alle meningsmålingene i de siste årene viser at Hamas har støtte blant de fleste palestinere. Palestinere/gazanere har i de siste 18 årene samarbeidet tett og støttet Hamas terrorvirksomhet, da er det noe kunstig å antyde at disse er to separate grupper som ikke har noe med hverandre å gjøre.
«Det må være mulig å kritisere Israel uten a bli anklaget for a være antisemittisk». – Saklig kritikk er legitimt og ofte viktig. Problemet er at mye, kanskje mesteparten, av dagens “kritikk” av Israel er usaklig og er ofte basert på usannheter. En slikt “kritikk” kan karakteriseres som antisemittisk fordi formålet av den er demonisering og delegitimering av den eneste jødisk stat i verden. Solbergs «kritikk» er ett eksempler på antisemittisme iht. IHRA-definisjonen av antisemittisme.
Disse påstandene til Høyre lederen og tidligere statsministeren, Erna Solberg, viser at hun er dårlig til å skaffe seg nødvendig kunnskap før hun uttaler seg om en sak, og at hun har en dårlig vurderingsevne (sunn fornuft). Det kan også antyde på antisemittiske holdninger. Uansett så er det ganske klart at hun ikke passer til å være en Høyre leder, og absolutt ikke neste statsminister i Norge.
Allahs charter: Partiprogrammet til Den islamske motstandsbevegelsen (Hamas) 18. august 1988
I Allahs navn, den nådefulle, den lidenskapelige, som skjenker oss det skjønneste fellesskap som menneskeheten noensinne har sett, Hamas. Den formaner oss til riktig oppførsel og forbyr usømmelig adferd; og dens medlemmer tror på Allah. Og hvis Bokens folk hadde trodd, så ville det ha vært det beste for dem. Noen av dem tror, men de fleste av dem er illgjerningsmenn. De vil ikke skade deg, bortsett fra å påføre deg en liten smerte, og hvis de reiser seg opp mot deg, kommer de til å vende om og flykte. Etterpå vil de ikke få noen hjelp.
«Vanære vil bli deres lodd, uansett hvor de blir funnet, hvis de da ikke får tak i et redningstau som Allah eller et menneske tilbyr dem. De har opptent Herrens vrede, og elendighet vil bli deres skjebne. Det er fordi de ofte tvilte på Allahs åpenbaringer og på urettferdig vis slo i hjel profetene. Det er fordi de var opprørske og ofte syndet.» Sure Al-Imran (III), versene 109-111.
Israel vil reise seg og stå oppreist inntil islam utsletter landet, slik dets forløpere har blitt utslettet.
Den islamske verden står i brann. Det er en plikt for enhver av oss til å helle på litt vann, samme hvor lite det er, med det formål for øye å slukke så mye som mulig av ilden, uten å vente på handling fra andre.
Innledning Nådefulle Allah, vi ber om hjelp fra deg, vi bønnfaller deg om tilgivelse, vi trygler deg om veiledning, og vi setter vår lit til deg. Vi ber for og ønsker fred over Allahs budbringer, hans familie, hans ledsagere og alle de som spredte hans budskap og fulgte i hans spor. De vil leve så lenge som himmel og jord består.
O, folk! I katastrofens midte, fra lidelsens dyp, fra hjerter som brenner og armer som er rene, går vi ut med vårt kall vel vitende om vår plikt. Som svar på Allahs ordre slutter vi rekkene og forener oss skulder ved skulder. Vi underviser slik Allah anviser, og vi stålsetter oss i beslutningen om å finne vår rette plass i livet, til å overvinne alle vanskeligheter og komme over alle hindringer. Detter er grunnen til at vi har en konstant beredskap og alltid er villige til å ofre våre sjeler og det kjæreste vi eier til ære for Allah.
Slik har det innerste i vår tro blitt formet, en tro som banet seg vei gjennom et opprørt hav av trosretninger og håp, ønsker og begjær, farer og vanskeligheter, tilbakeslag og utfordringer, både på det indre og ytre plan.
Da tanken modnet og frøet spirte, slo planten rot i virkelighetens verden, atskilt fra flyktige stemninger og overdrevent hastverk. Den islamske motstandsbevegelsen steg fram for å spille den rolle som Allah har pålagt den. Ved å gjøre det knyttet den bånd med alle jihad-kriger som har som mål å befri Palestina. Jihad-krigernes sjeler vil forene seg med alle de jihad-krigerne som har ofret sine liv i Palestina helt siden landet ble erobret av Profetens venn (måtte Allahs velsignelse og fred være over ham) og inntil denne dag. Dette er charteret til Den islamske motstandsbevegelsen (Hamas). Den vil vise sitt ansikt, gjøre synlig sin identitet, gjøre kjent sitt ståsted, klargjøre sine hensikter og diskutere sine håp. Hamas ber om assistanse for sin sak og om forsterkninger og videre oppslutning. Vår kamp mot jødene er svært omfattende og alvorlig, og vil følgelig trenge all den lojale støtten vi kan få, og senere må den bli etterfulgt av nye fremstøt og forsterket av bataljoner fra den vidt forgrente arabiske og islamske verden inntil fiendene er overvunnet og Allahs seier er et faktum. Slik skal vi få se dem nærme seg i horisonten, og dette vil bli allment kjent om ikke så lenge:
«Allah har befalt: Se, jeg skal sannelig seire, jeg og min budbringer, visselig, Allah er sterk og allmektig.»
Del 1 – Bli kjent med bevegelsen
1. artikkel: De ideologiske aspektene Den islamske motstandsbevegelsen henter sine retningslinjer fra islam, avleder fra den sin tenkning, tolkning og sitt syn på tilværelsen, livet og menneskeheten. Den rådspør islam når det gjelder veivalg, og blir inspirert av denne troen i alle avgjørelser den tar.
2. artikkel: Forbindelsen mellom Hamas og Det muslimske brorskap Den islamske motstandsbevegelsen er en av vingene til De muslimske brødrene i Palestina. Den muslimske brorskapsbevegelsen er en verdensomspennende organisasjon og den største islamske bevegelsen i moderne tid. Den er kjennetegnet av dyp refleksjon, av presise forestillinger og av en helhetlig forståelse av alle sider ved islam i alle livets avskygninger: livssyn og tro, politikk og økonomi, utdanning og samfunn, rettssystem og regler, indoktrinering og undervisning, kunst og publikasjoner, i det skjulte og det åpenbarte og på alle andre livsområder.
3. artikkel: Struktur og innhold Hovedstrukturen til Den islamske motstandsbevegelsen består av muslimer som har viet seg til Allah og tilber ham i sannhet, slik det er skrevet: «Jeg har skapt mennesket og djevelen for at de skal tilbe Allah. Slike muslimer er innforstått med sine plikter overfor seg selv, sine familier og sitt land, og de stoler på Allah når det gjelder alt dette. De har løftet jihads banner framfor undertrykkerne for å befri landet og folket fra undertrykkernes vanhelligelse, skitt og ondskap.
4. artikkel Bevegelsen ønsker alle muslimer velkommen som deler dens tro og tanker, som hengir seg til dens strategier, holder på dens hemmeligheter og ønsker å slutte seg til rekkene for å gjøre sin plikt. Allah vil belønne dem.
5. artikkel: Dimensjoner angående tid og rom for Hamas Etter hvert som bevegelsen tar opp i seg den islamske livsstilen, vil dens tidsdimensjon strekke seg bakover i tid så langt som til det islamske budskaps fødsel og de gudfryktige forfedrene. Bevegelsens endelige mål er islam, profeten dens forbilde og Koranen dens grunnlov. Dens spesielle dimensjon når ut til et hvert sted på jord der det finnes muslimer som tar opp i seg islam som sin livsstil. På den måten trenger den igjennom til de fjerneste ytterkanter av landet og til himmelens høyeste sfærer.
6. artikkel: Særegenhet og uavhengighet Den islamske motstandsbevegelsen er en distinkt palestinsk bevegelse som skylder Allah sin lojalitet, avleder sin livsstil fra islam og bestreber seg på å løfte Allahs banner over hele Palestina. Bare under islams skygge kan tilhengere av alle religioner leve side om side i harmoni og med sikkerhet for sine liv, eiendeler og rettigheter. I islams fravær oppstår konflikter, undertrykkelse blir vanlig, korrupsjon tar overhånd og oppvigleri og krig hører til dagens orden. Allah hadde inspirert den muslimske poeten Muhammad Iqbal da han skrev: Når troen minker, blir tryggheten borte. Det finnes ingen normalt liv for de som ikke tror. De som ønsker å leve sine liv uten religion har satt likhetstegn mellom selvutslettelse og liv.
7. artikkel: Det universielle ved Hamas Som en følge av muslimenes utbredelse er bevegelsen universell. Muslimer forsøker å utbre sin religion over hele kloden og kjemper for seier ved å styrke sin posisjon og ved å oppfordre til jihad. Det sømmer seg å vise respekt for klarheten i dens logikk, det edle i dens besluttsomhet og det opphøyde i dens målsettinger. Det er i lys av dette bevegelsen må bli sett, evaluert og erkjent. Den som benekter dens verdi, eller unnlater å støtte den, eller er så forblindet at han avskriver dens rolle, utfordrer selve skjebnen. Den som lukker øynene for fakta, enten det er med vilje eller ikke, vil våkne opp og finne seg selv overkjørt av begivenhetene. Han vil ikke finne noen unnskyldninger som rettferdiggjør en lunken holdning. De som kommer først, vil få reserverte plasser. Å undertrykke de som står deg nærmest, smerter sjelen mer enn slaget av et indisk sverd.
[Et lengre sitat fra Koranen, eller en annen islamsk bok, er utelatt her. Red. anm.]
Hamas er en av lenkene i jihad-kjeden som står mot den zionistiske invasjonen. Bevegelsen ser en forbindelse til den kampen som martyren Izz a-din al-Qassarm og hans brødre i Det muslimske brorskap begynte da de deltok i den hellige krigen i 1936. I tillegg er det en forbindelse til den palestinske jihad og den jihad som De muslimske brødre kjempet i 1948-krigen og til jihad-operasjonene som de samme brødrene kjempet i 1968 og i de følgende årene.
Forbindelseslinjene mellom disse aktørene kan synes uklare nå, og hindringene som er satt i veien av de som roterer i den zionistiske runddansen, har gjort utøvelsen av jihad umulig. De har hatt som mål å blokkere veien for jihad-krigerne. Likevel har Hamas sett frem til å virkeliggjøre Allahs løfte uansett hvor lang tid det vil ta. Profeten, fred være med ham, sa en gang: «Den forjettede tid vil først komme når muslimene tar kampen opp mot jødene og dreper dem; når jødene gjemmer seg bak steiner og trær, som vil rope: O, muslim! En jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham!» Denne oppfordringen gjelder ikke gharqad-treet, som er et jødisk tre. (sitat etter Bukhari og Muslim).
8. artikkel: Slagordet til Hamas Allah er målet for Hamas, profeten er dens forbilde, koranen dens grunnlov, jihad dens sti, og det mest sublime uttrykk for tro er å gi sitt liv for Allahs sak
Del 2. – Målsettingene
9. artikkel: Drivkrefter og målsettinger Hamas befinner seg i en tid da islam nesten har blitt usynlig i den verden som omgir oss. Det er grunnen til at kontrollerende krefter har blitt satt ut av spill, begreper har blitt uklare og verdier har blitt forandret. Ondskap har tatt overhånd, undertrykkelse og uklarhet råder grunnen. Idioter har omskapt seg til tigre, hjemstedene har blitt plyndret, folk har blitt drevet vekk og er på vandring over hele jorden. Sannhetens ånd har forsvunnet og blitt erstattet av ondskapens ånd. Ingenting finnes på sitt riktige sted lenger, for når islam blir fjernet fra scenen, forandres alt. Dette er drivkreftene.
Når det gjeldel målsettingene, ønsker Hamas å fjerne ondskapen ved å knuse den og å overvinne den, slik at sannheten kan råde grunnen alene, hjemstedene bli tilbakeført til sine eiere, bønnerop bli hørt fra moskeene, som gir til kjenne at den muslimske stat er gjenopprettet. På denne måten vil folk og ting finne tilbake til sin rette plass.
10. artikkel Samtidig som Den islamske motstandsbevegelsen kjemper sin egen kamp, vil den gjøre sitt ytterste for å være et redskap til støtte for de svake og et forsvar for alle de undertrykte. Den vil ikke spare noen anstrengelser for å fremme sannhet og fjerne ondskap, i tale og i handling, både her og på hvilket som helst sted der bevegelsen kan nå frem og utøve innflytelse.
Del 3 – Strategier og metoder
11. artikkel: Hamas strategi: Palestina er en islamsk waqf Den islamske motstandsbevegelsen tror at landet Palestina har vært en islamsk waqf gjennom alle generasjoner og vil være det inntil oppstandelsens dag. Ingen kan gi avkall på det eller en del av det, eller oppgi det eller en del av det. Intet arabisk land, verken et forbund av alle arabiske land, og ingen arabisk konge eller president, heller ikke et samlet forbund av alle disse, har denne retten. Det har heller ikke noen annen organisasjon eller sammenslutning av organisasjoner, enten de er palestinske eller arabiske, fordi Palestina har vært en islamsk waqf gjennom alle generasjoner og vil være det til oppstandelsens dag. Hvem tror at de kan tale på vegne av alle islamske generasjoner inntil oppstandelsens dag? Dette er statusen til et land som hører inn under islamsk sharialov, og den samme lov gjelder for alle land som er erobret av islam med makt, og på den måten blitt waqf-land som følge av erobringen. Det vil bli situasjonen for muslimer gjennom alle generasjoner inntil oppstandelsens dag. Denne normen har gjeldt siden kommandørene til de muslimske armeene fullførte erobringen av Syria og Irak. De spurte da muslimenes kalif, Umar Ibn al-Khattab, om hans syn på de erobrede landene, om de skulle bli delt mellom troppene eller overlatt til befolkningen, eller ordnet på annen måte. Det fulgte diskusjoner og konsultasjoner mellom den islamske kalifen, Umar Ibn al-Khattab, og følgesvennene til Allahs budbringer, måtte fred og velsignelse være med ham. De besluttet at landet skulle overlates til eierne slik at de kunne ha glede av det og rikdommene som var der. Men kontrollen over landet og selve landet måtte bli omgjort til et waqf i all evighet til beste for alle muslimske generasjoner inntil oppstandelsens dag. Eiernes rett til landet reguleres av usufruct, og denne waqf vil vedvare så lenge himmel og jord består. En hvilken som helst avgrensning som kommer i motsetning til denne islamske lov når det gjelder Palestina, er grunnløs og sier alt om disse skurkene.
12. artikkel: Hamas i Palestina, dens syn på hjemland og nasjonalisme Hamas ser på nasjonalisme (wataniyya) som fast bestanddel av den religiøse tro. Intet er viktigere eller dypere i nasjonalismen enn det å føre krig mot fienden og konfrontere ham når han setter føttene på muslimenes land. Og dette blir en individuell plikt som binder enhver muslimsk mann og kvinne. En kvinne må gå ut og slåss mot fienden til og med uten ektemannens velsignelse, og en slave uten å ha innhentet sin herres tillatelse. Dette prinsippet eksisterer ikke under noe annet regime, og det er en sannhet som det ikke må settes spørsmålstegn ved. Mens andre former for nasjonalisme legger vekt på det materielle, for eksempel menneskelige og territorielle betraktninger, innebærer Hamas forståelse av nasjonalisme, i tillegg til alt dette, de helt avgjørende guddommelige faktorer som tilfører nasjonalismen sin ånd og sitt liv. Dette vil skje i den grad nasjonalismen blir forbundet med åndens opphav og livets kilde, og reiser Herrens banner på himmelhvelvingen over hjemlandet, og slik ubønnhørlig forbinder jord og himmel. Da Moses kom og kastet staven sin, ble trolldom og trollmenn uten betydning.
13. artikkel: Fredfulle løsninger, fredsinitiativ og internasjonale konferanser Fredsinitiativ, de såkalte fredsløsninger, og de internasjonale konferanser som skal løse det palestinske problem, står alle i motsetning til det Den islamske motstandsbevegelsen satser på. Avståelse av en eneste del av Palestina betyr avståelse av en del av religionen. Nasjonalismen i Den islamske motstandsbevegelsen er en del av troen, bevegelsen lærer sine medlemmer til å adlyde dens prinsipper og til å reise Allahs banner over hjemlandet mens de kjemper sin jihad-kamp og roper: «Allah er mektig, men de fleste er ikke klar over det.» Av og til blir det skreket opp om å holde en internasjonal konferanse for å få løst problemet. Noen godtar det, andre går imot av en eller annen grunn, og krever at en eller annen betingelse skal inkluderes som en betingelse for at man skal enes om en avslutning av konferansen – eller for å delta på den. Den islamske motstandsbevegelsen er imidlertid klar over de sannsynlige deltakere på disse konferansene og representantenes tidligere og nåværende posisjoner overfor de muslimske problemene. De har derfor ingen tro på at konferansene verken er i stand til å imøtekomme kravene, gjeninnføre rettigheter eller skape rettferdighet for de undertrykte. Disse konferansene er bare et middel til å utnevne vantro mennesker til meklere i islamsk landområde. Når har de vantro noensinne møtt de troende med rettferdighet?
«Og jødene vil ikke bli fornøyd med dere, heller ikke de kristne, før dere går over til deres tro. Utbryt: Sannelig, Allah er vår veileder! Og hvis dere skulle komme til å godta deres ønsker etter at dere har lært sannheten å kjenne, vil dere ikke få noen beskyttende venn eller hjelper av Allah.» Sure 2 (Kua), vers 120.
Det finnes ikke noen løsning på det palestinske problemet uten gjennom jihad. Initiativene, forslagene og internasjonale konferanser er bare bortkastet tid, en øvelse i det nytteløse. Det palestinske folk er for nobelt til å finne seg i å få sin fremtid, sine rettigheter og sin skjebne misbrukt i et forgjeves spill. Som det står i en hadith:
«Folket i Syria er pisken i Allahs hånd, som slår dette landet. Han tar hevn over deres meklere med hjelp fra de han måtte ønske blant sine tilbedere. Hyklerne blant dem blir forhindret i å beseire de sanne troende, og de vil dø av angst og fortvilelse.» (Fortalt av Tabarani og Ahmed. Dette er en sann hadith, for begge historiefortellerne er pålitelige. Allah vet best)
14. artikkel: De tre sirklene Problemet med å befri Palestina har med tre sirkler å gjøre: palestineren, araberen og islamisten. Hver av disse har en oppgave i kampen mot sionismen og må innfri sine plikter. Det ville være et grovt feilgrep og avsløre en avgrunnsdyp kløft av uvitenhet om man overså noen av disse sirklene. For Palestina er et islamsk land der den første qibla og det tredje helligste stedet befinner seg. Det er også stedet der profeten, måtte Allahs velsignelse og fred være over ham, steg opp til himmelen.
«Ære være ham som brakte sin tjener om natten fra det aller helligste sted for tilbedelse (Mekka) til det langt fjernere sted for tilbedelse, her i vår midte (Jerusalem) som han har velsignet oss med slik at vi kan se hans fotspor» Sannelig! Han, bare han er den som hører, i stand til å se.» Sure XVII (al-‘Isra’), vers 1.
Som følge av disse tingenes tilstand er frigjøringen av landet en individuell plikt som ligger på alle muslimer overalt. Dette er grunnlaget som alle muslimer må ta sitt utgangspunkt fra når de vurderer problemet og er bydende nødvendig for alle muslimer å forstå. Når problemet blir angrepet på dette grunnlag der det maksimale potensialet til de tre sirklene er mobilisert, vil de løpende omstendigheter forandres og frigjøringsdagen komme nærmer.
«Du er en mer skrekkinngytende trussel i deres bryst enn selveste Allah. Det er fordi de er et folk som ikke forstår.» Sure LIX, (al-Hashr, den landsforviste), vers 13.
15. artikkel: Jihad for frigjøringen av Palestina er en individuell forpliktelse Når våre fiender raner til seg noen islamske land, blir Jihad en bindende nødvendighet for alle muslimer. For å kunne konfrontere jødene med deres ran av Palestina kan vi ikke unnlate å reise Jihad-banneret. Det vil kreve en oppvåkning av islamsk bevissthet i folkemassene på alle lokale, arabiske og islamske nivåer. Vi må gjøre Jihad-ånden kjent for den islamske ummaen, støte sammen med fiendene og slutte rekkene sammen med Jihad- krigerne.
Ummaen så vel som pedagoger og lærere, marketsførings- og mediefolk så vel som de velutdannede folkemasser, spesielt ungdommen og de eldste i de islamske bevegelsene, må delta i denne bevisstgjøringen. Man kommer ikke unna å innføre fundamentale forandringer i skolenes pensum hvis vi skal bli i stand til å rense ut alle spor etter den ideologiske invasjonen.
Invasjonen fant sted i dette området i etterkant av nederlaget som Salah a-Din el Ayyubi påførte korstogsarmeene. Korstogsfarerne forsto at de ikke hadde noen sjanse til å beseire muslimene hvis de ikke beredte grunnen for det med en ideologisk invasjon, som kunne forvirre muslimenes tenkning, rakke ned på arven deres og bringe idealene i miskreditt. Til slutt skulle det ende med en militær invasjon. Den ideologiske invasjonen skulle forberede den imperialistiske invasjonen, slik general Allenby faktisk innrømmet da han rykket inn i Jerusalem: «Nå er korstogenes tid forbi» General Gouraud sto på gravsteinen til Salah a-Din og erklærte: «Vi har kommet tilbake, 0, Salah-a-Din» Imperialismen har vært et viktig instrument til fremme av den ideologiske invasjonen og til å gi den gode vekstbetingelser, og stiler fremdeles mot dette mål. Alt dette har beredt grunnen for tapet av Palestina. Vi må innprente i sinnet til generasjoner av muslimer at det palestinske problemet er religiøst og må løses ut fra dette premisset. Det religiøse inkluderer hellige islamske steder som Aqsa-moskeen, som er ufravikelig forbundet med den hellige moskeen så lenge som himmel og jord består. På dette sted endte ferden til Allahs budbringer, velsignelse og fred være over ham, og herfra steg han opp til himmelen.
«Å bo en dag i Allahs fotspor er bedre enn hele verden og alt som finnes i den. Stedet i Paradis der ridepisken til en av dere befinner seg, er bedre enn hele verden og alt som finnes i den. Tilbedere som går og kommer i Allahs fotspor, er bedre enn hele verden og alt som befinner seg i den.»(Fortalt av Bukhari, Muslim Tirmidhi og Ibri Maja)
«Jeg sverger ved Han som holder i sine hender Muhammeds sjel! Jeg ønsker inderlig å gå i krig for Allahs sak! Jeg vil angripe og drepe, angripe og drepe, angripe og drepe.» (Fortalt av Bukhari og Muslim)
16. artikkel Vi må bli enige om å gi de unge islamske generasjonene i vårt område en islamsk oppdragelse som har som sitt fundament å implementere religiøse forskrifter, å studere Allahs bok samvittighetsfullt, å studere den profetiske tradisjon, å studere islamsk historie og kulturarv fra pålitelige kilder under ledelse av eksperter og vitenskapsmenn og å finne ut hvilke veivalg som vil lede til sunne forestillinger om tanke og tro for muslimene. Det er også nødvendig å studere samvittighetsfullt fienden og hans materielle og menneskelige potensial for å avdekke hans svake og sterke sider, og å finne ut hvilke makter som støtter ham og gir ham oppmuntring. På samme tid må vi være oppmerksomme på samtidsbegivenhetene, følge med på nyhetene og studere analysene og kommentarene til disse. I tillegg må det legges planer for nåtid og fremtid, og hvert fenomen må undersøkes slik at hver muslim som deltar i jihad, kan leve ut sin tilmålte tid, idet han er klar over meningen med livet sitt, sine mål, sin vei og det som skjer i samfunnet.
«0, min kjære sønn! Sannelig! Selv om det bare veier så mye som et sennepskorn, og selv om det er inne i en stein, eller i himlene, eller på jorden, så vil Allah finne det. Sannelig! Allah er opphøyd! Ta deg i vare! 0, min kjære sønn! Ta tid til tilbedelse og forman til vennlighet! Forby forskjellsbehandling, og vær standhaffig i alt som vederfares deg! Sannelig, dette er sakens kjerne. Vend ikke ditt kinn i forakt mot folk, og gå ikke hovmodig omkring. Sannelig! Allah elsker ikke skrytepaver eller de som er store i munnen.» Sure XXXI (Luqman), versene 16-18.
17.Artikkel: Muslimske kvinners rolle Muslimske kvinner har ikke noen mindre rolle enn menn i frihetskrigen. De produserer menn og spiller en stor rolle i å lede og oppdra den nye generasjon. Fiendene har forstått den rollen de har. Derfor er de klar over at hvis de kan lede og oppdra den muslimske kvinnen på en måte som distanserer henne fra islam, kan de vinne krigen. Du kan se at de gjør vedvarende anstrengelser i den retning ved hjelp av markedsføring og filmer, pensa, opplæring og kultur. De bruker fagfolk som mellommenn som er medarbeidere i de ulike zionistiske organisasjonene som dekker seg bak alle slags navn og kamuflasjer, som frimurere, rotaryklubber, spiongjenger og desslike. De er alle reder der det klekkes ut sabotører, og sabotasjehandlinger blir planlagt.
Disse zionistoganisasjonene kontrollerer store materielle ressurser, som setter dem i stand til å fullføre sin misjon i samfunnets midte. Tanken bak dette er å implementere zionistiske mål og å spre tankemønstre som er nyttige for fienden. Disse organisasjonene opererer i en situasjon der islam er fraværende på arenaen og atskilt fra sitt folk. Muslimene må derfor oppfylle sine plikter ved å bekjempe planene til disse sabotørene. Når islam er i stand til å gjenvinne de posisjonene som styrer livet til muslimene, vil de feie vekk organisasjonene som er menneskehetens og islams fiender.
18. artikkel Kvinnene i huset og i familien til Jihad-krigere utfører den viktige plikt som går ut på å ta vare på hjemmet og å oppdra barna i overensstemmelse med de moralske begreper og verdier som er avledet fra islam. Kvinnene i hjemmet skal oppdra sine sønner slik at de etterlever de religiøse påbud, som en forberedelse til Jihad-plikten som venter sønnene. Vi må derfor være oppmerksomme på skolene og pensaene som er retningsgivende for muslimske kvinners oppdragelse, slik at vi gjør dem til rettskafne mødre som er bevisste på sine plikter i frihetskrigen. De må helt og fullt være i stand til å vise årvåkenhet og til å finne måter å lede sine husholdninger på. Å være sparsommelig og unngå sløsing med husholdningsutgiftene er en forutsetning for at vi skal greie å gjennomføre vårt mål under de vanskelige omstendigheter som vi nå har. Derfor skal vi til enhver tid minne dem om at penger spart er likeverdig med blod som er nødt til stadig å flyte i årene for å sikre kontinuitet i livet til våre unge og gamle.
«Sannelig, menn som overgir seg til Allah, og kvinner som overgir seg, og menn som tror og kvinner som tror, og menn som adlyder og kvinner som adlyder, og menn som snakker sant, og kvinner som snakker sant, og menn som holder ut i rettskaffenhet, og kvinner som holder ut og menn som er ydmyke, og kvinner som er ydmyke, og menn som gir almisse, og kvinner som gir almisse, og menn som faster, og kvinner som faster, og menn som tar vare på sin beskjedenhet, og kvinner som tar vare på sin beskjedenhet, og menn som kommer Allah i hu og kvinner som kommer Allah i hu, for disse har Allah beredt tilgivelse og stor belønning.» Sure 33 (Al-A1izab, klanene), vers 35.
19. Artikkel: Rollen som islamsk kunst har i frihetskrigen Det fins regler og kriterier som hjelper oss til å forstå når det er islamsk eller jahiliyya-kunst. Problemene i forbindelse med den islamske frigjøringen har skapt behovet for islamsk kunst som kan gi folk nytt mot. I stedet for innbyrdes kamp der en gruppe seirer over en annen, kan kunsten oppmuntre alle grupper til harmoni og balanse.
Mennesket er et underlig og mirakuløst vesen som er skapt av en håndfull jord og en pust av sjel. Islamsk kunst må vende seg til mennesket på dette grunnlag, i motsetning til jahili-kunst som vender seg til legemet og gjør det jord element til det viktigste. Derfor har bøker, publikasjoner, religiøse utlegninger, epistler, sanger, dikt, hymner, skuespill og liknende ting forutsetning for å skape ideologisk mobilisering, hvis disse innehar det karakteristiske for muslimsk kunst. I tillegg kan denne kunsten både være en vitamininnsprøytning for oss på veien vi skal gå, og skape sjelelig harmoni. Veien er lang, lidelsen stor og åndskraften i folket tappet. Det er islams kunst som skal fornye grasrota, gjenoppvekke bevegelsen (Hamas) og oppmuntring til både høytflygende tanker og sunn planlegging. Sjelen kan ikke trives hvis den ikke får nye utfordringer, hvis den ikke kan gjøre noen store sprang. Dette er en alvorlig sak, ingen spøk. Umma-kampen for jihad krigerne er nemlig ingen spøk.
20. artikkel: Sosial solidaritet Det islamske samfunn er solidarisk. Allahs budbringer, Allahs velsignelse og fred være over ham, sa en gang:
«Hvor vidunderlig var ikke Asharis-stammen! Når de ble pålagt tunge skattebyrder, enten der de bodde eller på sine reiser, samlet de sammen alle sine eiendeler og fordelte dem likt på alle i stammen.»
Dette er eksempel på islamsk ånd son burde råde i alle muslimske samfunn. Et samfunn som står overfor en ondskapsfull, naziliknende fiende, som ikke skjelner mellom mann og kvinne, gammel og ung, burde være det første til å smykke seg med den islamske ånd. Vår fiende praktiserer kollektiv avstraffelse når de plyndrer folks hjemland og eiendeler og forfølger dem når de blir jaget ut i eksil til steder der de har samlet seg. Fienden har tydd til beinknusing, åpnet ild mot kvinner og barn og de gamle, med og uten grunn, og de har opprettet fangeleirer hvor tusenvis har blitt internert under umenneskelige forhold. I tillegg ødelegger de hus, gjør barn foreldreløse og utsteder undertrykkende rettsavgjørelser overfor tusenvis av unge mennesker, som tilbringer sine beste ungdomsår i mørke fangehull. Jødenes nazisme skåner ikke kvinner og barn, den skremmer alle. De fører krig mot folks levebrød, plyndrer dem for penger og truer deres ære. I deres grusomme militæraksjoner skjender de folk på samme måte som de mest avskyelige krigsforbrytere gjør. Å jage mennesker ut av landet er en annen måte å drepe dem på. Når vi stilles ansikt til ansikt med slik upassende oppførsel, kan vi ikke unnlate å gå inn for sosial solidaritet blant folk eller mobilisere til samlet front mot fienden, slik at hvis et lem lider, vil resten av legemet svare med årvåkenhet og glød.
21. artikkel Sosial solidaritet består i å strekke ut hjelp til alle trengende, både materielt og moralsk, eller ved å hjelpe til med å utføre noen oppgaver. Det er maktpåliggende for medlemmer av Hamas å forsvare interessene til folk flest, slik de ellers forsvarer sine egne interesser. De må ikke gå av veien for noen anstrengelse når det gjelder å implementere eller forsvare disse interessene, og de må unngå å leke med noe som kan komme til å få virkning på fremtidige generasjoner eller påføre samfunnet deres skade. De kommer selv fra massene, og de arbeider for massene, deres styrke er til syvende og sist folkets styrke, og deres fremtid er likeledes folkets. Medlemmene av Hamas må dele sine gleder og sorger med folket, og ta opp i seg deres forventninger og alt som kan føre til å oppfylle både deres og folkets ønsker. Når dette åndsfellesskap råder, vil fellesskapsfølelsen bli dypere og samarbeidsviljen og medfølelsen få bedre råderom. Følelsen av fellesskap vil styrkes, og de militære rekkene vil bli sterkere i møte med fienden.
22. artikkel: Stormaktene som støtter fienden Fienden (jødene) har i lang tid lagt planer, og de har konsolidert sine planer for å oppnå det de har planlagt. De tok fordel av viktige begivenheter ved å legge føringer for historiens videre gang, og de akkumulerte en umåtelig stor og betydningsfull materiell rikdom, som de brukte som middel til å realisere sine egne drømmer. Denne rikdommen tillot dem å ta kontroll over mediene i verden, slik som nyhetsbyråer, pressen, trykkerier, kringkasting og dess like. De brukte også denne rikdommen til å oppmuntre til revolusjoner i ulike deler av verden for å fremme sine interesser og etterpå plukke opp fruktene. De sto bak både den franske og den russiske revolusjon og bak de fleste revolusjoner vi hører om både her og der. De brukte likedan pengene til å etablere hemmelige organisasjoner som nå er spredt over hele jorden for å ødelegge samfunn og fremme sionistiske interesser. Slike organisasjoner er frimurere, Rotary-klubber, Lions-klubber, B’nai B’rith og andre. Alle er nedbrytende spionorganisasjoner. De brukte også pengene til å få kontroll over de imperialistiske statene og fikk dem til å kolonisere mange land for å få kontroll over rikdommene i disse landene, med etterfølgende utbredt korrupsjon. Når det gjelder lokale kriger og verdenskriger, har det blitt klart, og ingen benekter det, at de (jødene) sto bak første verdenskrig i den hensikt å fjerne Det islamske kalifat. De høstet materielle gevinster og fikk kontroll over mange rikdomskilder. De fikk til Balfour-deklarasjonen og opprettet Nasjonenes forbund for å styre verden gjennom den. De sto også bak andre verdenskrig hvor de høstet enormt utbytte ved å handle med krigsmateriell og å forberede opprettelsen av en stat. De oppmuntret til opprettelsen av De forente nasjoner og Sikkerhetsrådet for å erstatte Nasjonenes forbund, for å styre verden ved hjelp av mellommenn. Det brøt ikke ut noen krig uten at deres fingermerker var der.
«Så ofte som de tenner krigsflammen, slukker Allah den. De prøver å ødelegge landet, og Allah elsker ikke ødeleggere.» Sure V (Al-Ma’ida, Duken), vers 64.
Imperialismens hærstyrker både i det kapitalistiske Vesten og i de kommunistiske landene i øst støtter på skift fienden med all sin makt, både med menneskelige og materielle ressurser. Når islam kommer på banen, forener alle vantroens styrker seg for å stoppe den, fordi vantroens folk opptrer i fellesskap.
«0, du som tror! Ha ingen andre fortrolige enn de som tilhører ditt eget folk, som ikke tillater noen smerte å ramme deg. Hatet blir åpenbart av det som kommer fra munnen deres, men det som brystet deres gjemmer på, er verre. Vi har gjort åpenbaringene klare for dere, hvis dere vil forstå..» Sure III, (Al-imran) vers 118.
Det er ikke forgjeves at verset ender med at Gud sier: «Hvis dere vil forstå.»
Del 4
23. artikkel: Vår stilling vis a vis de muslimske bevegelsene Hamas ser på de andre muslimske bevegelsene med respekt og takknemlighet. Til og med når den er uenig med dem på et eller annet område eller ser forskjellig på et eller annet konsept, står vi sammen med dem på mange andre saksområder. Det vil si at vi mener at disse bevegelsene ligger innenfor rammen av det som vi tror er spesifikt arbeid for Allahs sak. Det gjelder så lenge de har sunne målsettinger, holder fast ved hengivelsen til Allah og deres arbeidsmetoder er innenfor grensene til den islamske sirkel (de 3 sirkler). Alle Jihad-krigere vil få sin lønn. Hamas ser på disse bevegelsene som sine aksjonærer og ber til Allah om ledelse og integrert atferd for dem. Hamas skal ikke holde opp med å heve enhetens banner og anstrenge seg for å implementere det som står i den Hellige Boka og i profetens tradisjon.
«Og hold dere fast, alle sammen, til Allahs lenke, skill dere ikke ut! Og kom i hu Allahs miskunn med dere da dere var fiender og han skapte fred i deres hjerter slik at dere ble som brødre ved hans nåde, og hvordan dere sto ved kanten av et flammehav, og han reddet dere ut av det. Slik gjør Allah sine åpenbaringer klare for dere, for at dere fortrøstningsfullt kan bli ledet.» Sure III (Al-‘Imran), vers 102.
24. artikkel Hamas vil ikke tillate baksnakkelse og ryktespredning om individer og grupper av mennesker, for de troende har ikke slike laster. Det kan bli behov for å skjelne mellom dette idealet og den atferd og livsstil som er utbredt blant individer og grupper, noe som Hamas kan komme til å avdekke. Den vil da være i sin fulle rett til å slå ned på det og påpeke feilaktige oppfatninger og uverdig oppførsel. Målet må være å få alle kort på bordet og behandle problemet i sin fulle bredde. Visdom svirrer rundt overalt, og den troende bør forsøke å få tak i den, likegyldig hvor den måtte være.
«Allah avskyr råttent snakk, unntatt av en som har lidt urett. Allah kan alltid høre og vet alt. Hvis dere gjør noe godt i det åpenbare eller holder det hemmelig, ja, selv om dere gjør noe galt, sannelig, Allah er likevel nådig, og mektig.» Sure IV (Kvinner), versene 147-148.
25. artikkel: De nasjonale (Wataniyya) bevegelsene i det palestinske området Hamas viste gjensidig respekt for disse bevegelsene, og setter i dag pris på deres innsats og de faktorer som omgir og påvirker dem. Den støtter dem gjerne så lenge de ikke etablerer lojalitetsbånd til kommunistene i øst eller til korsfarerne i vest. Vi gjentar stadig overfor deres støttespillere eller sympatisører at Hamas er en Jihad-bevegelse med høy moralsk standard og samfunnsbevissthet når det gjelder synet på livet. Den er progressiv som de andre, avskyr opportunisme og ønsker individer og grupper av mennesker alt godt i livet. Den har intet ønske om materielle fordeler eller personlig heltestatus, ber heller ikke om almisse fra folk. Den forsøker å greie seg med egne materielle ressurser og det som ellers er tilgjengelig for den, slik det er sagt: «Vær like raus mot andre som mot deg selv!.» Hensikten er å utføre den pålagte plikt for å oppnå Allahs velsignelse, noen annen ambisjon har ikke Hamas.
Alle nasjonale strømninger som rører seg i det palestinske området til fordel for frigjøringen av Palestina kan være trygge på at de vil få målrettet og rask støtte i tale og handling, både nå og i fremtiden, fordi Hamas ønsker å forene, ikke spre; å verne, ikke ødsle; å knytte bånd, ikke splitte. Den vurderer høyt vennlige ord, hengivenhet og ethvert prisverdig tiltak. Den setter bom for nytteløse tretter, bryr seg ikke om rykter og forutinntatte oppfatninger, og den er åpen for retten til å forsvare seg.
Alt som bringes til torvs og kommer i motsetning til denne orienteringen, er falske påstander fra fiendens side eller kommer fra slike som går sine egne veier for å skape forvirring, splitte våre rekker, eller avlede oppmerksomheten på uvesentligheter. «Sannelig, dere som tror! Hvis en som er ond, bringer dere nyheter, undersøk det, for at dere ikke skal komme til å slå noen i uvitenhet og etterpå angre på det dere gjorde.» Sure XLIX (al Hujurat, de private rom), vers 6.
26. artikkel Hamas ser positivt på den palestinske nasjonale bevegelse (PLO), som ikke har noen lojalitetsbånd verken østover eller vestover, og som ikke avstår fra å debattere løpende begivenheter på den lokale og internasjonale arena når det gjelder det palestinske problem. Disse debattene er realistiske og viser i sin fulle bredde i hvilken grad begivenhetene er sammenfallende med eller i motsetning til de nasjonale interessene sett fra et islamsk ståsted.
27. artikkel: Den palestinske frigjøringsorganisasjon PLO er en av Hamas´ nærmeste samarbeidspartnere, for i den organisasjonen finnes det en far, en bror, en slektning eller en venn. Kan en muslim vende ryggen til en far, en bror, en slektning eller en venn? Vårt hjemland er ett, vår skjebne er den samme, og det er også fienden. Det var flere grunner til at PLO ønsket å opprette en sekulær stat, slik vi ser på den for tiden. Det var for det første, påvirkningen av begivenhetene som fant sted da PLO ble grunnlagt, og for det annet den ideologiske invasjonen som feide over den muslimske verden etter at korsfarerne ble kastet ut, og som ytterligere ble styrket av orientalismen og den kristne misjonen.. Sekulært tankesett står fullstendig i motsetning til det religiøse tankesett. Tanken er retningsgivende for posisjoneringer, for måter å oppføre seg på og for vedtak av resolusjoner. Til tross for at vi setter pris på PLO og for dens mulige forvandling i fremtiden, og på tross av det faktum at vi ikke nedvurderer dens rolle i den arabisk-israelske konflikt, kan vi ikke erstatte et islamsk fundament i Palestina med et annet, som bygger på sekulært tankesett. Det muslimske fundament i Palestina er en del av vår religion, og enhver som ser bort fra sin religion, er dømt til å tape.
«Og hvem vil forkaste Abrahams religion, uten han som gjør seg selv til en dåre?» Sure II (al-Baqra-Co), vers 130.
Når PLO lar islam bli retningsgivende for liv og lære, da skal vi bli deres soldater og de brennende piler som skal fortære fienden. Inntil det skjer, og vi ber til Allah om at det må skje snart, vil forholdet til PLO være som en sønn til sin far, en bror til sin bror og en slektning til sin slektning, som deler smerten når en torn stikker den andre, som støtter den andre i kampen mot fienden, og som ønsker ham guddommelig ledelse og full selvkontroll i alle livets tilskikkelser. Din bror, din bror! Den som ikke har noen bror, er som en krigsmann som løper ut i kampen uten våpen. For mannen er fetteren hans den beste vinge, og en falk kan ikke lette uten vinger.
28. artikkel Den sionistiske invasjonen er en ondskapsfull tildragelse. Den nøler ikke med å bruke krokveier, eller til å ta i bruk forkastelige og motbydelige metoder for å oppnå sine mål. Den bedriver undergravingsvirksomhet og spionasje ved å infiltrere hemmelige organisasjoner som den har opprettet, som for eksempel frimurerne, Rotary-klubber, Lions-klubber og andre spionorganisasjoner. Noen av disse organisasjonene arbeider helt utilslørt for sionistiske interesser og er ledet av dem. Alle har som mål å rasere samfunnsstrukturer, fjerne moralnormer, svekke ansvarsbevisstheten, latterliggjøre dyder og utrydde islam. Sionismen står bak spredningen av narkotika og giftstoffer av alle slag, som den bruker til å fremme sin kontroll og ekspansjon med. De arabiske stater som ligger rundt Israel, blir bedt om å åpne sine grenser for Jihad-krigerne, sønnene til de arabiske og islamske folk, for å gjøre det mulig for dem å utføre sine plikter og forene seg med sine brødre blant De muslimske brødre i Palestina. De andre arabiske og islamske staters støtte er nødvendig, i det minste for å gjøre det lettere for jihad-krigerne å bevege seg fritt i området. Vi kan ikke unnlate å minne enhver muslim om at da jødene okkuperte den hellige by Jerusalem i 1967 og sto på dørterskelen til den velsignede Aqsa-moskeen, ropte de av fryd:
«Muhammed er død, han etterlot seg døtrene.»
Israel er en jødisk stat og har en jødisk befolkning, følgelig håner de islam og muslimene.
«Ikke la dårenes øyne falle i søvn.»
29. artikkel: Nasjonale og religiøse forbund, institusjoner, intelligentsiaen og den arabiske og islamske verden Hamas håper at disse organisasjonene vil samarbeide med dem på alle nivåer, at de vil støtte dem, gå inn for de samme målsettinger, oppmuntre dem i deres aktiviteter og fremstøt, og hjelpe til med å få bredere støtte for Hamas, slik at de islamske folk slår ring omkring organisasjonen og gir dem den strategiske dybde de trenger, i tid og rom, på alle menneskelige og materielle områder, så vel som på informasjonsområdet. Blant mange ting arrangerer de solidaritetsmøter, utgir informasjonshefter, skriver positive artikler og sprer brosjyrer med provoserende innhold for å gjøre massene oppmerksomme på den palestinske sak, problemene som palestinerne står overfor og planene som skal løse dem. Hamas håper videre at de andre organisasjonene vil være med å mobilisere de islamske folkene ideologisk, kulturelt og utdanningsmessig slik at de tar på seg sin del av ansvaret for den avgjørende frihetskrigen, på samme måte som de tok ansvar da de slo korsfarerne og jaget ut tartarene, noe som trolig reddet vår sivilisasjon. Hvor kjært alt dette er for Allah!
«Allah har erklært: Sannelig! Jeg skal visselig seire, Jeg og min budbringer. Sannelig! Allah er sterk og allmektig.» Sure LVIII (Al-Mujadilah), vers 21.
30. artikkel Forfattere, intelligentsiaen, mediefolk, forkynnere, lærere og oppdragere og folk fra ulike sektorer i den arabiske og muslimske verden blir herved utfordret til å ta på seg sin del av rollen og utføre den plikt de har til å gjøre ende på den sionistiske invasjonen, dens infiltrering i mange land og dens kontroll over materielle ressurser og medier. Forgreninger av denne virksomheten merkes over hele verden.
Jihad innebærer ikke bare å frakte våpen og sverte fienden. Å komme med positive kommentarer, skrive gode artikler og nyttige bøker og gi en hjelpende hånd er også Jihad, slik Allah har anvist, så lenge hensikten er et oppriktig ønske om å gjøre hans banner enerådende.
«De som forbereder et angrep, på Allahs befaling, regnes som deltakere i angrepet, selv om de ikke har vært med på det. De som oppdrar en kriger i hjemmet sitt, regnes som en som selv deltok i angrepet.» (Fortalt av Bukahari, Abu Dawud og Tirmidhi)
31. artikkel: Medlemmer av andre religioner – Hamas er en menneskevennlig bevegelse Hamas er en menneskevennlig bevegelse som setter menneskerettighetene høyt og er forpliktet på den toleranse som er en del av islamsk egenart. Det gjelder især holdninger til andre religioner. Den er bare fiendtlig overfor slike som er fiendtlige overfor islam, eller står i dens vei for å hindre den i sin virksomhet og skaper frustrasjon.
Under islamsk paraply er det mulig for medlemmer av de tre religionene, islam, kristendom og judaisme, å leve side om side i fred og fordragelighet. Det er bare under islam at det er mulig, og moderne og tidligere historie er det beste bevis på det. Tilhengere av andre religioner må avstå fra å kjempe mot islam om overherredømme i denne regionen. Hvis de får overtaket, vil opprør, tortur og forvisning bli resultatet. De vil gå hverandre på nervene, for ikke å snakke om hva som vil skje overfor andre religioner. Fortid og nåtid har mange eksempler på det.
«De vil ikke fysisk bekjempe dere uten at det skjer fra befestede landsbyer eller de angriper i ly av vanngraver. Deres indre motsetninger er store. Dere ser på dem som en gruppe, men de er splittet i sjel og sind. Det kommer av at de er et folk som ikke har forstand.» Sure 59 (al-Hashr, Den utviste), vers 14.
Islam skjenker rettigheter til enhver som har rettigheter og som hindrer angrep på andres rettigheter. Nazi-sionistenes overgrep mot vårt folk vil ikke vare lenger enn okkupasjonen, for «stater som er tuftet på undertrykkelse, varer bare en kort stund, mens stater tuftet på rett og rettferdighet vil vare inntil oppstandelsens dag».
«Allah nekter dere ikke å vise vennlighet og være rettferdig mot dem som avsto å føre krig mot dere på grunn av sin tro, og som heller ikke drev dere vekk fra hjemmene deres. Sannelig! Allah elsker de som gjør godt.» Sure 60 (Al-Mumtahana), vers 8.
32. Artikkel: Forsøkene på å isolere det palestinske folk Verdenssionismen og de imperialistiske statene har forsøkt med smarte grep og strategisk planlegging å skyve de arabiske statene en etter en ut av folden som står mot sionismen. Målet er til slutt å isolere det palestinske folk.
Egypt har allerede meldt seg ut av denne konflikten, i stor grad på grunn av de forræderske Camp David-avtalene, og landet har forsøkt å få andre med på liknende avtaler for å dra dem ut av motstandskampen.
Hamas utfordrer de arabiske og islamske folk til å handle oppriktig og utrettelig for å forpurre denne djevelsk uttenkte plan, og til å gjøre massene klar over farene ved å trekke seg ut av motstandskampen mot sionismen. I dag er det Palestina, og i morgen kan det være et annet land eller andre land. Sionismen har intet magemål, og etter Palestina vil de inderlig gjerne ønske å ekspandere til Nilen og Eufrat. Etter å ha fordøyd erobringen av et land som de har lagt sin hånd på, vil de se fremover mot nye erobringer, osv. Deres renkespill har blitt utlagt i Sions Eldste protokoller, og deres nåværende fremferd er det beste bevis på det som er sagt der.
Å forlate motstandskampen mot Israel er høyforræderi og vil påføre gjerningsmennene forbannelse.
«Den som på den dag vender ryggen til dem, hvis det ikke er for å manøvrere i forkant av et slag, eller for å slutte seg til en hæravdeling, han har sannelig pådratt seg Allahs vrede, og hans bolig vil bli i helvete, en tragisk ende på veien.» Sure 8 (al-Anfal-Krigsbytte), vers 16.
Vi har intet annet valg enn å forene våre styrker og all vår energi for å bekjempe denne nedrige nazi-tartarinvasjonen. Ellers kommer vi til å bli vitne til tap av våre land, landsforvisning av innbyggerne, verdensvid spredning av korrupsjon og nedbryting av alle religiøse verdier. La det bli kjent at alle er ansvarlig overfor Allah. «Hver den som gjør et fnugg av godt, vil høste konsekvensene, og hver den som gjør et fnugg av ondt, vil erfare konsekvensene. Innenfor sirkelen av motstandskjempere mot verdenssionismen regner Hamas seg for å være frontfigur og spydspiss. Den forener kreftene til alle de som er aktive på den palestinske siden, men flere steg er nødt til å bli tatt av de arabiske og islamske folk og islamske forbund over hele den arabiske og islamske verden for å gå inn i siste etappe i kampen mot jødene og krigshisserne.
«Vi har spredt fiendskap og hat mellom dem inntil oppstandelsens dag. Hver gang de tenner en ild for krig, vil Allah slukke den. De strever med å skape korrupsjon i landet, og Allah elsker ikke de korrupte.» Sure V (Al-Ma’idah-Duken), vers 64.
33. artikkel Hamas tar utgangspunkt i disse generelle forestillingene som er konsekvente og i overensstemmelse med universets regler. Denne bevegelsen velter frem som en skjebnens flod til kamp og til jihad-krig mot fiendene, til forsvar for det muslimske mennesake, for islamsk sivilisasjon og for de hellige islamske steder, først og fremst den velsignede Aqsa-moskeen. Dette utgangspunktet er tatt for å utfordre alle arabiske og islamske folk så vel som regjeringer, folkelige og offisielle foreninger, til å frykte Allah og til å la frykten komme til uttrykk i holdninger og samarbeidsvilje overfor Hamas. Vi tror at utgangspunktet er i overensstemmelse med Allahs vilje, med Hamas´ støttespillere og partisanere, som uopphørlig har gitt forsterkninger. Denne situasjonen tror vi vil vare inntil Allahs påbud er oppfylt, hærstyrkene overveldende store og jihad-krigerne forenet. Den oppsamlede kraft viser seg over hele den islamske verden og har kommet som en frukt av krigernes trofasthet. Da skal hærropet lyde: «Kom igjen, slutt dere til Jihad!» Dette ropet vil flerre skyene på himmelen, og det vil fortsette å lyde inntil frigjøringen er gjennomført, inntrengerne overvunnet og Allahs seiersrike opprettet.
«Sannelig, Allah hjelper enhver som hjelper ham. Sannelig! Allah er sterk, allmektig.» Sure XXII (Pilgrimsferd), vers 40.
Del 5 – Historiens vitnesbyrd
34 artikkel: Konfrontasjon med fienden i et historisk perspektiv Palestina er jordens navle der kontinentene møtes. Området har vært gjenstand for de grådiges griskhet siden historiens morgen. Profeten, måtte Allahs velsignelse og fred være over ham, peker på dette faktum i sin edle hadith der han bønnfaller sin kjære venn, Ma’adh ibn Jabl og sier:
«O, Ma’dhh! Allah kommer til å gi deg seier over Syria etter meg, fra Al-Arish til Eufrat, og dens menn, kvinner og kvinnelige slaver vil bli boende der inntil oppstandelsens dag. De av dere som velger å bo på en av slettene i Syria eller Palestina, vil få en tilstand av Jihad til oppstandelsens dag.»
De grådige har begjært Palestina mer enn en gang, og de har invadert det med hærstyrker for å mette sin grådighet.
Utallige korstog landet her, og korsfarerne tok med seg sin tro og svingte med korstegnet. De greide å undertvinge muslimene en lang tid, og muslimene var ikke i stand til å utfri landet. Først da de søkte beskyttelse under sitt religiøse banner, forente hærene seg, sang sine sanger til ære for Allah og begynte Jihad-krig under ledelse av Saladin al-Ayyubi. Det var en krig som varte i nesten to tiår og førte til en fullstendig seier ved at korsfarerne ble slått og Palestina frigjort.
«Si, Muhammed, til de som ikke tror: Dere skal bli overvunnet og kastet i helvete, et smertefullt hvilested.» Sure III (Al-Imran), vers 12.
Dette er den eneste vei som fører til frigjøring. Historiens vitnesbyrd levner ingen tvil. Det er en av universets regler og en av tilværelsens lover. Bare jern kan sløve jern, bare islams sanne tro kan overvinne deres falske og svikefulle tro. Bare tro kan beseire tro. Til syvende og sist står sannheten igjen som seierherre, for sannheten er uovervinnelig.
Vårt siste fryderop blir: Vår takk går til Allah, universets herre!
I ERETZ ISRAEL [landet Israel] oppstod det jødiske folk. Her ble dets åndelige, religiøse og politiske identitet formet. Her oppnådde det først sin egen stat, skapte en nasjonal og universell kultur og skjenket verden den evige Bøkenes Bok.
Det jødiske folk ble fordrevet fra landet med makt, men i landflyktighet beholdt jødene troskapen til hjemlandet. Aldri svant håpet; aldri forstummet bønnen om å vende hjem til frihet.
Drevet av kraften i historie og tradisjon, søkte hvert slektsledd av jøder på ny å slå rot i sitt gamle hjemland. De siste tiårene har de vendt tilbake i skarer. Pionerer, forsvarere og innvandrere som hadde vært hindret av blokade, har fått ørkenen til å blomstre, gjenopplivet det hebraiske språket, bygd byer og bygder og skapt et blomstrende samfunn med sin egen økonomi og kultur. De elsket fred, men visste å forsvare seg, de lot fremskrittets velsignelse komme alle innbyggere til gode og hadde en selvstedig stat som mål.
I året 5657 (1897) trådte den første zionist-kongressen sammen. Den var innkalt av dr. Theodor Herzl, jødestatens åndelige far, og proklamerte jødefolkets rett til nasjonal fornyelse i sitt eget land. Denne retten ble anerkjent i Balfour-erklæringen 2. november 1917 og bekreftet ved mandatet fra Folkeforbundet; dette gav internasjonal anerkjennelse til den historiske forbindelsen mellom det jødiske folk og Eretz Israel og til jødefolkets krav om å gjenopprette sitt nasjonale hjem.
Katastrofen som nylig rammet jødefolket og utslettet millioner av jøder i Europa, gav ugjendrivelige bevis på at problemet med hjemløse jøder bare kunne løses ved å gjenopprette jødestaten i Eretz Israel. Den staten kan åpne portene for enhver jøde og gi jødefolket en status likestilt med alle andre nasjoner i folkenes familie.
Overlevende etter nazistenes massemyrderier i Europa, samt jøder i andre land, skydde ingen hindringer og farer, men fortsatte å dra til Eretz Israel. De hevdet alltid sin rett til et verdig liv i frihet og ærlig arbeid i sitt nasjonale hjem.
Under den annen verdenskrig bidro det jødiske samfunnet i Eretz Israel fullt ut i kampen frihets- og fredselskende nasjoner førte mot naziregimet. Ved soldatenes blod og innsats for seieren, gjorde dette samfunnet seg fortjent til å bli regnet med blant de folkene som grunnla De forente nasjoner.
29. november 1947 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som gikk inn for å opprette en jødisk stat i Eretz Israel. Forsamlingen oppfordret landets innbyggere til å gjøre nødvendige tiltak for å gjennomføre denne resolusjonen. FNs anerkjennelse av retten for jødefolket til å grunnlegge sin egen stat, er ugjenkallelig.
Det jødiske folk har, slik som alle andre folk, en naturlig rett til å være herre over sin egen skjebne i sin egen stat.
Vi, medlemmene av Folkerådet, representanter for det jødiske samfunnet i Eretz Israel og for zionistbevegelsen, er samlet her på dagen da det britiske mandatet over Eretz Israel opphører. I kraft av vår naturlige og historiske rett og ut fra resolusjonen i FNs generalforsamling, erklærer vi at en jødisk stat er opprettet i Eretz Israel. Den skal kalles staten Israel.
Vi erklærer at fra det øyeblikk mandatet opphører, når sabbaten begynner i kveld den sjette Ijar 5708, 15. mai 1948, vil Folkerådet fungere som en provisorisk statsråd, og rådets utøvende organ, Folkeadministrasjonen, skal fungere som en provisorisk regjering i den jødiske staten, som heter Israel. Dette skal gjelde inntil de valgte, regulære myndigheter i staten er på plass i følge grunnloven som skal bli vedtatt av det valgte grunnlovgivende forsamling innen 1. oktober 1948.
Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil. Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.
Staten Israel er rede til å samarbeide med FNs organer og representanter for å gjennomføre resolusjonen i Generalforsamlingen fra 29. november 1947, og den vil gjøre tiltak for fellespalestinsk økonomisk union.
Vi henvender oss til FN og ber om hjelp til jødefolket i å bygge opp staten og å oppta staten Israel i folkefellesskapet.
Vi henvender oss – midt under voldsomme angrep som nå har kommet mot oss i flere måneder – til de arabiske innbyggerne i staten Israel om å bevare fred og delta i å bygge opp staten på grunnlag av full borgerlig likestilling og tilsvarende representasjon i alle statens provisoriske og permanente institusjoner.
Vi rekker ut vår hånd til alle nabostater og deres folk med et tilbud om fred og godt naboskap, og oppfordrer dem til gjensidig hjelp og til samarbeid med det selvstendige jødefolket, som bor i sitt eget land. Staten Israel er klar til å ta sitt ansvar i den felles innsats for utvikling av hele Midtøsten.
Vi kaller på jødefolket i alle land i diasporaen og ber om hjelp til innvandring og til å bygge opp samfunnet og bistå i vår streben etter å oppfylle den gamle drømmen – forløsningen av Israel.
I tillit til Israels Klippe underskriver vi denne erklæringen, gitt på møte i det provisoriske statsråd, på hjemlandets jord, i byen Tel-Aviv, på denne kvelden før sabbaten, den femte Ijar 5708, 14. mai 1948.
Underskrevet av: David Ben-Gurion, Daniel Auster, Rachel Cohen, David Zvi Pinkas, Mordekhai Bentov, Rabbi Kalman Kahana, Aharon Zisling, Yitzchak Ben Zvi, Saadia Kobashi, Moshe Kolodny, Eliyahu Berligne, Rabbi Yitzchak Meir, Eliezer Kaplan, Fritz Bernstein, Levin Abraham Katznelson, Rabbi Wolf Gold Meir, David Felix Rosenblueth, Meir Grabovsky Loewenstein, David Remez, Yitzchak Gruenbaum, Zvi Luria, Berl Repetur, Dr. Abraham, Golda Myerson, Mordekhai Shattner, Granovsky Nachum, Nir Ben Zion Sternberg, Eliyahu Dobkin, Zvi Segal, Bekhor Shitreet, Meir Wilner-Kovner, Rabbi Yehuda Leib, Moshe Shapira, Zerach Wahrhaftig, Hacohen Fishman, Moshe Shertok Herzl Vardi.
I disse dager feires det i Norge 100 år for Svalbardtraktaten (Spitsbergen Treaty). Norske politikere og media presiserer med stolthet at Norge fikk anerkjent sitt krav på suverenitet over denne arktiske øygruppen som befinner seg 1000 kilometer fra Norge. Traktaten ble først underskrevet 9. januar 1920 og senere fikk den internasjonal legitimitet av Folkeforbundet (forgjengeren til FN) i 21. oktober 1920.
For nordmenn flest er norsk suverenitet over Svalbard en selvfølgelighet. Samtidig tviler mange på Israels krav på deler av Judea og Samaria og på retten jøder har til å bo der. Dette til tross for at den jødiske staten fikk rett til suverenitet på dette område på samme tid og av den samme internasjonal organ (Folkeforbundet) som ga Norge rett til (begrenset) suverenitet på Svalbard.
Etter første verdenskrig, i San Remo konferansen, fikk England 25. april 1920, rett til å etablere et midlertidig mandatområde i landområdet øst for Middelhavet. Området, som tidligere var en del av den osmanske Syria-provinsen, fikk navnet «Palestina» og inkluderte områdene både øst- og vest av Jordan elven. De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjente jødenes tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødiske folk i Palestina” (i hele Palestina mandat området). Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Folkeforbundet i 24. juli 1922.
Det er interessant å legge merke til at Norges tilknytning til Svalbard har den samme status i internasjonal rett som tilknytning Israel har til Judea og Samaria. Dette til tross for de åpenbare forskjellene mellom disse to landene og tilknytning de har til disse områdene.
Mens Svalbard befinner seg ca. 2000 kilometer fra Norges hovedstad Oslo, så befinner seg Judea ca. 1 kilometer fra Israels hovedstad Jerusalem.
Mens militær kontroll over Svalbard har kun minimal betydning for norsk sikkerhet, så er militær kontroll over Judea og Samaria helt avgjørende for Israels sikkerhet.
Arealet til Svalbard er på over 61 tusen kvadratkilometer. Judea og Samaria har et areal på under 6 tusen kvadratkilometer.
Vi hører ofte påstander om at «det må være lov å kritisere Israel» og at «kritikk av Israel er ikke antisemittisme«. De som støtter kampen mot Israel liker ikke at forsvarere av Israel kommer med faktabaserte motargumenter og kaller en spade for en spade. Motargumenter som viser til at mange av påstandene som slenges mot Israel ikke bare er usanne, men er ofte motivert av jødehat og er årsaken til den økende antisemittisme.
Utstillingen Hellig Jord («Terra Sancta») av den kjente Israel-hateren Håkon Gullvåg skal åpnes av den «palestinske ambassadør» i Norge. En «ambassadør» som representerer den arabisk antisemittisk inspirert kamp for å utslette den jødiske staten.
I 2010 turnerte Håkon Gullvåg med den samme utstillingen i flere arabiske land. Arabere var naturligvis glad for å se en vestlige kunstner som støtter deres kamp. Men arabere trengte ikke Gullvågs inspirasjon for å hate jøder. Anti-jødiske konspirasjonsteorier har vært allment akseptert i mange år i den arabisk/muslimsk verden. Nå prøver Gullvåg å formidle sitt jødehat også i Norge.
Gullvåg, som ønsker seg oppmerksomhet, vet at Norge, som flere andre land i Europa, har blitt et fertil land for antisemittiske ideer og konspirasjonsteorier. Til tross for at Israel behandler sine arabiske fiender mye snillere enn noen annen nasjon i verden gjør (i en tilsvarende situasjon), og til tross for at konflikten med palestinere har krevd mindre menneskeliv enn alle de andre konfliktene i Midtøsten, velger Håkon Gullvåg og Rørosmuseet å demonisere jødene som forsvarer seg i sitt eget hjemlandet.
Kurdere ble undertrykt både i Irak, Syria og Tyrkia i mange år. Likevel var kurdere en viktig deltaker, sammen med de vestlige allierte, i kampen mot de muslimske jihadistene (IS) som terroriserte befolkning i nord- Irak og Syria i flere år. Amerikanere hadde kun få soldater i området og det var kurdere som kjempet på bakken mot IS jihadistene. Med sin kamp mot IS gjorde kurderne det skitne arbeidet både for seg selv og for den frie verden. Men kurdere har betalt en høy pris for frigjøring av disse områdene. Ca. 11 000 kurdere ble drept i kampene og mange måtte flykte. Den amerikanske militære tilstedeværelsen i Syria i de siste årene skulle motvirke den tyrkiske presidenten Erdogans ekspansjonistiske ambisjoner. Men Donald Trumps beslutning om å forlate det kurdiske folket etterlater dem i en alvorlig fare.
I tillegg til autonomien som de har i nord-Irak etablerte kurdere også en autonomi kalt Rojava i nordøst Syria. I motsetning til andre aktører i området var disse autonomier preget av stabilitet og prinsippene om religionsfrihet, likestilling for kvinner og demokrati. Men dette hjelp ikke kurdere som ble sviktet igjen. Denne gang av sine amerikanske allierte.
Kurderne har en dyster historie under det syriske regimet. De har lidd flere tiår med systematisk og institusjonell diskriminering som en del av forsøkene på å arabisere området. Bruken av det kurdiske språket ble forbudt, 120 000 kurdere ble fratatt statsborgerskapet sitt, lokale myndigheter beslagla kurdisk landområder og overrakte de til arabiske hender og mye mer. Autonomien som ble etablert i nordøst Syria kunne ha vært en delvis kompensasjon for den historisk urettferdigheten. Les resten av dette innlegget »
76 år etter opprettelsen av staten Israel og krigen som fulgte etter (1948), er det flere mennesker enn noen gang før som tror på og refererer til «de palestinske flyktninger» som om denne er en virkelig flyktninggruppe og utgjør et av hovedproblemene i den pågående konflikten mellom Israel og sin arabiske naboer, særlig de i Judea, Samaria og Gaza. Virkeligheten er ganske annerledes…
Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende i denne saken er ikke at arabere bruker dette falskt argument som et våpen mot den jødiske staten. Det er heller ikke overraskende at mange «palestina-venner» og andre antisemitter i Vesten akseptere denne påstanden som om den var et faktum. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at det er mange israelske politikere, journalister og ledende media som tror på denne falske påstanden. En påstand som sier at det finnes 5, 7 eller 9 millioner «palestinske flyktninger» i dag og at disse bare venter på å «vende tilbake» til Israel.
Den vitenskapelig faktabasert virkeligheten er ganske annerledes – det finnes i dag ingen gruppe av «palestinske flyktninger» og det er ingen av de halve million arabere som forlot Israel i løpet av krigen i 1948 som fremdeles oppfyller kriteriene til å bli definert som en flyktning.
Levealder
I 1950-10955 var gjennomsnittlig levealder til arabere på Vestbredden/Gaza 46,6 år, i Syria 47,6 år, i Egypt 41,1 år og i Libanon var levealderen 60,5 år.
I 1960-1965 var levealderen på Vestbredden/Gaza til 50,8 år, i Syria 53,5 år, i Egypt 49,3 år og i Libanon var levealderen 64 år.
I 1970-1975 var levealderen på Vestbredden/Gaza til 57,5 år, i Syria 60,8 år, i Egypt 53 år og i Libanon var levealderen 66,7 år.
I 1980-1985 var levealderen på Vestbredden/Gaza til 64,4 år, i Syria 67,2 år, i Egypt 59,9 år og i Libanon var levealderen 68,4 år.
I 1990-1995 var levealderen på Vestbredden/Gaza til 68,9 år, i Syria 71,3 år, i Egypt 65,4 år og i Libanon var levealderen 71 år.
I 2000-2005 var levealderen på Vestbredden/Gaza til 71,2 år, i Syria 73,5 år, i Egypt 69 år og i Libanon var levealderen 75,6 år. Les resten av dette innlegget »
I dag var USA det første land i verden som anerkjent Israels suverenitet på Golanhøyden. Til tross for at EU og andre land ser fremdeles på Golan som et syrisk territorium, har Israel flere gode grunner for å fortsette å beholde området som en del av staten Israel:
2. Golan har vært en del av Syria i kun 21 år (1946-1967) og en del av Israel i 52 år (1967-2019).
3. Overføring av en del av Golanhøyden fra den engelsk mandatområdet (som skulle være det jødiske staten) til den fransk mandatområdet i 1923 er omstridt og det er indikasjoner på at den var i strid med den fransk-engelsk avtalen fra 1919.
4. Syria nekter å inngå en fredsavtale med Israel og har flere ganger brukte området, når det var under syrisk kontroll, til å angripe Israel.
5. En stor del av de 47 tusen mennesker som lever på Golanhøyden ønsker å være en del av Israel. Dette inkluderer alle jøder som bor i området og en del av druserne.
6. Golan, som en del av et fri demokrati, blomstrer som aldri før. Dette gjelder utvikling av infrastruktur, etablering av arbeidsplasser, jordbruk, kulturlivet og mer. De førtisju tusen mennesker av forskjellige religioner og etnisiteter som lever i området, lever i fred og i velstand. Les resten av dette innlegget »
Nazistene hadde et problem med Jul – Jesus var jo en jøde. Derfor prøvde de å omskrive Juletradisjon slik at alle jødiske og kristne symboler ble fjernet. I dag skaper Jul fremdeles et problem for mange «kristne» her i landet av samme grunn. En av metodene som brukes i dag for å omvende Julen er å (mis)bruke kristne symboler og fortellinger slik at de fremstiller jødene (i Israel) som ondskapsfulle vesener som kjemper imot og lager trøbbel for de andre, gode mennesker (palestinere).
Teksten til Julesangen er som følge: «Det skjedde i en flyktningleir. Desember-natten av kald. En jente med navnet Maria, ble mor til en gutt i en stall. Det kom ingen hellige menn. Han var ikke Gud sin sønn. Der var ingen engler som spilte og sang, men mektige bombedrønn. Og Israels herskere sa: ‘Vi har rett til å kjempe for land og for hjem. De andre er ikke av Davids ætt, det finnes ikke rom for dem.’ Det skjedde i en flyktningleir. Desember-natten av kald. Det lyste som stjernen i Østerland, av brann i en bombet stall.»
Ja, døde jøder er noe herlig. De kan ikke protestere når vi pøser på med kjærlighets ord. De kan ikke stikke av fra alle seremonier og minnemarkeringer som vi arrangerer hvert år. De kan ikke minne oss om vår hykleri og falskheten. Nei da, døde jøder er noe deilig å ha.
I 1930 årene bidro anti-jødisk propagandaen i Tyskland til å forstyrre folks moralske kompass. Det er den viktigste lærdommen vi må trekke ut av den skjebnesvangre natten for 80 år siden, 9. november 1938.
Mennesker kan vane seg til mye rart, hvis endringene skjer gradvis. I Tyskland i 1920–30-årene reagerte ikke jødene i Tyskland på de gradvise økning i antisemittisme. Men det var ikke bare jødiske tyskere som ikke reagerte. De ikke-jødiske tyskerne reagerte heller ikke. Holocaust var naturligvis en katastrofe for det jødiske folk. Samtidig var det et totalt sivilisatorisk sammenbrudd for hele det tyske samfunnet.
Det er nå 80 år siden Novemberpogromene, eller Krystallnatten, som den ble også kalt, natten mellom 9. og 10. november 1938. Den natten (og flere dager etterpå) man i Tyskland og Østerrike gikk løs på sine jødiske naboer. Ydmyket dem, banket dem opp og drepte hundrevis. 7500 forretninger ble ramponert, og 1400 synagoger ble brent. Aksjonene ble planlagt av Det tyske nazipartiet NSDAP og gjennomført av de militære avdelingene SA og SS.Det er viktig å huske at dette skjedde i fredstid. Det var ikke krig i Europa i 1938. Dette er viktig fordi det er så lett å tenke at det skjer så mye fælt i krig. Det er ikke lett å peke nøyaktig på når varmen ble slått på. Men da Hitler kom til makten i 1933, hadde varmen vært på i ti år allerede. Hitlers Mein Kampf kom ut i 1925/26, der han var tydelig på at jøden er hovedfienden.
En av taktikkene som anti-jødiske organisasjoner i Norge bruker i større og større grad er misbruk av jødiske helligdager og markeringdager for å drive med anti-israelsk/anti-jødisk propaganda. En av favorittene er Krystallnatten 9. november.
9. november 2018 skal det markeres 80 år siden Krystallnatten 1938. Mens Israel vennlige organisasjoner holder seg passiv mange steder i landet, arrangerer noen av de verste antisemittiske organisasjoner i Norge «markeringer» i denne kvelden på forskjellige byer. Blant disse organisasjoner er det Norsk Folkehjelp, Palestinakomiteen, SU, SV og Rødt.
Organisasjonene som støtter kampen mot den jødiske staten, Israel, ønsker å «frigjøre Palestina fra havet til elven«, noe som betyr etnisk rensning eller utryddelse av mer enn 6,5 millioner jøder som lever i sitt historiske hjemlandet. Jøder som har flyktet fra forfølgelser i andre land til den eneste trygg havn jøder har. Og disse organisasjoner skal liksom arrangere minnemarkering av jødeutryddelsen …
I november 2018 ble den norskprodusert propagandafilmen «Tårnet» lansert både i Norge og i andre land. Filmen som ble lansert både på norsk og engelsk (The Tower), ble laget av Israel-hateren Mats Grorud etter å ha bodd noen måneder i en av Beiruts slummer (Bourj el-Barajneh).
Torsdag 19.7.2018 vedtok Israels parlament, Knesset, en ny lov som forankrer Israel som «det jødiske folkets nasjonalstat». Til tross for at staten Israel ble etablert, fra første dag for 70 år siden, som en «jødisk og demokratisk» stat, ble det aldri før bestemt i en lov at staten faktisk er «nasjonalstat til det jødiske folk».
I Israels uavhengighetserklæring fra 14. mai 1948 står det klart om opprettelsen av en «jødisk stat». Videre står det bl.a. følgende: «Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil. Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter».
Uavhengighetserklæringen er ikke en integrerte del av Israels rettssystem, til tross for at i to av landets grunnleggende lover er det henvisning til «prinsippene i uavhengighetserklæring». I de to grunnleggende lovene: «Menneskets verdighet og frihet» og «Yrkesfrihet» står det følgende formulering: «Grunnleggende menneskerettigheter i Israel er basert på anerkjennelse av menneskets verdi og retten til et verdig liv i frihet. Disse vil bli respektert i samsvar med prinsippene i landets uavhengighetserklæring. Denne loven er ment å beskytte menneskets verdighet og frihet og for å forankret karakteren av staten Israel som en jødisk og demokratisk stat».
Den årlig internasjonal fotballturnering for barn i Oslo, Norway Cup, har i de siste årene utviklet en mørke-side av et politisk spill som er rettet mot staten Israel.
Arrangørene av Norway Cup er stolt av sin internasjonal profil og henviser til lag fra flere land som deltar i denne «internasjonal fotballfest». Men en gjennomgang av lagene som deltar viser en klar politisk agenda bak denne «fotballfest». En agenda som bl.a. er ment til å fremme den palestinske myten.
Vi nordmenn elsker døde jøder, særlig «våre jøder» som 
Taruds Blogg 