Norway Cup

Den årlig internasjonal fotballturnering for barn i Oslo, Norway Cup, har i de siste årene utviklet en mørke-side av et politisk spill som er rettet mot staten Israel.

Arrangørene av Norway Cup er stolt av sin internasjonal profil og henviser til lag fra flere land som deltar i denne «internasjonal fotballfest».  Men en gjennomgang av lagene som deltar viser en klar politisk agenda bak denne «fotballfest». En agenda som bl.a. er ment til å fremme den palestinske myten.

Palestinsk fornuft

Mange i Norge og i andre vestlige land tror at palestinere tenker omtrent slik som oss.  Dvs. at de er fornuftige mennesker som tenker på fremtiden til sine barn, ønsker fred og vet hva som er best for dem.  Meningsmålingen som ble utført blant palestinere på Vestbredden og Gaza, 26-30. august 2014, viser noe helt annet.  Meningsmålingen utført av palestinsk senter for politisk forskning (PSR) viser følgende resultat:

•  Hamas har måttet tåle omfattende ødeleggelse av organisasjonens infrastruktur. Raketter, våpenlagre, angrepstunneler, verksteder, kommandosentra og treningslokaler ble ødelagt.   Tusen terrorister ble drept, inkludert flere av lederne, og ingen av forsøkene med terrorangrep via tunneler, på bakken eller via sjøen lyktes.  De fleste av rakettene som ble skutt mot sivile mål i Israel ble skutt ned eller bommet, og Hamas fikk ingen av sine krav innfridd (sjøhavn, lufthavn, åpne grenser osv.).  Likevel mener 79% av palestinere at Hamas vant krigen!

• Ødeleggelsene i Gaza er store, og det vil ta lang tid å bygge opp området igjen. Palestinere vet at fortsettelse av skyting av raketter mot Israel vil gjør situasjonen verre. Likevel støttet 86% av de spurte fortsettelse av rakettskyting mot Israel.

Det palestinske flyktningebedraget, del 1

I de siste hundre årene har verden opplevd mange store flyktningetragedier.  På grunn av krig eller naturkatastrofer måtte mange millioner mennesker flykte fra hjemmene sine og bosette seg i andre land.  De fleste av disse flyktningene kunne aldri komme tilbake til sin opprinnelsessted.  Men det er EN flyktninggruppe som stiller seg i en særstilling – palestinerne.

Se på grafen som fremstiller antall flyktninger (i millioner) ved noen av de største konfliktene i verden i de siste 75 årene, hva viser den?
Hva er det som gjør at araberne som flyktet fra den jødiske delen av Palestina i 1948 er så annerledes enn alle de andre flyktninger i verden?

Er bosetninger en hinder for fred?

Det er nesten en konsensus i norske media og blant flere politikere, at hoved hinder for fred i Midtøsten er de jødiske bosetningene i Judea og Samaria (Vestbredden).  Men det er veldig få som har undersøkt saken nærmere, og stiller spørsmål om dette er faktisk sant, og hvorfor har en slik løgn blitt så utbredt.

USA har mange forskellige typer bosetninger (byer, landsbyer og bydeler) som er dominert av folk som tilhører en rase eller religion:  Svarte bosetninger, Latin-Amerika bosetninger, kristen bosettinger og muslimske bosetninger – er dette en hinder for fred?

Honduras har flest honduran bosetninger, men også en del bosetninger av afro-honduranere, bosetninger av Lenca folk og bosetninger av Detribalized indianere – hindrer dette fred?

Sør Afrika har hvite bosetninger og svarte bosetninger, bosetninger av Indian folk og bosetninger av Zulu folk – er dette en hinder for fred i landet?

Botswana har bosetninger av Kalanga folk, bosetninger av Tswana-Kgatla folk og bosetninger av Tswana-Ngwato folk – hindrer dette fred?

Forhandling og en mulig løsning

Etter et intensivt amerikansk press har Israel og de palestinske myndighetene i Ramallah blitt enige om å starte på en ny runde med forhandlinger, med håp om å oppnå en varig fred.

Både i Israel og i de palestinske områdene er det sterk motstand mot nye forhandlinger.  Mange palestinere mener at det er kun makt Israel forstår, og derfor må de fortsette med det de kaller «motstanden» (vold mot jøder). Den brede støtten palestinere får fra det internasjonale samfunnet, gir dem håp om at deres krav kan oppnås uten å forhandle med fienden.  I Israel mener mange at en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza vil være en alvorlig trussel for livet i Israel.

Forventningene til disse forhandlinger er lave, ikke minst på grunn av erfaring fra tidligere forhandlinger der palestinere har fått tilbud om (nesten) alt de ønsket seg, men likevel takket de nei, og heller valgt å fortsette med volden. Mange israelere viser til erfaring med «land-for-fred» som ble gjort i Gaza i 2005.  Etter at Israel evakuerte flere tusen jøder som bodde på Gazastripen, og trakk alle sine styrker til «1967 grensen», fikk den tilbake Hamas-terror og tusener av raketter mot sine byer og landsbyer.  Mange israelere mener at det vil være galskap å prøve dette på nytt nær sentrum av landet.

Men israelere mister ikke motet og humoren er intakt.  Nylig hørte jeg følgende historie: 

Palestinere strømmer til Tel Aviv

Også i år, i den muslimsk hellige Ramadan måneden, åpner Israel grensen for opp til en million palestinere som kan reiser til et kort ferie i Israel.  De fleste reiser til Tel-Aviv og mange opplever Middelhavets stranda for første gang.  

Dette er et forsøk på å eksponere palestinere til det israelske samfunnet.  Eksponering til både landet og folket kan forhåpentligvis gjøre de palestinske muslimene mindre mistenksom for jødene som bor i nabolaget.  En del av palestinere reiser til Jerusalem og Al Aqsa moskeen, men de fleste reiser til Tel-Aviv for å oppleve den store byen og de flotte strandene der.

Til tross for at israelere og palestinere lever nær hverandre i Judea og Samaria (Vestbredden), så kjenner den unge generasjonen hverandre kun på en begrenset måte.  Palestinere kjenner israelere som soldater eller jødiske bosettere.  Jødene kjenner palestinere som bilig arbeidskraft eller potensielle terrorister.

Muhamad Adna, 20 år, fra Ramala besøker Israel for første gang og er begeistret: «det er som å være i utlandet» sier han til Maariv.  For mange palestinere er dette det nærmeste utlandet de kommer.  Mangeårig avhengighet av utenlands bistand og dårlig økonomisk styring, gjør at mange palestinere ikke har råd til en «ekte» utenlandsreise.

Er det EU som skal bestemme Israels grenser?

Israel innenfor den grønne linje

For noen dager siden publisert den Europeiske Union nye retningslinjer som gjelder samarbeid med Israel.  Retningslinjene definerer «1967 grensen» (våpenhvilelinjene fra 1949) som gjeldende grenser til staten Israel og vil boikotte israelske organisasjoner, institusjoner og bedrifter som befinner seg, eller har forbindelser til «okkuperte områder» utenfor denne linjen (den «grønne linjen»).

Rammen til samarbeidet mellom Israel og EU ble lagt i avtalen fra 1995. Inntil desember 2012 har EU gitt støtte til 1200 vitenskapelig og teknologiske samarbeidsprosjekter med Israel.  EU har aldri anerkjent Israels kontroll over områder som er utenfor våpenhvilelinjene fra 1949, men har ikke tidligere tatt konkrete tiltak for å presse frem denne politikken.  På et møte 10. desember 2012 har EUs utenrikskommisjon utrykt sin støtte til «tostatsløsning», berømt det «Arabiske fredsinitiativet» og fordømt Israel for bygging på Judea og Samaria (Vestbredden).  EUs utenrikskomité ser bort fra tre tusen års jødisk historie i landet, Balfour-erklæringen fra 1917, San Remo resolusjon fra 26. april 1920, Sèvres avtalen fra 10. august 1920, Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) resolusjon fra 24. juli 1922, internasjonal praksis og situasjonen på bakken; og fastslår at Golan-høyden, Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gaza er «okkuperte områder» som ikke er en del av staten Israel.

De nye retningslinjene forbyr finansiering og samarbeid med organisasjoner og bedrifter som er «israelsk» (jødisk), uansett om de ansatte er palestinere.  Boikotten gjelder ikke organisasjoner og bedrifter som er «palestinsk» (muslimsk).  Er ikke dette en rasistisk diskriminering som er forbudt i de fleste europeiske land?  Og hva med bedrifter som har en felles arabisk/jødisk eierskap?  Eller felles jødisk-arabisk organisasjoner som arbeider for samarbeid og fred, skal disse også boikottes?

De nye retningslinjene reiser en del alvorlige spørsmål og sår tvil om hva som er det virkelig motivet bak dette EU initiativet.  Er dette et forsøk på å støtte det amerikanske forhandlingsinitiativet, eller en press for å tvinge Israel til å akseptere de palestinske kravene?

En jøde som bor i Hebron er ikke kvalifisert til noe europeisk pris eller stipend, men en muslim som bor i samme by er kvalifisert.  Palestinske/arabiske terror-organisasjoner som Hamas, Fatah, Islamsk Jihad, Hizbollah og andre er kvalifisert til, og får, europeisk økonomisk støtte. Men israelske organisasjoner som ECF, Friend of the Earth, FFIPP, IPSO og andre som hjelper palestinere og arbeider for fred, vil ikke få noe EU-bistand.  Så hva er EUs logikk bak en slik selektiv støtte?  Er det formål til organisasjon, religion-tilhørighet til de fleste medlemmer, adressen til hovedkontoret eller kanskje hudfargen til lederen som skal bestemme EU støtte? Gjelder EU samarbeid og støtte alle organisasjoner som opererer på feil siden av den» grønne linjen», eller kun de som støtter de palestinske kravene?

En palestinsk eid bedrift i Samaria som selger varene i Israel er kvalifisert for samarbeid med EU, men en jødisk eid bedrift, med palestinske ansatte, i nabobyen, er ikke det.  Hva gjør en bedrift til «palestinsk» eller «israelsk», kvalifisert eller ikke kvalifisert?  Er det religion tilhørighet til eieren, til de ansatte eller til kundene, eller kanskje etnisitet til arbeidsformann?

Det palestinske flyktningebedraget, del 2

Nøkkel til bedrag

870 millioner mennesker lider av kronisk hunger i verden. Hverdagslivet er vanskelig for over 5 milliard fattige mennesker som tjener mindre enn 60 kroner per dag.  Livet har vært vanskelig for de 100 millioner flyktningene som har rømt fra 248 bevæpnet konflikter i verden siden 1946.  Livet er fremdeles vanskelig for over 30 millioner mennesker som er på flukt i Somalia, Eritrea, Syria, Afghanistan, Irak og andre land som befinner seg i en konflikt.

Livet kan også være vanskelig for noen få tusener gjenlevende arabiske flyktninger som har rømt fra krigen i Palestina i 1948.  De arabiske flyktningene har rømt fra en krig som de selv har startet. «Dessverre» lyktes de ikke med å utrydde jødene som bor i landet. 70 år etter krigen er de fleste flyktningene døde av alderdom. Likevel lever myten om de «palestinske flyktninger» i beste velgående, og vokser fra år til år.  Denne virtuelle gruppen  på 7 millioner blir betraktet av mange som «den største flyktninggruppe i verden«.

Abdullah og Moshe
34 år gammel Abdullah Zubeidi arbeider som bygningsarbeider i Amman (Jordan).  Han er født i Jordan og har en Jordansk statsborgerskap. Hans far, fra Zubeidi klanen i Irak, var en gjestearbeider og levde i 1947 i Vest-Palestina.  Er dette en grunn for at Abdullah blir betraktet som en «palestinsk flyktning»?  Moshe fra nabolandet ble også født til foreldre som var flyktninger.  De rømte fra Marokko til Israel i 1950.  Men Moshe har aldri vært, eller betraktet seg selv heler ikke som en flyktning.

Fatima og Sumaira
Hvorfor skal 5 år gammel Fatima som bor i London bli registrert som «palestinsk flyktning» bare fordi hennes bestemor flyktet fra Palestina for 70 år siden?  Hennes far som er en engelsk statsborger driver en butikk, og de har det ganske bra.  Sumaira derimot er ganske fattig.  Hun er også 5 år gammel og lever i London sammen med foreldrene hennes som er fra Pakistan.  Hun er ikke registrert som en flyktning.

Det Palestinske Eventyret

Sionistene angriper

Som barn hører vi mange spennende folkeeventyr som vi tror på, til vi vokser opp og oppdager at det er forskjell mellom et fantasieventyr og virkeligheten.  Voksne som blander fantasi og virkelighet havner ofte på en psykiatrisk institusjon.  Likevel finnes det et unntak – en fantasihistorie som mange voksne i Norge (og i andre land) blander med virkeligheten.  Eventyret kommer i flere varianter, men er omtrent som følgende:

Det var en gang et folk som bodde i et land lang borte.   Folket som heter palestinere var et gammelt folk, og de bodde i sitt land – Palestina i mange mange mange år, det sies at de har faktisk levde der i uminnelige tider!  Palestinerne var både snille og arbeidsomme, og de levde lykkelige i sitt land i fred og harmoni.  Landet var lite, men stort nok til sine flere millioner innbyggere som bodde i tusenvis av byer og landsbyer som var spredt over hele landet.  Palestinere var et spesielt folkeslag med et unikt språk og kultur.  De var flinke med å dyrke jorden, utvikle industri og de gjorde landet til et blomstrende paradis.

Palestinere hadde også en konge som heter Haj Amin al-Huseeini.  Kongen var snill og fredselskende, og han sørget for likestilling mellom mann og kvinner, og at alle respekterte menneskerettighetene.  Kongen samarbeidet tett med sin venn og menneskerettighetsforkjemper,  Adolf Hitler, og prøvd å hjelpe ham med å finne en varig løsning på jødeproblemet både i Europa og i Palestina.  Palestina var også et demokrati, og alle innbyggerne nøt sine rettigheter under ledelsen av den kloke kongen.

NRK avslører palestinsk jødehat

Det tilhører sjeldenheten at et stort norsk medium lager en reportasje som stiller palestinere i et negativ lys.  Likevel så skjedd dette 10. februar 2013.  NRK har laget en TV reportasje som avslørte et utbrøt palestinsk jødehat.

Antisemittiske holdninger blant palestinere er ikke noe nytt, og er godt kjent blant de som følger med og har lyst til å se. Nyhetsreportasjen som baserer seg bl.a. på forskning av Palestinian Media Watch, dokumenterer barneprogram som sendes på palestinsk TV og inneholder et budskap om at jødene er djevlene og må bekjempes.  Reportasjen viser dyrkelse og hedring av terrorister som har drept sivile israelere.  Når NRKs reporteren intervjuer palestinere på gata, så er holdningen klar: jødene ønsker å ta over verden og må bekjempes.

Proporsjonalitet i krigføring

Hamburg august 1943

Etter siste militærkonfrontasjon mellom Israel og terrororganisasjonene i Gaza ble Israel beskyldt (som flere ganger før) for bruk av “uproporsjonal”, “overdrevet” eller “ekstrem” makt, og at denne var rettet mot sivilbefolkning i Gaza.  Norske media gjentok i stor grad diss beskyldninger uten å sjekke de faktiske forhold og sammenligne dem med det som er vanlig i slike militærkonfrontasjoner andre steder i verden.

Når man skal vurdere om en part i en konflikt bruker “uproporsjonal” eller “overdrevet” makt så er det naturlige spørsmålet – uproporsjonal i forhold til hva?  Et annet grunnleggende spørsmål er hva betyr “uproporsjonal” eller “overdrevet” i denne sammenhengen?  Betyr bruk av “proporsjonal” makt i en krig at for hver rakett som den ene parten skyter så skal også motparten skyte en rakett?  Og hvis den ene parten skyter en rakett mot et sivilt mål så må også motparten skyte mot et sivilt mål?  Vil dette bli betraktet da som en “proporsjonal” krigføring?  Eller kan det være uproporsjonal at Israel beskytter sine innbyggere, mens Hamas bruker sivile i Gaza som skjold?

Mens Hamas var opptatt med å skyte raketter mot israelske barnehager og sykehus, arbeidet mange israelere med å sende lastebiler med mat og medisin inn til Gaza.  Lastebiltransporten måtte stoppe (midlertidig) kun når Hamas skjøt raketter direkte mot grenseovergangene.  Var dette en proporsjonalt krigføring, og hvilken side som var uproporsjonal her?

Palestinere var først på Mars

NASAs forskere som arbeider med Curiosity, den rullende laboratorium på Mars, sier de har gjort et oppsiktsvekkende funn som bekrefter at allerede for 50 million år siden levde mennesker på Mars, og at disse var “høyst sannsynlig” palestinere.

Mens planeten i dag er beintørr, forfrossen og bombardert av dødelig stråling, bærer dette området preg av å ha vært i kontakt med flytende vann for lenge siden.  Flere forskere mener at livsstøttende forhold eksisterte her før i tiden.

SAM, som står for Sample Analysis at Mars, er et av hoved instrumentene om bord den atomdrevne sekshjulingen.  Den søker gjennom atmosfære- og jordprøver på jakt etter organiske forbindelser.  Den store oppdagelsen ble gjort i et lite område på  Gale-krateret på Mars’ sørlige halvkule og består av flere fotavtrykk.  Analyse som ble utført på jordprøven som ble tatt på stedet fant organiske forbindelser med DNA som er typisk for palestinere.

Den Israelske statsministeren Netanyahu, sier i en kommentar at dette beviser ingenting, og at «DNA til palestinere og israelere er ganske lik«.

Hvem er dagens «palestinere»?

De fleste av de som kaller seg «palestinere» i dag er etterkommere av muslimske arabere fra den arabiske halvøya. Opprinnelsen til navnet ”Palestina” derimot, er Pleshet, området til filisterne (plishtim på hebraisk), som kom fra Hellas og slo seg ned på Israels kyststripe i 1200 f.Kr. Mer enn tusen år senere innførte romerriket  navnet ”Palestina” med den hensikt å viske ut av historien minnet om det jødiske folk og det jødiske hjemland – Judea.

I motsetning til det som i dag er politisk korrekt å si, var aldri Palestina en arabisk enhet med egen nasjonal, geografisk og kulturell identitet. Området var del av en større enhet, hvor de arabiske innbyggerne anså seg som del av den arabiske, muslimske, ottomanske eller stor-syriske enhet. Georg Habib Antonius betraktet Palestina for å være del av Stor-Syria.

Pasifisten John Haynes Holmes derimot, venstreorientert unitarprest, med-grunnlegger av American Civil Liberties Union og forfatter avPalestine Today and Tomorrow – a Gentile’s Survey of Zionism (1929) skrev: ”Dette er landet jødene er ankommet for å gjenoppbygge sitt gamle hjemland…. På hele jordens overflate finnes intet hjem for jøden med unntak av i fjellene og ved kildene i hans gamle kongedømme…. Jøden er i eksil alle andre steder…. Men, Palestina er hans…. Skrap hvor som helst i Palestina, og du vil finne Israel…. Der finnes ikke en flekk som ikke er preget av et gammelt [jødisk] stammemedlem… Ingen vei, kilde, høyde eller landsby som ikke vekker minnet om en stor [jødisk] konge, eller gir gjenlyd av en stor [jødisk] profet…. [Jøden] har et høyere og mer nobelt motiv i Palestina enn det økonomiske…. Oppdraget er å gjenopprette Sion; og Sion er Palestina.”

Palestinsk propaganda i en ny drakt

Et dokument som ble skrevet av noen palestinske prester i Betlehem i 2009 blir markedsført av kirken i Norge.  Dokumentet som blir kalt «Kairos dokumentet» eller ”Et sannhetens øyeblikk” er den vanlige palestinske propagandaen pakket inn i en religiøs drakt.

På et møte som ble arrangert av Palestinakomiteen i Molde 23. mai 2012 stilte den norske kirke seg bak dokumentet.  Generalsekretæren Berit Hagen Agøy fra Mellomkirkelig råd holdt hovedinnlegget, der hun presenterte det palestinske dokumentet og omfavnet dets konklusjon om at det er Israel som er årsaken til all elendighet som rammer de kristne i det hellige landet.  Biskop Ingeborg Midttømme stilte seg også helt ukritisk bak de løgnaktige påstandene i dokumentet.

Det palestinske ”sannhetens øyeblikk” er ikke noe annet enn juks og bedrag.  Det viser ikke sannheten, representerer ikke meningene til de kristne i landet og bidrar på ingen måte til å finne en fredelig politisk løsning til konflikten mellom staten Israel og palestinerne.  Tvert i mot er dokumentet en oppmuntring til palestinere om å fortsette med sin kamp for utslettelse at staten Israel, og bekrefter for jødene at kirken ikke har endret sin gammel antisemittiske holdning.

Flere hundre tusen mennesker blir diskriminert og forfulgt i Midtøsten på grunn av sin kristne tro.  Mange av dem må rømme landet de er født i på grunn av den såkalte ”arabiske våren”.  Mer enn 100 tusen koptiske kristne har rømt Egypt. Også i Irak, Syria, Libanon, Tunisia, Libya, Gaza og andre arabiske land blir de kristne forfulgt, og mange stiller spørsmål om kristndom har en fremtid under et muslimsk religiøst styre.  Istedenfor å prøve å motarbeide en slik trend i det arabiske samfunnet, er den Norske kirken og palestinernes støttespillere i Norge opptatt kun av en ting – å gi Israel skylden.

Fredsforskning med lange pasninger…

Von-der Lippe er forferdet

Norge, er som kjent, verdensmester i idretten FRED.  Tusenvis av nordmenn arbeider med ”fredsforskning” i forskningsinstitusjoner, organisasjoner, departementer, stiftelser og foreninger.  Mange av disse er relatert til konflikten mellom Israel og arabere/palestinere.  Men hva gjør slike forskere når det er lite å forske på?  Norsk idrettssosiolog og feminist Gerd von der Lippe, som ser på seg selv også som en fredsaktivist, fant svaret – forskning på fotball i Gaza.

Det som vekket idrettssosiologens interesse for Gaza, i følge Morgenbladet, var den israelske militæroperasjonen mot Hamas i januar 2009.  Fredsaktivisten var forståelig nok forferdet av det faktum at Israel slo tilbake mot den palestinske terroren fra Gaza, og bestemte seg for å gjøre noe med dette.  Å forske på kvinners levekår i Gaza var et naturlig tema, og fotball er en idrett med bred oppslutning.  Riktig nok får ikke kvinner i Gaza lov til å spille fotball eller delta i annen idrett (Sharialoven), men en slik bagatell skal ikke hindre en ivrig fredsforsker som Von-der Lippe.

Derfor reiste hun til Gaza for å forske på fotball der.  Hun intervjuet 21 fotballspilere og kom med oppsiktsvekkende oppdagelser.  Nei, her snakker vi ikke om analyse av ballføring, pasninger eller heading; og heller ikke om treningsrutinene eller spillestrategi i palestinske fotball.  Von-der Lippe var også uinteressert i å analysere hvordan det muslimske regimet i Gaza påvirker prestasjonen på fotballbanen eller rekrutering til idretten.  Feministen Von-der Lippe viste ikke noen interesse for å undersøke levekårene til jentene i Gazastripen og mulighetene de har under den strenge muslimske loven.

Fremtidens glade nyheter fra Syria…

Jeg har sett i krystallkulen min og fremtiden ser omtrent slik:

Etter at den syriske diktatoren Bashar al-Assad har slaktet ti tusen av innbyggerne i landet har verden våknet opp og innført en rekke tiltak som kan stoppe drapene og fri det syriske folket fra Assad diktaturet.

FN har fordømt Assad regimet og krever slutt på drapene.  Undersøkelseskommisjonen som ble utnevnt av FN kom med sin rapport som dokumenterer systematisk drap på tusenvis av sivile syrere.

En million syrere er på flukt, og FN har opprettet en egen flyktningorganisasjon for de syriske flyktninger – UNRAS (United Nations Relief Agency for Syrian refugees).  Organisasjonen har 22 tusen ansatte og et budsjett (for 2012) på 1,3 milliard dollar.

Sikkerhetsrådet har innført omfattende sanksjoner mot Syria og godkjent en militær aksjon for å stoppe Assad.  Nato med støtte av Russland og flere arabiske land forbereder en militær aksjon for å knuse den syriske hæren og dermed stoppe angrepene på sivil.

Ingen rett til å vende tilbake

Er det vanlig at flyktninger har «rett til å vende tilbake»?

Den kommende FN anerkjenning av Palestina som en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza hindrer ikke palestinerne i å fortsatt kreve ”retten til å vende tilbake“ for 5 millioner mennesker.  Ikke bare flyktningene, men også deres etterkommere.  Og ikke til Palestina, men til Israel.

Palestinerne og deres talsmenn framstiller det som en helt opplagt, udiskutabel menneskerett at de arabiske flyktningene fra 1948 (som finnes ikke lenge) skal kunne vende tilbake til sine (ikke eksisterende) hjem i selve Israel.  Det er en ganske oppsiktsvekkende påstand, ikke bare på grunn av at «flyktningproblemet» har oppstått etter en krig som arabere selv har startet.   Vi må også ta i betraktning at det finnes en lang rekke større flyktningtragedier i verden hvor flyktningene ikke har noen slik rett.

Når det gjelder de arabiske flyktningene og Israel, må man også ta hensyn til at ikke bare flyktet ca. 600.000 arabere fra Israel til arabiske land.  Men fra 1948 og i noen påfølgende år flyktet over 900.000 jøder fra arabiske land, over 600.000 av dem til Israel.  Disse menneskene har ingen andre steder å gjøre av seg enn Israel, forholdene for jøder i arabiske land at gjør det ikke mulig for dem å reise tilbake.

Vil FN erklære en palestinsk stat?

For noen dager siden (24.5.2011) snakket Israel statsminister Netanyahu til den amerikanske kongressen.  Bl.a. sa han at konflikten i Midtøsten ikke handler om en palestinsk stat, men om den jødiske staten.  Hvis palestinerne aksepterer den jødiske staten vil det bli enkelt å finne en løsning for en palestinsk stat.

1)    FN erklæring

• De fleste land i verden støtter i dag kravet om “2 stater til 2 folk”, og et stort flertall i FN vil sannsynlig støtte en erklæring som anerkjenner en palestinsk stat, muligens i de såkalte “1967 grensene”
• “1967 grensene” er et misvisende begrep.  Som regel refererer det til våpenhvile-linjene på Vestbredden og Gaza etter krigen i 1948-49.  Våpenhvile som ble forhandlet med Jordan og Egypt.  I dag har Israel fredsavtaler både med Egypt og med Jordan, noe som innebærer avtalte og anerkjente grenser.  Dermed har våpenhvile-linjene kun en symbolsk verdi.
• “2 stater til 2 folk” støttes av de fleste i verden (inkludert mange i Israel). Men er det sant og vil dette føre til slutt på konflikten? Og hvordan tolker palestinerne dette?