Taruds Blogg

Israel, Norge og palestinere – إسرائيل والنرويج والفلسطينيين – ישראל, נורבגיה והפלסטינים – Israel, Norway and the palestinians

AUF på ville veier i Palestina

Posted by Tarud on 12.04.2014

Som sine venner i Palestinakomiteen, liker også mange AUFere ikke staten Israel.  I årevis har AUF arbeidet med indoktrinering av ungdommer og fremtidige Arbeiderpartiledere til hat av staten Israel.  Hat som bidrar til den økende jødehat i Norge.  Regelmessig publiserer organisasjonen anti-israelske artikler og innlegg i forskjellige norske aviser og på Internett.  4. april 2014 kom det igjen et anti-israelsk innlegg i avisen Romsdals Budstikke “Hurra for 66 år med elendighet”.  Slik som tidligere artikler av denne typen viser også dette innlegget om manglende historiekunnskap, og manglende faktakunnskap om konflikten mellom Israel og deres arabiske naboer.  Innlegget blander sammen halvsannheter for å skape et falskt inntrykk på at det er Israel som bryter menneskerettigheter og driver med terror mot Palestina-araberne.

AUF12

En tidligere AUF-leder, Ivar Fjeld, avslører i boken “Den rødgrønne terrorøya“, som kom ut i fjor, at AUF har regelmessige kontakt med palestinske terrororganisasjoner som Hamas, PLFP og andre.  Også etter terrorangrepet på Utøya i 2011 fortsetter AUF med disse kontakter, og viser ingen sympati til israelerne som har vært utsatt for tilsvarende terror i mange år.  Det virker som om AUF, i beste tilfelle, ikke forstår konsekvensene av deres ubetinget støtte til palestinere når de støtter bl.a. kravet “…at det palestinske folk får tilbake hjemlandet sitt”.  Og her snakker de om hele området “fra elven til havet“.  Dvs. utslettelse av staten Israel, og etablering en arabisk-muslimsk “Palestina” der.

“Uroligheter i Palestina” startet ikke i 1948 slik som AUF påstår.  Den arabiske terror mot jødene i landet startet lenge før “okkupasjonen”.  Allerede i 1920 da arabiske terrorister angrep den lille landsbyen Tel-Hay i nord i landet og drept to jødiske innbyggere.  I 1929 massakrerte Palestina-arabere 69 jødiske innbyggere i Hebron, inkludert kvinner, barn og eldre.  Det har vært mange andre terrorangrep mot jødene før og etter at Israel erklærte seg som en selvstendig stat i 1948.

AUF beskylder Israel for å stenge palestinere bak “670 kilometer lang og 8 meter høy mur”.  I virkeligheten er 95% av sikkerhetsbarrieren, som Israel er bygd som et forsvar mot terrorangrep, består av et gjerde og ikke mur.  Palestinske barnehager og skoler har ikke noe gjerde rund seg.  Det er kun israelske barnehager og skoler som har det – hvorfor?  Palestina-araberne som bor i Judea, Samarie og Gaza kan fritt bevege seg i de områdene som er under palestinsk kontroll.  Når de skal krysse grensen til Israel, noe som tusenvis av dem gjør hver dag, må de gjennom en grensekontroll slik som er vanlig i de fleste land i verden.

I innlegget beskylder AUF Israel for at palestinere lever i “frykt for livet sitt, familien sin og hjemmet sitt hver eneste dag”.  I motsetning til AUF vet palestinere veldig godt at de som driver ikke med terror har ikke noe å frykte fra Israel.  Om de frykter noen så er det som regel sin egen myndigheter eller sine egne terrororganisasjoner.

AUF viser sin sann ansikt når de skriver “Det er på tide at det internasjonale samfunnet behandler menneskerettighetsbrudd som menneskerettighetsbrudd!”.  Og her mener ikke AUF at plassering av bomber i busser, drap av sivil i butikker eller skyting av raketter mot skoler og sykehus er menneskerettighetsbrudd, så lenge ofrene er jøder.  Heller ikke diskriminering av kvinner, homofilere og mennesker med annen tro enn islam er menneskerettighetsbrudd når disse begås av de palestinske myndighetene.  At det palestinsk rettssystemet er korrupt, og er politisk og religiøs styrt er ikke et problem for AUF.  Heller ikke de vilkårlig arrestasjoner, tortur og henrettelse som begås av de palestinske sikkerhetsstyrkene er noe menneskerettighetsbrudd som bekymrer AUF.  Det er kun Israels forsvar mot den palestinsk-terroren som ifølge AUF er et brudd på menneskerettigheter.

AUF mener at “Palestina” har alltid tilhørt “Palestinere” og at sionistene som kom til landet var “Fremmede som mente at Palestina var deres…”.  Historiske fakta viser at Israel har aldri vært et palestinsk land og jødene er ikke fremmede i landet.  Allerede for mer enn 3000 år siden (under kong Saul) var det en selvstendig jødisk nasjon i landet.  Navnet “Palestina” ble gitt til område av Romerne tusen år senere i et forsøk på å hindre etablering av en ny jødisk stat med de opprinnelige navn Israel, Judea eller Samarie.  Området “Palestina” har aldri eksistert som noen selvstendig enhet. Området var styrt av Romere, muslimer, kristne korsfarere og det osmanske imperiet.  Etter Første verdenskrig ble det osmanske rike oppløst, og de allierte som vant krigen delte området til flere arabiske land.  I San Remo konferansen (19-26. april 1920), fikk England rett til å etablere et midlertidig mandatområde i Palestina.  De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjent jødene tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødiske folk i Palestina”.  Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922.

Historie er ikke den sterkeste siden til AUFere.  Bl.a. betrakter de arabere som bor i landet nå som “palestinske urbefolkning”.  Påstanden, som har bred internasjonal støtte, har dessverre ikke støtte i de kjente historiske fakta.  Mark Twain og andre reisende i det 19. århundre beskriver landet som desertert og øde.  En stor del av området var ørken og sumper og det var kun noen få som orket å bo der.  De fleste av dagens “palestinere” har kommet til landet som fremmedarbeidere, etter 1900.   De jødiske innvandrere, som har kommet tilbake til sitt hjemland, har skapt vekst, og tusenvis av fattige arabere fra nabolandene strømmet inn til landet.  Palestina-araberne har ikke definert seg selv som et folk før 1967.  Det har aldri vært et suverent land kalt Palestina.  Det eksisterer fremdeles ikke et palestinsk språk, religion eller en distinkt kultur som skiller dem fra andre arabere som bor i de andre 22 arabiske land.

Palestina-arabere hadde flere anledninger til å gjøre fred med sine jødiske naboer. De har også hatt flere anledninger til å ha en stat til, ved siden av Israel.  Men hver gang valgte de konfrontasjon, terror og krig.  Det er ikke Israels begrensede kontroll over Judea og Samaria, eller jødene som bor der, som er årsaken til ufreden.

Araberne kontrollerer i dag 99.9 prosent av Midtøsten. Israel sitter på kun 0,1 prosent av området.  Men også dette er for mye for araberne/palestinerne, de vil ha alt. Og det er det de slåss mot Israel om. Uansett hva Israel kan gi, vil det ikke bli nok. Palestina-arabere tror at ved hjelp av terror og internasjonal delegitimering av staten Israel vil de greie å jage vek jødene, og “få tilbake landet sitt”.  Det er dette som hindrer fred.

For noen uker siden vedtok Den arabiske liga en støtteerklæring til palestinere, som nekter å akseptere Israel som en jødisk stat.  AUF støtter, naturligvis, både dette kravet og de andre krav som palestinere har.  Kravene til palestinere og sine AUF venner må avvises, ikke bare fordi Israel er den eneste jødiske stat i verden.  Og ikke bare fordi Israel er en fri og demokratisk stat midt i et hav av arabisk-muslimsk diktatur, brud på menneskerettigheter, terror og krig.  Kravet må avvises fordi den er diskriminerende, umoralsk, og benekter det jødiske folk retten til å bo i hjemlandet sitt.

Posted in Boikott, Historie, Norge, Palestinere | Tagged: , , , | 1 Comment »

Er det jødehat som er grunnlaget for det “palestinske folk”?

Posted by Tarud on 22.01.2014

Mange i Norge var overasket over NRKs avsløring av det utbredte jødehatet i det palestinske samfunnet. Samme holdning er utbredt i resten av den arabiske verden.  For israelerne og andre som kjenner forholdene i Midtøsten, var dette ikke noe nytt.  Det sies at det “palestinske eventyret” er den arabiske reaksjonen på jødenes tilbakekomst til sitt hjemland.  Men er det arabiske hatet og motstanden mot jødene som er faktisk drivkraften bak skapelsen og eksistensen av det palestinske folket? 2014-01-22_170857

Det bodde forskjellige folkegrupper i Eretz Israel langs hele dets historie.  Landet var lite befolket i den 19. århundre.  Parallelt med den jødiske innvandringen fra 1880 årene og utviklingen av landet, var det også en stor innvandring av arabere fra nabolandene.  Begrepet “palestinere” var lite brukt før 1948, og da den ble brukt, ble det ofte referert til jødene som bodde i landet.

Frem til 1967 var Judea og Samaria okkupert av Jordan, og befolkningen der ble jordanske statsborgere. På samme tid var Gaza okkupert av Egypt, men araberne som bodde der fikk ikke egyptisk statsborgerskap.  “Palestinere” eksisterte ikke som folk på den tid heller.  I 1964 ble PLO grunnlagt, ikke for å bygge opp et “palestinsk folk”, men som en arabisk kamporganisasjon for “frigjøring” av Palestina.  Dvs. utslettelse av staten Israel og sin jødisk befolkning.

Arabere flest betraktet området på denne tiden som at det tilhørte, Syria, Egypt og den “arabiske nasjonen”.  Det er etter 1967, da araberne mislyktes med flere forsøk på å utslette den jødiske staten med makt, at det har oppstått et behov for en nytt type våpen for å bekjempe “sionistene”.

Våpenet heter “det palestinske folk”.  I løpet av årene har de forskjellige arabiske gruppene i landet nærmet seg hverandre og erklært seg selv som et “folk”.  Det internasjonale samfunnet har støttet dette nyskapte folk med håp om at dette vil hjelpe med å skape fred i området.  I et forsøk på å leve i fred med sine arabiske naboer, aksepterte Israel i 1993 at PLO skal representere dette folket, og araberne har fått selvstyre både i Gaza, i Judea og i Samaria.

I 2005 evakuerte Israel alle sine soldater og sivile befolkning som bodde i Gazastripen. I tillegg til intensivering av terrorangrep fra Gaza, ble “det palestinske folket” splittet i to forskjellige “folk”.  Hamas-folk har selvstyre i hele Gazastripen, og Fatah-folk har selvstyre i de palestinske områder i Judea og Samaria.

Til tross for rivalisering mellom disse to folk, så har de samme mål som før:  Utslettelse av staten Israel.  Og palestinere får bred støtte for deres innsats til å oppnå målet.  Bl.a. fra andre arabiske land, muslimske terrororganisasjoner, Iran og en del organisasjoner fra andre land.

For arabere har “det palestinske folk”-våpenet vært en suksess i mange år.  Riktig nok greide de ikke å utslette staten Israel, men de har greid å kanalisere folkets oppmerksomhet fra de interne problemene (manglende demokrati, brudd på menneskerettigheter osv…) til kampen mot “sionistene”.

For tre år siden har arabere i flere land åpnet øynene sine og oppdaget at det ikke er “sionistene”, men sine egne ledere som undertrykker dem.  Resultat av opprørene i de arabiske landene er ennå uklart, men det er indikasjoner på at det arabiske samfunnet kommer til å bli enda mer splittet, og at nye makthavere kan bli enda verre enn de forrige.

I mellomtiden har arabere, som bor på vest siden av Jordan elven, blitt døpt som “palestinere” og fått status som et “folk”.  Men for å presse jødene ut av området, trenger “folket” også et land.  Dermed kommer fantasilandet “Palestina” enda nærmere en virkelighet. Fantasistaten Palestina ble tatt inn som medlem i alle internasjonale organisasjoner, og som en “ikke-medlem observatør stat” i FN.

Til tross for palestinernes korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og terrorisme, blir tittelen “palestiner” ganske populær i verden.  Den er faktisk så populær at antall “palestinere” i verden øker mye mer enn noe annen gruppe mennesker i verden.  Populariteten fortsetter å øke til tross for at de har gjort seg avhengig av internasjonal økonomisk støtte, og til tross forakt som de viser for internasjonal rett.

Hatet mot Israel, sionistene og jøder ellers har ikke minsket med årene. Arabere/palestinere holder fast kurs mot sitt gammelt mål, men taktikken endrer seg etter forholdene.  Når arabere har lært at de ikke kan utslette staten Israel med regulær krig, har de prøvd terror-taktikken.  Når tiden går ser arabere at også terror vil ikke skremme jødene vekk fra deres hjemland.  Derfor prøver de nå en ny taktikk, parallelt med fortsettelse av terror.  Taktikken, som de håper vil føre dem nærmere målet, er en kombinasjon av internasjonal boikott og “fredsforhandlinger”.

I den pågående forhandlingen har ikke palestinere kommet med noe som helst innrømmelser. Tvert imot så forventer de at et amerikansk og internasjonal press vil tvinge Israel til å overføre også Judea og Samaria til en full arabisk-palestinsk kontroll (slik de har gjort med Sinai, Sør-Libanon og Gazastripen). Samtidig insisterer de på retten, som de mener 8 millioner arabere har, til å “vende tilbake” inn til Israel.  Israel kan ikke akseptere slike betingelser som betyr slutt på den jødiske staten, og seier for det arabiske jødehat.

HVIS arabere vinner, og jødene forsvinner fra Midtøsten, så vil det høyst sannsynlig bli også slutt for det “palestinske folk” og deres eventyr om et fritt og demokratisk “Palestina”.  Den populære “palestiner”-tittelen vil sannsynligvis leve videre, men området vil bli til ett, eller flere, muslimske arabiske stater som vil undertrykke sin egne befolkning, slik som de gjør i de fleste andre muslimske/arabiske land.

Posted in Antisemittisme, Arabiske land, Historie, Palestinere | Tagged: | 2 Comments »

Arbeidsinstruks for norske journalister

Posted by Tarud on 12.01.2014

Norske journalister er kjent for deres integritet, seriøsitet, lojalitet, saklighet, oppfinnsomhet, snillhet, kreativitet, solidaritet, kjærlighet osv.  Likevel blir det av og til stilt spørsmål på deres pålitelighet, særlig når det gjelder måten de dekker konflikten mellom Israel og arabere.  Nå, for første gang, blir det avslørt at mange norske journalister fulgte en hemmelig arbeidsinstruks i de siste tredve årene.  Arbeidsinstruksen offentliggjøres her på Taruds Blogg for første gang!  Arbeidsinstruks for norske journalister

Posted in Moro, Norge, Norsk media | Tagged: , , , , | 1 Comment »

Boikott Israel

Posted by Tarud on 05.01.2014

Trangen til å boikotte andre mennesker ligger antageligvis i menneskenatur, og folk har hatt den i uminnelige tider.  Før var det vanlig å boikotte vitenskapsfolk eller andre som presenterte ubehagelige fakta.  I de siste årene har det blitt mer populært med boikott av enkelte land.  Det er mange land i verden som brytter menneskeretighetene, ødeleger naturen eller driver med krig/terror.  Likevel så er det tilsynelatende vanskelig å finne et land som egner seg til en skikkelig boikott.  Det er likevel ett land som utpekes, og som er velegnet til en slik boikott.  Landet er ikke en supermakt eller kommunistisk.  Det er ikke fattig, muslimsk eller har en arabisk kultur.  Innbyggerne snakker ikke spansk og befinner seg ikke på en øy.  Landet er ikke et vanlig vestlig land, og har til og med en unik religiøs karakter.  Dermed er valget enkelt.

Landet som mange elsker å hate, og gjerne vil boikotte, er et demokrati med en flerkulturell karakter.  Landet har uavhengig rettssystem som sørger for at ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet og de andre menneskerettighetene følges og respekteres.  Innbyggerne nyter et godt utviklet velferdssystem.  Det pluralistisk og liberalt samfunnet sørger for større frihet enn det de fleste andre mennesker i verden har.  I dette landet er menn og kvinner likestilt ovenfor loven, og minoriteter har fullstendig frihet når det gjelder religion og kulturutøvelse.  Landet har høyt utviklet industri, jordbruk og datateknologi, og hjelper gjerne sine naboer og andre land i verden.  Dermed er det lett å forstå hvorfor akkurat ISRAEL er så godt egnet til en boikott!

Ifølge den opprinnelige bibelteksten betyr ordet boikott (חרם) også utryddelse.  Dvs. den som boikottes må utryddes.  Og det er ingen andre enn det jødiske folket som i tre tusen år har vært det mest yndete objektet for utryddelse. Meningen med å boikotte er å tvinge mennesker til å gjøre noe som de, i utgangspunkt, ikke ønsker å gjøre.   Jødene som bor i Israel, ønsker å leve i fred i sitt eldgamle hjemland.  Dette stemmer ikke med den arabiske “rettferdighetsfølelsen”, og dermed er det nødvendig med en boikott, som er et nødvendig første trinn på vei til en total utryddelse.

“Rettferdighet” er et nøkkelord når det gjelder en boikott.  Vi (som boikotter) føler en berusende rettferdighetsfølelse når vi straffer et land og et folk som vi ikke kjenner.  Men vi vet (vi har hørt det på NRK) at vi har rett, og den gode følelsen bedøver de andre smertene …

Så da er det kun ett land igjen som oppfyller de nødvendige vilkårene til en boikott – Israel Landet har irritert oss i lang tid, og når våre arabiske broderfolk oppfordrer oss til å være med i en slik boikott, så er det vanskelig å takke nei.  Fakta og virkelighet angående konflikten mellom Israel og dets arabiske/palestinske naboer er uinteressant.  Vi må bare akseptere at NRK og Dagbladet sitter på den absolutt sannheten som de formidler til oss.

Norge er velkjent med konsekvensene av boikott.  Vi har blitt boikottet i flere år av Kina på grunn av tildeling av Nobels fredspris.  Russland boikotter fisken vår på grunn av manglende samarbeid med den russiske fisk-mafia.  Og millioner av mennesker i verden boikotter norske produkter på grunn av hvalfangst.  På den andre siden så har norske myndigheter brukte boikott flere ganger for å beskytte oss mot farlige ting.  For eksempel den ukristelige filmen “Life of Brian” som ble bannlyst i 1980.

Men Norge har også erfaring med boikott av jøder.  Allerede i 1814 boikottet norske regjering jøder som ville rømme fra forfølgelser i Europa, ved å innføre “Jødeparagrafen” i grunnloven.  En paragraf som forbød adgang til riket for jøder (til 1951).  Under annen verdenskrig samarbeidet de norske myndighetene med nazistene om en “boikott” av landets egne jøder.  Disse ble boikottet ved å sende dem til utryddelsesleirer.

Så hvis behovet for å boikotte den jødiske staten brenner i deg, og du savner den berusende følelsen av rettferdighet, bør du først svare på disse 10 spørsmål:

  1. I hvilke 10 konflikter ble mest mennesker drept?
  2. Hvilke 10 land, Blant de 194 FNs medlemsland, som er de verste når det gjelder diskriminering av minoriteter?
  3. Hvilke 10 land i verden som har det verste kår for demokrati?
  4. Hvilke 10 land som har tatt minst hensyn til sivilbefolkning i en krigssituasjon?
  5. I hvilke 10 land blir kvinner mest diskriminert i forhold til menn?
  6. I hvilke 10 land har innbyggerne minste religionsfrihet?
  7. Hvilke 10 land som begrenser mest ytringsfriheten til sine borgere?
  8. Hvilke 10 and som har ulovlig okkupert største landområder i de siste 100 årene?
  9. Hvilke 10 land, organisasjoner eller folkegrupper som har utførte de fleste terrorangrep i de siste årene?
  10. Hvilke 10 land som er mest korrupt i verden?

Hvis du svarer “Israel” på en, eller flere, av disse 10 spørsmål så må du gå til en psykiater som skal vurdere:  A.  om du er tilregnelig.  B.  om du er i stand til å forstå og vurdere fakta på en rasjonal måte.  C.  om du er smittet av en eller annen sosial sykdom.

Hvis psykiateren konkluderer med at du er ved dine fulle fem, og forstår forskjellen mellom fantasi og virkelighet, så må du revurdere kildene dine.  Om psykiateren finner, mot formodning, at du er sinnssyk, smittet av den venstre-sosialistisk-intellektuell sykdommen og/eller hater jøder/sionister/israelere av andre grunner, så er det bare en ting å gjøre – boikott Israel!

Posted in Antisemittisme, Boikott, Moro, Norge, Staten Israel | Tagged: , , , | 6 Comments »

To begravelser og en kultur som forsvinner

Posted by Tarud on 01.12.2013

For noen dager siden døde en av de største israelske kultur-ikon. I begravelsen til Arik Einstein, 28. november i Tel Aviv, deltok flere tusen mennesker fra alle samfunnslag.  En måned tidligere var det en helt annen begravelse i Jerusalem.  Der deltok flere hundre tusen svartkledde menn i begravelsen til Ovadia Josef, som ble betraktet av mange ortodokse jøder som en åndeligleder og en hellige mann.

Arik Einstein

Arik Einstein

Arik Einstein, som døde 74 år gammel, var den mest populær israelsk sangeren siden opprettelsen av den jødiske staten for 65 år siden.  Han var en sekulær jøde, og han sang folkesanger om kjærlighet mellom mennesker og kjærlighet til landet.  Han sang om hverdagslivet i Israel, om arbeid, skole, familie, vennskap og krig.  Han sang om det å vokse opp i dette vidunderlige landet, og om drømmen på fred.  Han sang om landskapet og naturen, om vinden og regnet, om små barn og om alderdom, om å være lei seg og om å være glad.

Til tross for sin kjendis-status, var Arik Einstein en beskjeden mann.  Han likte byen Tel-Aviv som representerer mer enn noe annet den moderne israelske staten.  Sangene hans ga uttrykk for følelsene som mange første-, andre- og tredje generasjons israelere har.  Følelser som har med hverdagen å gjøre, med forhold mellom mennesker og med tilknytning til landet.  Han ga uttrykk til følelser og håp som mange “tøffe” israelere ikke torde å gi uttrykk for.  Et håp om et mer normalt liv med kjærlighet og fred.

Ovadia Josef, som ble begravd i oktober, sto på mange måter for det motsatte verdier av de som Arik Einstein representerte.  Han kom til Israel fra Irak, og var den åndelige lederen til det religiøse partiet Shas.  Et parti som representerer de arabiske jødene, og som ved hjelp av manipulasjoner og utnyttelse av de demokratiske spillereglene har fått mye makt i Israel.  Til tross for sin tittel som “Rabbiner“, og til tross for at hundretusener ortodokse jøder så på ham som en klok/hellig mann, tyder mange av hans uttalelser på noe helt annet.  En mann som brukte manipulasjoner for å oppnå makt, uten hensyn til andre enn hans eget “klan”.   En mann som brukte Guds navn for å berike sine nærmeste, og aksepterte korrupsjon så lenge den tjente hans interesser.  En primitiv, kunnskapsløs, rasist, og overtroisk mann som har fått uforholdsmessig stor makt i et land som fremdeles kjemper om sin identitet.

Her er noen eksempler på uttalelsene til Ovadia Yosef:

  • Om mennesker som Ikke er jøder: den eneste funksjonen de har i verden er å betjene jødene…
  • Om elevene og lærere i de offentlige (ikke religiøse) skolene: de er dumme som esler
  • Om en 11 åring som døde i en drukningsulykke: dette er på grunn av hans tidligere sjel som har syndet.
  • Om israelske soldater som ble drept i krig: det er fordi de ikke følger den jødiske loven.
  • Om arabere: “de er ondskapsfulle og må utryddes…”
  • Om naturkatastrofene i verden: disse kommer fordi folk ikke tror på (den jødiske) Gud, og på grunn av manglende studering (og praktisering) av de jødiske lovene…
  • Om de sekulære israelske jødene: de er dumme og lærer allslags idiotiske ting (alt som ikke handler om de jødiske skriftene)…
  • Om Israels rettssystem: ondskapsfull og unødvendig, fordi de følger internasjonal (demokratisk) rettspraksis og ikke den jødiske loven…
  • Om kvinner: en kvinne som kan ikke lage mat (til sin mann) har liten verdi…

    Ovadia Yosef

    Ovadia Yosef

Ovadia Yosef og Arik Einstein representerer to av de tre store kulturelle/religiøse grupperinger i det israelske samfunnet (den tredje er de israelske arabere).  Staten Israel ble grunnlagt og bygget opp i de første tiårene av jøder som kom fra Europa. Disse sionistene ville kaste av seg de gamle jødiske kulturelle begrensninger, og ville bygge opp en moderne jødisk stat.  En stat som skulle kombinere jødiske tradisjoner med moderne industri, jordbruk, vitenskap og kultur, og ikke minst med menneskerettigheter og demokrati.  Dette var, og er, et ambisiøs mål, tatt i betraktning nabolaget i Midtøsten.  Etter 65 år ble likevel mange av målene oppnådd.

Som et resultat av den store toleransen, og støtten, til jødisk liv i landet, vokste de ultra-ortodokse/religiøse jødiske gruppene raskt.  En vekst som endrer den demografiske sammensetting av befolkningen, og som truer den opprinnelige kulturen og hele samfunnsstrukturen i landet.  Om ikke noe dramatisk skjer, vil staten Israel bli, om noen år, til en jødisk teokrati med en stor arabisk-muslimsk befolkning.  Folk i landet vil miste da mye av demokrati og menneskerettighetene som de nytter i dag, og de sekulære jødene vil bli et presset mindretall.

Disse to begravelsene demonstrerer i all tydelighet splittelsen, og de raske endringer som skjer i det israelske samfunnet.  Antall ortodokse og religiøse jøder vokser mye raskere enn resten av befolkningen, og dette endrer maktbalansen i landet.  Endringene medfører dessverre også at den opprinnelige israelske kulturen, som Arik Einstein representerte, forsvinner sakte men sikkert.   Det er mange som gråt i begravelsen også av denne grunn.

Noen av sangene til Arik Einstein kan høres her: Ator mitzchech, Tze mize, Ani veata, Hi yosva bachlon, Ma ata ose ksheata kam baboker, Ohev lehyot babit,  Tozeret haaretz, Yoshev al hagader, Od yehiye, Gitara vekinor, Prag, Kach lecha isha, Dmaot shel malachim, Sa leat.

Posted in Staten Israel | Tagged: , | Leave a Comment »

Arafat har oppstått fra de døde!

Posted by Tarud on 10.11.2013

Sveitsiske, franske og rusiske etterforskere som åpnet graven til Yassir Arafat, som døde for 9 år siden, ble lamslått når Arafat har plutselig reiste seg fra den åpen graven og ropte “Allah hu achbar”.

Varm mottakelse til Arafat

Varm mottakelse til Arafat etter oppstandelsen

Ordene betyr “Gud er en mus” på hebraisk, men de palestinske myndighetene var rask med å benekte at Arafat snakket hebraisk, og forklarte at han sa egentlig “Allahu akbar” som på arabisk betyr “Gud er størst”.   Den palestinske utdanningsminister Lamis al-Alami forklarte at “det lange oppholdet under baken kan forårsaket hallusinasjoner, og den dårlig uttalelsen av ordene”.

Åpning av graven til Arafat i Ramallah er en del av etterforskning av ryktene som sier at den syk 75 år gammel Arafat døde av forgiftning.  Nå som Arafat har likevel stått opp fra de døde ble etterforskningen avlyst.

Øyevitner sier at Arafat så ut opplagt og frisk “slik som før, for 9 år siden”.  Legene som har undersøkt ham mener at den høye konsentrasjonen av Polonium i kroppen har bevarte den, hindret forråtnelse og gjort det mulig for Arafat å gjenoppstå.

De palestinske myndighetene diskuterer nå om grunnstoffet Polonium (Po) skal erklares som et symbol for den palestinske  “evige kampen”.  Den palestinske helseministeren Jawad Awwad har utnevnt en komite som skal utredde muligheten for å vaksinere alle palestinske barn med Polonium.  Awwad begrunnet dette med ønske om å “øke motstanskraften mot okkopasjonene”.  Dette til tross for at Polonium er et radioaktiv og giftige stoff med veldig kort halveringstid på kun 138 dager.

Suha, kona til Arafat sa fra sin villa i Paris at hun var veldig glad for at hennes elskede mann er i livet, og at hun vil gjerne treffe ham “så snart han legger litt på seg”.  Samtidig insisterte hun på at etterforskning av dødsårsaken skal fortsette.  “Vi skal komme til bunns i denne saken og finne ut hvordan sionistene har forgiftet min mann” sa hun.

Det er mye som tyder på at tidspunktet for Arafats oppstandelse ikke var tilfeldig, og er knytet til de pågående forhandlinger mellom Israel og palestinerne.  Arafat har flere ganger tidligere saboterte mulige løsninger til konflikten, og hindret en avtale mellom partene.  Det er mange som spør seg om Arafat vil også nå hindre en avtale som kan gjøre slutt på den mangeårig “palestinske kampen” mot jødene.

Det pågår en hard maktkamp om Arafat skal tilbake til stillingen sin som President, eller utnevnes som en PROFET.  Den sittende president Mahmud Abbas ble rasende over forslaget at Arafat skal få tilbake stillingen som president, og sa ifølge anonyme kilder “over my dead body“.  Det spekuleres på om også Abbas planlegger en comeback i et senere tidspunkt.

Artikkelen er basert på ubekreftet rykter fra upålitelige kilder hos NTB.

Posted in Moro, Palestinere | Tagged: , , | 1 Comment »

Krystallnatten 2013

Posted by Tarud on 03.11.2013

Etter flere år med anti-jødisk propaganda var det politiske klimaet i Nazi-Tyskland ”modent” for et fysisk angrep på jødene.  9. november 1938 ga de tyske styremaktene startsignalet til et angrep på de europeiske jødene – jødeutryddelsen, Holocaust, var i gang.  SS- og SA-Paramilitær grupper og lokal, sivil befolkning gikk til angrep på jødene i Tyskland.  Myndighetene prøvde ikke å stoppe angriperne eller beskytte jødene. På én natt ble flere hundre jøder slått i hjel, 30 000 ble arrestert og satt inn i konsentrasjonsleirer, mer enn 1000 synagoger ble brent og tusener av jødiske butikker og boliger ble ødelagt.  Navnet ”Krystallnatten” henviser til glasskår fra de knuste butikkvinduene som lå strødd overalt.

Krystallnatten 2

7 år senere var Holocaust et faktum – 6 millioner jøder ble drept sammen med flere millioner andre “uønskede elementer”.  Midt i det “siviliserte” Europa ble jødene systematisk forfulgt, jaget vekk og drept. Ikke fordi de hadde gjort noe galt, og ikke fordi de hadde kjempet i mot eller skadet de landene de bodde i.  Tvert imot, de tyske jødene og jøder i andre land var godt integrerte borgere og bidro til kultur- og næringslivet mer enn andre. De ble drept fordi de hadde en annen tro- og et annet livssyn enn flertallet – de var jøder.

Tyske nazister var ikke alene om sitt ønske om å “rense” Europa for dets jødiske befolkning.  Mange andre i de fleste land i Europa hadde sympati og “forståelse for behovet” for å utrydde jødene.  Blant dem var det også en del nordmann som var mer en glad for å bli kvitt de norske jødene.  Så når de fysiske angrep på jødene startet i 1938 var Europa, i stor grad, klar for å samarbeide med tyskerne om løsning til det “jødeproblemet”.

Men antisemittisme var ikke et fenomen som var unik for europeerne.  Arabere i mange år så på de arabiske jødene som annengrads borgere (dhimmi) og potensiell fiender.  De ble systematisk diskriminert og i perioder angrepet.  Etter at Hitler kom til makten i 1933 ble arabere i større og større grad tiltrukket av den Nazi ideologien, og spesiell de antisemittiske ideene.  Boken “Halvmånen og hakekors“, som ble skrevet av to tyske forskere, beskriver alliansen mellom araberne og nazistene. Med bakgrunn i den jødiske innvandringen til den engelskstyrt Eretz Israel (Palestina), adopterte også Palestina-arabere den antisemittisk Nazi ideologien, og var ganske ivrige med å finne en løsning til sitt “jødeproblem”.  Etter hvert ble Hitler beundret av mange arabere og han ble ofte betraktet som den siste profeten, den som skal redde arabere fra den jødiske trusselen.  De felles anti-jødiske og anti-engelske interessene førte til at det tyske-arabiske samarbeidet ble tettere ved starten av annen verdenskrig.

Haj Amin al-Husseini, lederen for Palestina-araberne på denne tiden, oppholdte seg hele krigen i Tyskland og fungerte som Hitlers spesielle rådgiver for “jødeproblemet”.  Flere andre arabiske ledere besøkte eller oppholdte seg i Tyskland under krigen.  Blant dem var den libanesiske milislederen Fawzi al-Qawuqji som kjempet tidligere mot England, og i 1948 angrepet jødiske bosetninger i nord Israel.  Planen til arabere var at etter utryddelsen av Europa-jødene skulle Nazi-Tyskland hjelpe dem med en tilsvarende “løsning” for Palestina-jødene.

Heldigvis tapte Tyskland krigen.  Jøder som rømte fra Europa før krigen, sammen med jøder som overlevd Holocaust, og senere, jøder som ble jaget vekk fra de arabiske landene, kom tilbake til sitt gammelt hjemland og bygde opp en demokratisk jødisk stat som var, og er, i stand til å forsvare sine innbyggere.

Propaganda-maskineriet til Nazi-Tyskland hadde ingen problem med å finne ”årsaker” til å gi jødene skylden.  Jødene var ”skyldige” i hundrevis av år for alt mulig: barnedødelighet, kriminalitet, sykdommer, dårlig avling, dårlig vær, konspirasjon om verdensdominans og mye annet.  Også arabere økte sin antisemittisk propaganda for å banne veien til utryddelse av de arabiske jødene, og de europeiske jødene som kom til Eretz Israel.

Etter annen verdenskrig, når Holocaust grusomhetene ble kjent for alle (i vesten), trodde mange i Europa at nå var det slutt med antisemittisme og at jødene skal få lov til å leve i trygghet i sitt eget jødisk stat – Israel.  Men slik ble det ikke.  75 år etter Krystallnatten 1938, hører vi fremdeles ropet fra Palestina-arabere om at ”jødene er skyldig!” og at de må utryddes.  Palestinske barn får antisemittiske oppdragelse, og jødehat er utbrøt ute i gatene.  Flere norske muslimer og venstresosialister heiser opp sine antisemittiske banner og er enige.  Det er bare å bytte ordet “jøder” med “Israel” eller “sionister”, og da er det lov å fortsette med den samme rasistiske retorikken og forfølgelsene. 

Konspirasjonsteorier mot jødene blomstrer nå til dags som aldri før, og ifølge en europeisk meningsmåling er det Israel (jødene) som er hovedtrussel mot ”verdensfreden” (igjen).  En annen meningsmåling viser at halvparten av de svanske jødene skjuler sitt jødisk identitet i offentlighet av frykt.  En tredje meningsmåling viser en klar økende antisemittiske holdninger blant befolkning i Norge.  En fersk meningsmåling i regi av EU viser at de fleste jødene i Europa opplever økt antisemittisme, og en tredjedel av dem vurdere å immigrere til Israel.

Har vi ikke lært noe av historien?  Er det fremdeles så lett å manipulere verdensopinionen i dag som det var for 75 år siden?

Minnemarkering av Holocaust er viktig ikke bare for minne de seks millioner jødene som ble slaktet.  Og ikke kun for å minne oss om hvor grusomme vi mennesker kan være, eller hvor galt og farlige er de antisemittiske ideene.  Generasjonen som opplevde grusomhetene er i ferd med å forsvinne av naturlige årsaker. Revisjonister gir ut propagandamateriell som enten bagatelliserer, eller benekter at jødeutryddelsen overhodet fant sted.

Men det er også andre krefter som arbeider for å gi en helt ny mening til de menneskelige grusomheter som fant sted i Europa.  I flere land i Europa misbrukes Holocaustmarkeringer for å angripe Israel, den jødiske staten som ble dannet etter annen verdenskrig for å beskytte jødene.  Også i Norge ble det tidligere arrangert Krystallnatta-markeringer av SOS rasisme, AUF, SU og andre.  I disse “minnemarkeringer” ble Israel- eller jødiske sympatiserer IKKE velkommen, og jøder var ikke et tema.  Tvert imot så bruker disse  organisasjoner anledningen til å angripe den jødiske staten og sammenligner den med Nazi-Tyskland (og palestinerne er, selvsagt, de nye “jøder”).

Den internasjonal minnedagen for Holocaust ofrene markeres av FN og andre land 27. januar. I Israel markeres minnedagen iht. den jødiske kalenderen  27. Nisan  (april-mai).  Likevel bruker flere også 9. november som en minnedag for Krystallnatten - oppstarten av og Holocaust.

Det er viktigere i dag enn noen gang før med minnemarkeringer av Holocaust som setter jødene i fokus.  En pro-jødisk markering av Krystallnatten skal arrangeres i år i flere norske byer av organisasjonen Med Israel For Fred (MIFF).  Fakkeltog og foredrag skal holdes for å øke bevisstheten på  den økende antisemittismen i Norge, og for å belyse mørkheten som senker seg over oss.

Posted in Antisemittisme, Historie, Islam/muslimer, Menningsmåling, Norge | Tagged: , , , , , , , | Leave a Comment »

Kirkelig anti-israelsk hetsfest

Posted by Tarud on 24.09.2013

22-28. september 2013 arrangerer Den norske kirke en ny hetsfest mot staten Israel.  Ironisk nok blir den kalt “Kirkeuka for fred i Palestina og Israel”.  “Freden” som kirken arbeider for inkluderer ikke levende jøder i Midtøsten. palestinsk-norsk-flag

Arrangementet skal inneholde en rekke møter, filmvisninger, seminarer og andakter.  Ressursheftet til anledningen inneholder en lang rekke anklagepunkter mot Israel, blandet med bibelvers som brukes til å gi kritikken en teologisk maske. Det finnes ikke spor av at argumenter fra Israels sin side, kun myter og halvsannheter som forfektes av palestinerne.  Den palestinske terror mot Israel nevnes ikke med et ord, heller ikke i tilfeller hvor israelske sikkerhetstiltak blir fordømt.

Blant de inviterte er palestineren Hind Khoury som skal formidle Det Palestinske Eventyret til sitt norske publikum, og den Israelske venstreradikal Ruth Hiller, fra organisasjonen New Profile, som kaller israelske ungdommer til å nekte militærtjeneste.  Uten en militærtjeneste er det ingen forsvar, og uten et forsvar kan ikke den jødiske staten eksistere i dette område.   Fra norsk side deltar flere organisasjoner og individer som har til felles en blind støtte til den palestinske saken.

Mens kristne blir drept og jaget bort fra sine hjem i Syria, Egypt og andre muslimske land, hvor de har vært urbefolkninger.  Og mens hundrevis av uskyldige mennesker blir drept daglig av muslimske jihadister, og millioner blir drevet ut av sine hus og hjem, velger statskirken å rette gamle og nye anklager mot den eneste stat i Midtøsten hvor kristne føler seg trygg.

Det er naturlig å forvente at kirken, som skal representere de fleste kristne her i Norge, skal rette sin fokus og protestere mot utdrivelsen av, og folkemordet på de kristne i Syria, Egypt og resten av Midtøsten i en tid som dette.  Men nei, også i år velger den norske statskirken å arrangere en spesielt uke hvor kirkeledelsen og inviterte gjester bruker alle sine ressurser på intensiv hetsing av det jødiske folks hjemland, Israel.

Også i år arrangerer Den norske kirke denne propagandauken etter initiativ fra den anti-israelsk organisasjonen Kirkenes Verdensråd, som gjennom det meste av sin historie har vært inspirert og ideologisk veiledet fra Moskva.  De norske frontfigurene for årets hatkampanjen er Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd og biskop Atle Sommerfeldt.  Men kirken har flere års erfaring med formidling av palestinsk propaganda i en kristen drakt. I mai 2012 på et møte i Molde stilte seg Berit Hagen Agøy og biskopen Ingeborg Midttømme bak et palestinsk dokument som kalles “Et sannhetens øyeblikk“.  Et dokument som beskylder Israel med “apartheid” og konkluderer med at det er Israel som er årsaken til de påstått problemene som de kristne i det hellige landet har.

For dem som ønsker å sette seg grundigere inn i innholdet i statskirkens nye hetskampanje mot Israel, anbefaler jeg å lese den grundige gjennomgåelsen av programmet som er utarbeidet og publisert av organisasjonen Med Israel for fred (MIFF).  Her får du setning for setning en forklaring på hva statskirkens folk er i stand til å finne på for å tilsløre hva som foregår i Midtøsten og legge skylden på jødene og Israel.  De som står bak denne kirkelige kampanjen har et betydelig medansvar for den vanskjebnen de kristne i Midtøsten nå lider.

Den norske kirke kaller for en “rettferdig fred”, men programmet avslører at denne “rettferdig” betyr at de “Omkring 7 til 8 millioner palestinske flyktninger” må ha “rett til å vende tilbake“, dvs. bosette seg i Israel.  Med andre ord “rettferdighet” innebærer at over 7 millioner arabere som har aldri bodd i landet må få lov til å flytte inn, og dermed gjør slutt på den jødiske staten.

Den kirkelig anti-jødiske hetskampanjen kan tyde på at Den norske kirke er på vei tilbake til sine antisemittiske røttene.   Kampanjen hjelper ikke de forfulgte kristne-arabere i Midtøsten, og istedenfor retter falske anklager mot det eneste land i Midtøsten hvor kristne lever i fred og sikkerhet.

Posted in Antisemittisme, Kristendom/kirke, Norge, Staten Israel | Tagged: , , , , , , , , , | Leave a Comment »

Osloavtalen – myter og fakta

Posted by Tarud on 15.09.2013

I disse dager “feires” 20 år for avtalen mellom staten Israel og PLO.  Norske anti-israelske organisasjoner, media og “eksperter” oppgir feil fakta og videreformidler kjente myter om Osloavtalen.  Oppsummeringen og den forehåndsbestemte konklusjonen er velkjent – det er, igjen, staten Israel som står i veien for fred og harmoni i Midtøsten.  Osloavtalen

Men hva er det som er sant og ikke sant når det gjelder avtalen som ble underskrevet i Washington (USA) 13. september 1993?  Hva er det som gjøre at så mange er skuffet, 20 år etter inngåelsen av avtalen?  Var avtalen ment å gjøre slutt på den mangeårig konflikten mellom arabere og jødene i Midtøsten?

Skal vi tro på norske “eksperter” som Sidsel Wold, Hilde Henriksen Waage eller Kåre Willoch som mener at det var Israel som saboterte avtalen, eller skal vi tro på en av arkitektene bak avtalen, Terje Rød-Larsen, som mener at avtalen ble gjennomført og fungerer i stor grad?

La oss se på mytene og fakta:

NRK, NTB og flere andre anti-israelske norske organisasjoner, media og individer formidler disse mytene:

Myte: Osloavtalen var en fredsavtale.
Fakta:Erklæring av prinsippene for midlertidig selvstyreordning” er ikke en fredsavtale, kun en “veikart mot en mulig fredsavtale” ifølge Terje Rød-Larsen.

Myte: Det er Norge som tok initiativ til kontakten mellom Israel og palestinere.  En kontakt som førte til avtalen.
Fakta: Israelere og palestinere hadde nesten kontinuerlig kontakt, på forskjellige nivåer, i flere år før Osloavtalen.  Både Israel, Norge og palestinere hevder at det var de som tok initiativ til kontakten og samtalene som førte til avtalen.

Myte: Osloavtalen var ment til å skape en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza.
Fakta: Allerede i 1988 erklærte Arafat opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat “Palestina”.  De fleste land i verden anerkjenner denne virtuelle staten.  Hvorfor trenger de da en ytterlige avtale med Israel?  Osloavtalen nevner ikke en palestinsk stat, men handler om et  selvstyre for Palestina-araberne som bor på Judea, Samaria og Gaza.

Myte: Avtalen er mislykket og død.
Fakta:  De fleste bestemmelsene i Osloavtalen fra 1993 og oppfølger avtalen om Vestbredden og Gaza fra 1995 ble gjennomført og fungerer til dags dato.

Myte: Avtalen var en katastrofe for palestinere.  Palestinernes situasjon i dag er mye verre enn før avtalen.
Fakta: Palestina-arabere som bor på Judea, Samaria og Gazastripen har et selvstyre i sine områder.  De økonomiske, helse og de sosiale forhold til innbyggerne der har aldri vært bedre enn i dag, og betydelige mye bedre enn for 20 år siden.  På flere områder har Palestina-arabere bedre levestandard enn i de fleste andre arabiske land.

Myte: Avtalen ødelagte muligheten for palestinere for å ha fred og en egen stat.
Fakta: Avtalen mente å hjelpe palestinere på veien mot fred, men det er palestinere selv, med sin jødehat, terror og urealistiske krav, som ødelegger mulighetene for fred.  Uten fred vil de aldri ha en egen stat på Judea og Samaria.  På Gaza har de i praksis en egen palestinsk-Hamas stat.

Myte: Avtalen førte til utvidelse av bosetningene På Vestbredden og Gaza.
Fakta: Alle de jødiske bosetninger på Gazastripen ble fjerne i 2005 slik at Gaza er helt “jøderen” i dag.  På Judea og Samaria (Vestbredden) ble det ikke byget nye jødiske bosettinger i de siste årene, men både de jødiske og de arabiske bosetninger ble utvidet.

Myte: Etter 20 år er ingenting oppnådd, avtalen er en fiasko.
Fakta: Avtalen var kanskje ikke noe stor suksess, slik som noen håpet på, men likevel ble livet til både jødene og arabere betydelig bedre i disse årene.  Palestinere har oppnådd, for første gang i sin historie, selvstyre, delvis demokrati, økonomisk vekst og internasjonal anerkjennelse.  Israel har oppnådd at de trenger ikke å styre hverdagslivet til Palestina-araberne og at det er tettere samarbeid på flere områder.

Myte: Det er Israel som hindret gjennomføring av avtalen.
Fakta:  Både Israel og palestinere deler ansvaret for at ikke alle punkt i avtalen ble gjennomført.  8 måneder etter underskriving av avtalen, på en tale i Johannesburg, Sør-Afrika, sa Arafat at avtalen var kun en taktikk, og at den skal brytes når tiden kommer. De palestinske henvendelser til FN og andre internasjonale forum om å anerkjenne dem som en selvstendig stat er en klar brud på avtalen.  Likevel er det den palestinsk grunnholdningen som i praksis betyr utslettelsen av staten Israel som er hovedårsaken til at avtalen førte foreløpig ikke til fred.

Høyre nasjonalister i Israel formidler følgende myter:

Myte: Avtalen førte til økt terrorisme og “Oslo-krigen” som kostet flere tusen jødiske liv.
Fakta: Palestinsk/arabisk terror eksisterte både før og etter 1993.  I de 20 årene før Osloavtalen ble ca. 250 jøder drept av palestinsk/arabisk terror.  I de 20 årene etter avtalen ble ca. 1530 jøder drept av palestinske terrorister. Det er flere faktorer som har påvirket utviklingen av den palestinsk terroren.  Talene alene betyr ikke nødvendigvis at det var avtalen som førte til økt terror.

Myte: Avtalen førte til at tusenvis av bevæpnet terrorister fikk lov til å komme inn til Judea, Samaria og Gaza.
Fakta: Etter at Israel anerkjente PLO som representant for palestinere, tillot de Arafat og de andre ledere å flyte inn til Judea Samaria og Gaza.  Avtalen inkludert også en bevæpnet palestinsk politi i de palestinske områder.  Sikkerhetssamarbeidet mellom Israel og det palestinske politiet på Judea og Samaria fungerer og reduserte terroren betraktelig i disse områder.

Konklusjon
Osloavtalen var et godt forsøk på å gjøre slutt på konflikten.  Samtidig er det lite tvil om at avtalen var mangelfull og at begge partene la hindringer i veien.  I 2000 avviste palestinerne forslaget om en egen palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, og sendte istedenfor selvmordsbombere for å drepe israelere.  I 2005, etter at Israel evakuerte alle de jødiske soldater og sivile fra Gazastripen, økte også den palestinske terroren fra Gaza.  Dette førte til at Israel vil ikke inngå flere kompromiss når det gjelder sikkerhet.  Palestinere på sin side fortsetter med indoktrinering av sine barn til jødehat, og drømmer om en stor Palestina “fra elven til havet“.  Under slike forhold er det lite realistisk å forvente fred.  Likevel er det en ny runde med forhandlinger som pågår i disse dager, og hvem vet… i Det hellige landet sies det at mirakler er en del av virkeligheten…

Posted in Gaza, Historie, Judea & Samaria, Norge, Norsk media, Palestinere, Staten Israel | Tagged: , , , , | Leave a Comment »

Salim Shufi – druser og sionist

Posted by Tarud on 04.09.2013

26. juni 2013 døde Salim Shufi 82 år gammel.  Han var en druser som bodde i landsbyen Mejdall Shams på Golanhøyden i Nord-Israel.  I hans begravelse, og to måneder senere på minnemarkeringen, deltok, i tillegg til familien og druserledere, også flere Knesset medlemmer, ledere i det israelske forsvaret (IDF), tidligere statsminister Ehud Barak og nåværende statsminister Benjamin Netanyahu.  Salim Shufi 2

Druserlederne snakket om hvor mye Salim bidro til utviklingen av Mejdall Shams, og hvor snill og godhjertet han var.  Salim var rådmann i Mejdall Sahams i elleve år og bidro til utvikling av det drusiske samfunnet i Israel, og til tettere samarbeid mellom den drusiske minoriteten og jødene.

Men hva var det som var så spesielt med Salim at flere av Israels toppledere kom for å vise en siste ære til en nesten anonym, gammel mann, som døde av alderdom?  Hva var det som gjorde at en liten, overvektig “araber” ble høyt respektert og beundret av mange jøder og drusere i Israel?  Hva var årsaken til at mange av topplederne til i Mossad, Shin Bet og IDF så på Salim Shufi som et familiemedlem?

Svarene på disse spørsmålene ligger mange år tilbake i tiden.  Mange i verden så på opprettelsen av den jødiske staten i 1948, i jødenes gamle hjemland, et mirakel.   De fleste arabere så det ikke slik og gikk til angrep på den nyfødte staten.  Israel vant krigen, men forholdet til de arabiske naboer har ikke endret seg mye i løpet av årene som har gått.  Men det var ikke alle arabere som var negativ innstilt mot Israel.  Bl.a. var det mange kristne som foretrakk et jødisk styre framfor et muslimsk.

Golanhøyden ble tildelt Syria etter at det franske mandatet i området opphørte i 1946.  En 16 år gammel arabisk gutt som vokste opp i landsbyen Mejdall Shams ble fascinert av jødenes innsats for å bygge opp landet og bestemte seg for å knytte sitt liv til de jødiske naboene.  Han krysset grensen og vervet seg til det israelske forsvaret  Hagana (senere IDF).

Etter en grunntrening ble han sendt tilbake over grensen for å hjelpe de syriske jødene som prøvde å rømme til Israel.  På grunn av sitt “arabiske utseende”, beherskelse av det arabiske språket og integriteten, ble han rekruttert til Israels mest hemmelige elitespesialstyrken i IDF - Sayeret Matkal.  Salim Shufi lignet på ingen måte James Bond.  Likevel kan James Bond filmene beskrives som fantasiløse barnehistorier sammenlignet med de militære operasjonene som Salim deltok i.

Salim giftet seg med Jamila som han hentet fra druser landsbyen Hasbaya i Libanon, og fikk en sønn – Salach.  I 1967, etter at Israel erobret Golanhøyden, flyttet han med sin familie tilbake til sin landsby Mejdall Shams.  Salim bygde en restaurant ved Birkat Ram og arbeidet for å fremme samarbeid mellom drusere og jøder i Israel.  I mange år kombinerte han livet som restauranteier, druserleder og en offiser i IDF.  Salim søkte ikke berømmelse, tvert imot han var et rolig menneske og holdt en lavt profil.

I de mange operasjonene som han deltok i, bidro Salim til Israels sikkerhet, og har reddet livet til mange.  Blant dem var Israels nåværende statsminister Benjamin Netanyahu, som også var en offiser i Sayeret Matkal.  På starten av 1970-årene deltok Netanyahu og hans kommandogruppe i en operasjon bak fiendens linjer i Syria.  De havnet i en snøstorm, og det var Salim som ledet dem trygt tilbake til israelsk område.  I minnemarkeringen snakket Netanyahu lenge og varmt om Salim.  Han kalte ham “bror”, og berømmet ham for hans mot, trofasthet og klokskap.

I 1981 innførte Israel landets sivilloven på Golanhøyden, og de arabiske innbyggerne, fleste drusere, kunne søke om israelsk statsborgerskap.  På grunn av usikkerhet til områdets fremtid og familiemedlemmer i Syria, valgte de fleste Golan drusere å beholde sin syrisk statsborgerskap.  Det er til og med en del som er fremdeles lojale mot Assad-regimet.  Likevel identifiserer flere og flere yngre Golan drusere seg med Israel, på linje med  de israelske druser som verver seg til IDF, tar høyere utdannelse og deltar i det Israelske samfunnet.

Salim ble beundret av dem som kjente ham, ikke bare på grunn av sitt mot og bidrag til landets sikkerhet, men også på grunn av måten han kombinerte dette med å være en araber, en stolt druser og en Israelvenn.  Salim Shufi etterlot seg en kone, en sønn, seks barnebarn og ti oldebarn.  La hans minne leve i våre hjerter.

Posted in Arabiske land, Staten Israel | Tagged: , , , , , | 2 Comments »

Løgnene som forvandler fantasi til en politisk virkelighet

Posted by Tarud on 01.09.2013

Hvis du finne på en liten løgn blir du ofte avslørt og kalt en løgner.  Men hvis løgnen er veldig stor, nesten usannsynlig, og du gjentar den mange ganger, da er det mer sannsynlig at folk vil tro på deg – og det er det Palestina-arabere (PA) gjør. Løgn 1

Palestinske ledere finner på historier som er så langt fra virkeligheten at mange tror på dem.  Summen av løgnene utgjør en ufattelig stor løgn som ikke har en sidestykke i verdenshistorie, og blir ofte betraktet som Det palestinske eventyret. Her er noen eksempler:

PA sier at de hadde ingenting med Holocausten å gjøre, og det er ingen grunn for at de skal betale prisen for det Nazi Tyskland har gjort.
Sannheten er at den øverste leder for arabere i da tiden Palestina, Haj Amin Al-Husseini, har vært en Nazi tilhenger. Rett etter at Hitler fikk makten i Tyskland i 1933 tok Al-Husseini kontakt med ham og forsikret at Palestina arabere støtter Nazistene.  Al-Husseini kom til Tyskland i 1941 sammen med flere palestinske medarbeidere og fungerte der under hele krigen som spesiell rådgiver til “det jødiske problemet”.  Al-Husseini avtalte med Hitler at etter fullføring av “den endelig løsningen” til Europa jødene, skal samme løsning gjennomføres også til jødene i Palestina.

PA sier at de ikke har noe imot jøder, og at jødene levde lykkelig i de arabiske landene.
Sannheten er at jødene som bodde i arabiske land var annengrads borgere (dhimmi) og var utsatt ofte til forfølgelser.  Mesteparten av tiden levde de i frykt, og de rømte fra alle de arabiske land til Israel (og andre vestlige land) etter at den ble etablert i 1948. Det er estimert at ca. 900 000 jøder måtte flykte fra de arabiske land, der de bodde i hundrevis av år.

PA sier at de levd i Palestina fra uminnelige tider.
I virkeligheten kom forfedrene til de fleste arabere som bor vest for Jordan elven, ikke så lenge siden, til området (3-4 generasjoner).  De fleste palestinske arabere er etterkommere av muslimske innvandrere fra Sudan, Egypt, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Bahrain, Jemen, Libya, Marokko, Bosnia, Kaukasus, Turkmenistan, Kurdistan, India, Afghanistan og Balutsjistan.  Familienavnene avslører opphevet fra disse land.  Det jødisk innvandring fra 1882, og senere den engelsk styremaktene skapte utvikling i landet, og tusenvis av fattige fremmedarbeidere strømmet til landet.  En del jødiske-, kristne- og muslimske familier levde lenge i landet.

PA sier at det er jødene (sionistene) som kom og tok landet deres.
Den jødiske historien i Israel er mer enn tre tusen år gammel og hele den tiden bodde det jøder i landet.  Muslimene har erobret landet i 638, og i 1099 ble det erobret av korsfarerne. I 1291 erobret muslimene landet igjen.    Lande har aldri tilhørte “palestinske folk” og når den jødiske innvandring startet i 1882 var det ikke mer en halv million mennesker som bodde i helle landet (idag er det over 11 million). Mesteparten av jorden i landet var aldri eid av palestinere.  Etter Første verdenskrig ble Det osmanske rike oppløst, og de allierte som vant krigen bestemte hvem som skal styre hvert område.  I San Remo konferansen (19-26. april 1920), fikk England rett til å etablere et midlertidig mandatområde i Palestina.  De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjent jødene tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødisk folk i Palestina”.  Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922.

PA sier at palestinere har vært et “folk” i hundrevis av år.
Dokumentasjon fra den 19. og starten av den 20. århundre viser at det ikke har eksistert “palestinsk folk” i landet.  Palestina arabere oppdaget at de er palestinere kun etter krigen i 1967, når Israel tok tilbake Judea og Samaria som var okkupert av Jordan, og Gazastripen som var okkupert av Egypt. Det er ingen språk som heter Palestinsk. Det er ingen distinkt Palestinsk kultur eller religion. Det har aldri vært noe Palestinsk land styrt av Palestinere. Palestinere er arabere, ikke til å skjelne fra Jordanere, Syrere, Libanesere, Irakere osv.

PA sier at Palestina er en “hellig muslimsk jord”.
Både den gamle og den nye testamentet gir ikke tvil om at det var jødene som levde og styrte landet mer enn 2600 år FØR islam ble oppfunnet.  Til og med muslimenes hellige bok Koran spesifiserer at Israel tilhører jødene.  Jerusalem som blir kalt på arabisk Al-Quds, er ikke nevnt i Koran en eneste gang.  Den ble gjort til en muslimsk hellige by som en del av kampen mot jødene og kun fordi byen har vært jødenes helligste sted.

PA sier at de jobber hard for å utvikle økonomien til sin stat “Palestina”.
I virkelighet et det palestinsk økonomi ganske tilbakestående.  De har vant seg til å leve som tiggere, og er helt avhengig av amerikansk, europeisk og arabisk penger.

PA sier at de har et demokratisk samfunn.
Mahmoud Abbas ble valgt som president i 2005 for 4 år.  Dette hindrer ham ikke å fortsette som “president” uten ny valg også 4 år senere… Hamas vant valget i 2006, men den ble ikke anerkjent av Fatah.  Dermed styrer Hamas i Gaza med en egen statsminister (Ismail Haniyeh) som innførte Sharialoven og satt alle de demokratiske reglene til side.  På Vestbredden styrer Abbas.  Han annullerte valget flere gange og viser lite respekt for de demokratiske spillereglene.  Parlamentet fungerer ikke, og også på andre samfunnsområder er det litte tegn til demokrati.

PA sier at de respekterer menneskerettigheter.
Omtrent alle bestemmelsene som står i paragrafene til FNs menneskerettigheters deklarasjonen brytes systematisk i områder som er under palestinsk kontroll.  Kvinner er diskriminert og blir drept om de frigjøre seg for mye… Homofilere må skjule sin legning.  Kristne og andre minoriteter blir forfulgt.  Journalister kan bøte med livet om de skriver noe som er imot de palestinske myndighetene eller islam.  Tortur og barbariske straffer for mistenkte kriminale.   Rettssystemet er politisk og religiøs styrt.

PA sier at alle problemer som de har er på grunn av “okkupasjonen”.
Gazastripen er 100% under palestinsk kontroll.  Også de alle fleste palestinere på Judea og Samaria (Vestbredden) lever under palestinsk styre iht. Oslo-avtalen fra 1993 og fra 1995. Levestandard til palestinere har aldri vært bedre enn i dag.  Ikke under Jordansk og Egyptisk okkupasjon, og ikke under tyrkisk eller engelsk styre har de hatt så godt levestandard og muligheter som de har i dag under begrenset israelsk kontroll i Judea og Samaria.  Palestinere vest for Jordan elven har det faktisk bedre enn arabere i de fleste arabiske land.

PA sier at hoved hinder for “fred” er de jødiske bosetninger.
Bosetninger til minoriteter finnes i mange land, men ingen annet sted i verden er disse en hinder for fred. In i Israel er det i dag 126 byer og landsbyer med arabiske flertall uten at dette hindrer freden mellom jødene og araberne i landet.  Hvorfor skal jødiske bosetninger på statlig jord på Judea og Samaria hindre fred da?

PA sier at det er over 7 millioner palestinske flyktninger.
For 65 år siden rømte ca. en halv million arabere fra Palestina, i løpet av en krig som de har selv startet.  Levealderen til arabere i dette område er ca. 74 år.  Det er estimert at ca. tredve tusen av disse flyktninger er fremdeles i livet.  De fleste av dem er integrert i landene de lever i og oppfyller ikke kravet til å kunne defineres som flyktninger.

PA sier at fred kan oppnås kun når flyktningene deres “vender tilbake”.
Forrige paragraf viser at det så å si finnes ikke i dag arabiske flyktninger av de som rømte fra Palestina i 1948.  Dermed kan de ikke komme selv tilbake.  Å hente beinrester til de som døde i de siste 65 årene er meningsløs.  Palestinere selv erklærte at de vil ikke akseptere at noen “flyktninger” kommer tilbake til Gaza eller Vestbredden.  Også hvis slike palestinske flyktninger eksisterte ville de ikke ha rett på å “vende tilbake” siden det var de som slo av FNs delingsforslaget og gikk til krig for å utslette jødene som bodde i området. De har mistet moralskretten til å vende tilbake. Israel på sin side har aldri satt kravet for kompensasjon for jødene som rømte fra de arabiske landene som en betingelse for en fredsavtale. Kravet at 7 millioner arabere vil ha rett til å flytte inn til Israel er ikke en betingelse for fred, men en hinder for fred.  Aksept av et slik krav er ens betydning med utslettelse av Israel som en demokratisk og jødisk stat.

PA begrunner terroren mot Israel med fattigdom og okkupasjonen.
Det er betydelig dokumentasjon som viser at årsaken til den mange årige arabisk/palestinsk terroren mot Israel er jødehat. Terroren startet lenge før Israel tok kontroll over Judea Samaria og Gaza i 1967, og økte etter at Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005.  Det er mange millioner mennesker som lever som minoriteter uten at de har et eget stat.  De fleste av dem tyr ikke til terrorisme.  Det er også mange millioner mennesker i verden som er mye fattigere enn palestinere uten at de tyr til terror av den grunn.

PA sier at det er “okkupasjonen” som hindrer fred.
Etter Første verdenskrig ble Det osmanske rike oppløst, og de allierte som vant krigen bestemte hvem som skal styre hvert område.  I San Remo konferansen (19-26. april 1920), fikk England rett til å etablere et midlertidig mandatområde i Palestina.  De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjent jødene tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødisk folk i Palestina”.  Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922.  Palestina arabere hadde flere anledninger til å gjøre fred med sine jødiske naboer. De hadde også flere anledninger til å ha en palestinsk stat til, også på vest siden av Jordan elven.  Men hver gang valgte de konfrontasjon, terror og krig.  Det er ikke Israels begrenset kontroll over Judea og Samaria som er årsaken til ufreden.  Det er palestinere/arabere urealistisk forventningen at jødene vil forsvinne fra området som er årsaken.

Palestinere sier mange fine ord om fred, menneskerettigheter og samarbeid når de snakker på engelsk til europeisk publikum.  Når de snakker på arabisk til sine egne sier de helt andre ting.  Og handlingene bekrefter det de sier på arabisk. Det jeg skriver her betyr ikke at alle palestinere er løgnere.  Jeg vet at mange av dem vet sannheten, men velger å holde seg stille, eller gjenta de offisielle løgnene for å ikke risikere livet i et samfunn som tolererer ikke slike avvik.  Mange i Vesten, til og med i Israel tror på disse usannheter.  Årsaken kan være ønske om å oppnå en politisk løsning ved hjelp av en press på Israel.  For mange palestinere/araberen tjener disse løgnene kun ett formål – internasjonal press som skal føre til delegitimering av staten Israel, og på sikt utslettelse av den jødiske staten.

Løgnene betyr ikke at Palestina-araberne ikke har rett til å bo på stedene de bor i.  Det har de full rett til, og de kan godt betrakte seg selv som et folk hvis de vil.  Men disse grove løgnene, kombinert med terror, må ikke belønnes med en politisk gevinst.

Posted in Flyktninger, Gaza, Historie, Judea & Samaria, Menneskerettigheter, Palestinere, Staten Israel | Tagged: , | 3 Comments »

Midtøsten for idioter

Posted by Tarud on 30.08.2013

Ingen land i verden har så stor andel av “Midtøsteneksperter” som Norge.  Likevel finnes det også her i landet noen få uskyldige idioter som vet ikke, eller forstår ikke, hva som skjer “der nede”.  Her er en kort forklaring som kan hjelpe disse: Midtøsten2

Iran støtter Assad mens Gulfstatene er imot AssadAssad er imot Det Muslimske Brorskapet. Det Muslimske Brorskapet og Obama er imot general Sisi som styrer Egypt. Men Gulfstatene er pro-Sisi, som betyr at de er imot Det Muslimske Brorskapet.

Hizbollah kjemper for Allah og støtter Assad.  Også Al-Nusra kjemper for Allah, men de kjemper imot Assad. Iran, som har nær forbindelse til Allah, støtter Hizbollah og er imot Al-Nusra som er tilknyttet Al-Qaida.  Al-Nusra vil ha en islamsk stat som følger Sharialoven i helle eller deler av Syria.

Den frie syriske armè (FSA) kjemper imot Assad, men er samtidig imot Al-Nusra som kjemper sammen med dem.

Hamas kjemper for å frigjøre Palestina, får støtte fra Iran, og er tilknyttet Det Muslimske Brorskapet. Obama støtter også Det Muslimske Brorskapet, men er ikke imot general Sisi. Hamas er imot USA, men støtter Tyrkia som er alliert av USA.

General Sisi kjemper imot Det Muslimske Brorskapet som støttes av Hamas.  Hamas, som er alliert med Hizbollah, støtter Iran.  Også Russland støtter Iran, men er forsiktig med direkte støtte til Hizballah som støtter de tsjetsjenske separatistene som kjemper imot RusslandRussland støtter Assad og er imot USA.

Gulfstatene vil beholde sine Sharialovene og er pro-amerikanske.  Også Tyrkia støtter Obama, og sammen med Gulfstatene er imot Assad. Assad og Iran er imot kurderne.  Kurderne kjemper imot Tyrkia og får støtte fra USA som er alliert med Tyrkia.

Kurdere vil ha en egen stat, men i Syria kjemper de imot Al-Nusra og får støtte av palestinere som får støtte fra Hizbollah i Libanon.  Men palestinerne støtter også Assad som kjemper imot sitt eget folk.

Tyrkia støtter Det Muslimske Brorskapet mot general Sisi.  Generell Sisi får støtte fra Gulfstatene som er imot Hizbollah og Al-Qaida.  FSA kjemper imot Hizbollah i Syria og får støtte av Obama og Al-Nusra.  Al-Qaida kjemper både mot Assad og USA men støtter FSA som får støtte fra USA.

Kong Abdullah av Jordan støtter general Sisi.  Abdullah er imot Assad, men frykter at palestinere skal ta over landet og vil gjerne samarbeide om dette med Assad.

Palestinerne vil frigjøre Palestina og derfor har de tidligere kjempet både i Jordan og Libanon, og nå mot general Sisi i Egypt.  Assad som får støtte av en del palestinere kjemper i mot palestinere som allierte seg med FSA i kampen om å frigjøre Syria.

Tyrkia støtter Al-Nusra og har et godt forhold til Jordan som både støtter Assad og opprørene.  Assad støtter general Sisi som har drept hundrevis av sine egne, men dette er langt ifra antallet som Assad har drept.

Og hvem som får skylden for alt dette? – det er selvsagt Israel!

Velkommen til Midtøsten.

Posted in Arabiske land, Moro | Tagged: , , , , , , , | 1 Comment »

Er bosetninger en hinder for fred?

Posted by Tarud on 16.08.2013

Det er nesten en konsensus i norske media og blant flere politikere, at hoved hinder for fred i Midtøsten er de jødiske bosetningene i Judea og Samaria (Vestbredden).  Men det er veldig få som har undersøkt saken nærmere, og stiller spørsmål om dette er faktisk sant, og hvorfor har en slik løgn blitt så utbredt. 

USA har mange forskellige typer bosetninger (byer, landsbyer og bydeler) som er dominert av folk som tilhører en rase eller religion:  Svarte bosetninger, Latin-Amerika bosetninger, kristen bosettinger og muslimske bosetninger – er dette en hinder for fred?

Honduras har flest honduran bosetninger, men også en del bosetninger av afro-honduranere, bosetninger av Lenca folk og bosetninger av Detribalized indianere – hindrer dette fred?

Sør Afrika har hvite bosetninger og svarte bosetninger, bosetninger av Indian folk og bosetninger av Zulu folk – er dette en hinder for fred i landet?

Botswana har bosetninger av Kalanga folk, bosetninger av Tswana-Kgatla folk og bosetninger av Tswana-Ngwato folk – hindrer dette fred?

Brazil har hvite bosetningerafro-brasilianske bosetninger, tyske bosetninger og andre – er dette en hinder for fred i landet?

India har, i tillegg til mange shaikh- og brahman bosetninger, også bosetninger av Yadav folk og bania folk – hindrer dette fred i landet?

Filippinene har i tillegg til mange Tagalog og Cabuano bosetninger også Ilocano bosetninger og Hiligaynon bosetninger – er dette en hinder for fred?

Russland har russiske bosetninger, tatar bosetninger og ukrainske bosetninger – hindrer dette fred i landet?

Belgia har Fleming bosetninger, Walloon bosetninger og italiansk bosetninger - er dette en hinder for fred i landet?

Norge har samiske bosetninger og voksende muslimske bosetninger blant mange kristene bosetninger – har vi ikke fred her i landet?

Nei, nesten alle land i verden har byer, landsbyer eller bydeler som er befolket av minoriteter uten at dette hindrer fred i landet.  Det er også mange kriger og konflikter mellom forskjellige land, og mellom folkegrupper i verden, men årsaken er ikke “bosetninger”.

In i Israel er det i dag 126 byer og landsbyer med arabiske flertall (muslimer, kristne, beduiner og druser).  Totalt er de 1,6 million arabere som bor i Israel.  De fleste av dem bor i bosetninger med muslimsk, kristen eller drusisk flertall.  25% av dem bor i byer der det er jødisk flertallet.  Hindrer dette fred i Israel? – selvfølgelig ikke.  Så hvorfor må de 124 byene og landsbyene i Judea og Samaria, som har en jødisk befolkning (ca. en halv million), være en “hinder” for fred i disse områdene?

Hva er det som gjør at det er kun på området hvor palestinere er i flertallet, blir freden hindret av minoritet bosetninger?  Kan det være fordi minoriteten er jøder, og jøder må ikke behandles som andre mennesker i verden?  Eller kan årsaken være at arabere/palestinere hater jøder så mye at de kan ikke bo i nærheten? Eller kanskje årsaken er at arabere/palestinere vil rett og slett ikke ha noe jøder boende mellom Middelhavet og Jordan elven (eller på noe annet “hellig muslimsk landområde”)?

Det er viktig å merke også at de alle fleste jødiske bosetninger i Judea og Samaria er ikke bygd på jord som er eid av palestinere.  Judea og Samaria er en del av området som er lovlig tildelt jødene av det internasjonal samfunnet etter at det anerkjent jødene tilknytning til landet.  Arabere fikk tildelt flere land på en tilsvarende måte, bl.a. Libanon, Syria, Jordan, Irak og flere andre land.  Etter Første verdenskrig ble Det osmanske rike oppløst, og de allierte som vant krigen bestemte hvem som skal styre hvert område.  I San Remo konferansen (19-26. april 1920), fikk England rett til å etablere et midlertidig mandatområde i Palestina.  De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjent jødene tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødisk folk i Palestina”.  Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922.

Men hvordan kan den brede internasjonal støtten til denne palestinske løgnen forklares?  Misforståelse?  Jødehat? Manglende kunskap om den arabisk mentaliteten? Eller støtte til taktiken om utsettelse av staten israel i flere trinn?

Det jeg skriver her betyr ikke at alle de jødiske bosetninger i de omstridte områdene er fornuftig plassert.  Nei, flere av dem gjør en politisk løsning litt mer komplisert.  Men det er ikke disse som er hoved hinder til en fredelig sameksistens.  Til og med hvis det vil bli en selvstendig palestinsk stat i område en dag, trenger ikke nærværet av jøder være en større hinder enn det arabiske nærværet i Israel gjør.

Det er mulig at det vil bli fred en dag mellom israelere og arabere/palestinere også på Judea og Samaria, men den kan ikke være basert på at jødene må drives ut.  De som ønske fred må akseptere at både jøder og arabere har rett til å bo i området, og begynne å lete etter de virkelige årsakene til ufreden.  Vi kan starte med å høre på hva palestinere selv sier, på arabisk.  Hjernevasking med “bosetninger” historier hjelper ikke.

Posted in Judea & Samaria, Norsk media, Palestinere, Staten Israel | Tagged: , , , , , , | Leave a Comment »

Turistrekord i Israel

Posted by Tarud on 13.08.2013

Mens norske media fortsette å fortelle oss om hvor farlig staten Israel er, og hvordan disse forferdelige sionister bryter menneskerettighetene, øker strømmen av turister til landet og slår rekordtallet fra tidligere år.

Norske turister på besøk i kibbutz Ein-Harod

Norske turister på besøk i kibbutz Ein-Harod

I løpet av juli måneden kom 246 000 turister inn til landet.  Dette er 2% høyere sammenlignet med juli 2012, og 4% høyere enn i juli 2011. 220 000 kom via luften, mens de andre kom via grenseovergangene med Jordan og Egypt, eller med cruiseskip via havnen i Haifa.

Fra starten av året og til enden av juli 2013 kom det over to millioner turister in i landet på kortere eller lenger besøk.  Også dette er høyere enn i fjor og det høyeste tall noen gang.

Blant turistene er det mange europeere som har oppdaget at det europeisk media forteller ikke helle sannheten om Israel, og at landet kan tilby attraksjoner som ingen annet land i verden har.  Turistene setter pris på den høy utviklet turist infrastrukturen i landet og på de korte avstandene mellom de mange attraksjonene.

Det er kanskje ingen land i verden som kan tilby turister så mye som Israel:

Israelere er åpne og vil gjerne snakke med turister og fortelle dem om landet.  Det er ikke uvanlig å bli invitert til privat hjem eller til en fest.  Det er ikke uten grunn at turister fra hele verden strømmer til Israel, og de fleste reiser hjem med en opplevelse for livet.

Posted in Norge, Staten Israel | Tagged: , , , , , | 1 Comment »

Land for krig

Posted by Tarud on 13.08.2013

I forbindelse med konflikten mellom staten Israel og arabere blir ofte formelen “land for fred” nevnt.  Eller “land for peace” som det heter på engelsk.  Den skal representere en trylleformel som skal skape og garantere fred mellom den jødiske staten og de muslimske befolkning som bor i nabolaget.

Israelsk land for arabisk fred

Israelsk land for arabisk fred

Denne formelen stilles ikke ved andre konflikter i verden.  I andre konflikter beholder vinneren landsområdene den har tatt over ved krigen.  Denne praksisen er også en selvfølgelighet når krigen er en forsvarskrig, og det erobret landsområdet tilhørte vinneren i mange generasjoner.  Men slik som på andre områder (flyktninger, selvforsvar, sikkerhet, boikott, penger, menneskerettigheter osv), også her stiller det internasjonalt samfunnet andre krav til Israel enn til andre land eller folkegrupper.

Arabere/palestiner tolker denne formelen annerledes enn det israelerne og europeere gjør.  For arabere betyr “land for fred” at de ønsker å få så mye “hellig muslimsk jord” som mulig.  Til gjengjeld er de villig til å inngå en midlertidig våpenhvile, som på engelsk de kaller “peace”.  Når de palestinske lederne snakker (på arabisk) til sine egne, da sier de at fred vil ikke komme før staten Israel forsvinner.

Befolkning i Israel har aldri opplevd, og vil gjerne ha FRED, men mange misforstår begrepet “fred” som arabere/palestinere bruker.  Staten har flere ganger gått med på avtaler som innebærer at den har gitt fra seg store landsområder, og til gjengjeld skulle ha fått “fred” med sine naboer.  Men “fred” er ikke en vare du kan kjøpe eller gi ved å skrive under et dokument.

  • Til tross for at Israel har gitt Egypt hele Sinai område i 1982,  har det aldri vært noe virkelig fred med Egypt.  Det var en lang periode med våpenhvile, ja, men ikke en ekte fred mellom de 2 landene.  I de siste 2 årene kommer det igjen angrep på Israel fra den egyptisk side av Sinai.
  • Det samme gjelder Libanon hvor Israel har gitt tilbake store områder i 2000, men likevel fortsetter Libanon og Hizbollah med fiendtlighet mot Israel – ingen fred.
  • I 2005 trakk Israel alle sine soldater, og tvang alle de jødiske innbyggere ut av Gaza strippen.  Det har ikke vært noe fred der heller. Tvert i mot så intensivert Hamas sine terror angrep og skytning av raketter mot byer og landsbyer i Israel.
  • i 1994 skrev Israel en fredsavtale med Jordan, naboen fra øst.  Tidligere har Jordan gitt fra seg kravet på Vestbredden som den har okkupert i 1948. Det var kun små landsområde som Israel har gitt til Jorden.  Avtalen førte til en slags våpenhvile, med begrenset økonomisk samarbeid.  Israelere som vil reise på besøk til Jordan må skjule sin identitet “for å ikke skape trøbbel”.

    Hele landet for en total fred

    Hele landet for en total fred

  • Inntil starten av opprøret i Syria for to år siden har den syriske grensen på Golanhøyde var ganske fredelig, til tross for at Israel ikke har skrevet noe “land for fred” avtale med Syria.  Israels tilbud om å returnere området til Syria ble avslått fordi Syria ikke var villig til å inngå fred med den jødiske staten.
  • Israel har også skrevet “land for fred” avtale (Oslo avtalen fra 1995) med de palestinske myndighetene, og overført ca. 40% av området på Judea og Samaria til palestinsk kontroll.  Dette førte ikke til fred, og palestinere fortsetter med terror, og stiller flere krav som betyr slutten på staten Israel.

Igjen pågår det nye forhandlinger mellom Israel og palestinere, og det internasjonalt samfunnet står på sidelinje og heier på palestinere.  Igjen forventer “alle” at “land for fred” formelen skal virke denne gangen.  Den samme formelen som brukes ikke i andre konflikter i verden, og som har sviktet gang på gang ved konflikten mellom Israel og sine arabiske naboer, skal på en mirakuløs måte virke nå…

Ekte fred er ikke noe byttevare.  Den kan ikke kjøpes eller selges, og den kan ikke avtales uten at mennesker som er involvert ønsker det.  “land for fred” er feil fordi disse to har lite med hverandre å gjøre.  Tvert imot så viste det seg at når Israel ga fra seg landsområder ble det tolket som svakhet av arabere, og da kom det flere krav og vold for å presse flere innrømmelser.

Demokrati og menneskerettigheter er faktorer som kan hjelpe med å oppnå en varig fred, men disse er ikke betingelser for fred.  Det som er nødvendig er menneske vilje til fred, eller “Fred for Fred” formel.

Hvis arabere/palestinere ønsker virkelig fred med sine jødiske naboer må de gjør følgende:
-  Legge ned sine våpen og slutte med terror.
-  Slutte med anti-semittisk oppdragelse av sine barn og med jødehat i det offentlig rommet.
-  Akseptere jødenes rett til å bo i sitt gamle hjemlandet.
Da er det mulighet for fred, ikke før.

Posted in Arabiske land, Gaza, Judea & Samaria, Norsk media, Staten Israel | Tagged: | 2 Comments »

Forhandling og en mulig løsning

Posted by Tarud on 25.07.2013

Etter et intensivt amerikansk press har Israel og de palestinske myndighetene i Ramallah blitt enige om å starte på en ny runde med forhandlinger, med håp om å oppnå en varig fred.

Både i Israel og i de palestinske områdene er det sterk motstand mot nye forhandlinger.  Mange palestinere mener at det er kun makt Israel forstår, og derfor må de fortsette med det de kaller “motstanden” (vold mot jøder). Den brede støtten palestinere får fra det internasjonale samfunnet, gir dem håp om at deres krav kan oppnås uten å forhandle med fienden.  I Israel mener mange at en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza vil være en alvorlig trussel for livet i Israel.

Forventningene til disse forhandlinger er lave, ikke minst på grunn av erfaring fra tidligere forhandlinger der palestinere har fått tilbud om (nesten) alt de ønsket seg, men likevel takket de nei, og heller valgt å fortsette med volden. Mange israelere viser til erfaring med “land-for-fred” som ble gjort i Gaza i 2005.  Etter at Israel evakuerte flere tusen jøder som bodde på Gazastripen, og trakk alle sine styrker til “1967 grensen”, fikk den tilbake Hamas-terror og tusener av raketter mot sine byer og landsbyer.  Mange israelere mener at det vil være galskap å prøve dette på nytt nær sentrum av landet.

Men israelere mister ikke motet og humoren er intakt.  Nylig hørte jeg følgende historie: Gud og jorden

Gud tilkaller 3 viktige personer til et krisemøte.  Den amerikanske presidenten, den russisk presidenten og den israelske statsministeren.

Han sier til dem: jeg er lei av måten menneskene oppfører seg på, og har bestemt meg for å gjøre slutt på alt menneskeliv på jorden.  Dette vil skje nøyaktig om 3 uker fra nå.

Den amerikanske presidenten kommer hjem og  innkaller straks til en stor pressekonferanse med direkte sending på alle kanaler.  Fellow Americans sier presidenten, jeg har en god nyhet og en dårlig nyhet.  Den gode nyheten er at det finnes en Gud og jeg har truffet ham.  Den dårlige nyheten er at han vil gjøre slutt på menneskeheten på hele jordkloden, og vi har fått 3 ukers varsel.

Den russiske presidenten kommer tilbake og innkaller straks til en stor pressekonferanse med direkte sending på alle kanaler.  Comrades, sier presidenten, jeg har 2 dårlige nyheter:  Den første er at vi tok feil, og at det faktisk finnes en Gud.  Den andre dårlig nyheten er at han vil gjør slutt på menneskeheten på hele jordkloden, og vi har 3 uker på oss til forbereding.

Den israelske statsminister kommer hjem og innkaller straks til en stor pressekonferanse med direkte sending på alle kanaler.  Han kommer smilende, posisjonerer seg på talerstolen og sier: Kjære borgere av Israel, jeg har 2 gode nyheter:  Den første er at jeg har truffet Gud, og han er vår Gud, Guden til Abraham, Isak og Jakob.  Den andre gode nyheten er…….det kommer ALDRI til å bli en palestinsk stat!

Posted in Moro, Palestinere, Staten Israel | Tagged: , , , , | 1 Comment »

Palestinere strømmer til Tel Aviv

Posted by Tarud on 24.07.2013

Også i år, i den muslimsk hellige Ramadan måneden, åpner Israel grensen for opp til en million palestinere som kan reiser til et kort ferie i Israel.  De fleste reiser til Tel-Aviv og mange opplever Middelhavets stranda for første gang.  

Stranda, arabere 3

Dette er et forsøk på å eksponere palestinere til det israelske samfunnet.  Eksponering til både landet og folket kan forhåpentligvis gjøre de palestinske muslimene mindre mistenksom for jødene som bor i nabolaget.  En del av palestinere reiser til Jerusalem og Al Aqsa moskeen, men de fleste reiser til Tel-Aviv for å oppleve den store byen og de flotte strandene der.

Til tross for at israelere og palestinere lever nær hverandre i Judea og Samaria (Vestbredden), så kjenner den unge generasjonen hverandre kun på en begrenset måte.  Palestinere kjenner israelere som soldater eller jødiske bosettere.  Jødene kjenner palestinere som bilig arbeidskraft eller potensielle terrorister.

Muhamad Adna, 20 år, fra Ramala besøker Israel for første gang og er begeistret: “det er som å være i utlandet” sier han til Maariv.  For mange palestinere er dette det nærmeste utlandet de kommer.  Mangeårig avhengighet av utenlands bistand og dårlig økonomisk styring, gjør at mange palestinere ikke har råd til en “ekte” utenlandsreise.

Uansett er palestinere fasinert av det moderne israelske samfunnet og bruker dagen på standene, eller på shopping i et av de store kjøpesentrene i Jerusalem eller Tel-Aviv.  “Vi kommer til å erobre standene i Tel-Aviv og Jaffa, og å ha det gøy i klubbene” sier 19-åring Ravia fra Nablus.  Palestinere bruker en god del penger i de israelske butikkene til tross for at mange av varene er billigere i de palestinske butikkene.  Mange palestinske butikkeiere klager på redusert handel i denne tiden og begrunne dette med at “i Israel føler palestinere seg friere, som på ferie i utlandet, og da bruker de penger lettere”.  Andre butikkeiere mener at dette er “forræderi mot det palestinske folket”.

Sikkerhetssamarbeid mellom de palestinske politi og IDF har vært bra i siste årene, og faren for palestinsk terror fra Judea og Samaria er redusert.  Likevel får ikke alle palestinere som ønsker det visum til å reise inn til Israel. De som var tidligere involvert i terror aktivitet får ikke være turister i Israel.

Det er kun palestinere fra Judea og Samaria som får reise på besøk i Israel.  Palestinere fra Gaza får det ikke.  Årsaken er åpenbar, Gaza styres av den muslimsk terrororganisasjonen Hamas, som fortsetter med terror mot israels sivilbefolkning.

For palestinere som kommer fra de palestinske områdene i Judea og Samaria, besøk i Israel oppleves ofte som et kultursjokk.  Friheten i det liberale, demokratiske, vestlig orienterte, Israel, står i en stor kontrast til det konservative muslimske samfunnet som er dominerende i de palestinske områdene.

Posted in Judea & Samaria, Palestinere, Staten Israel | Tagged: , , , , , | Leave a Comment »

Er det EU som skal bestemme Israels grenser?

Posted by Tarud on 22.07.2013

For noen dager siden publisert den Europeiske Union nye retningslinjer som gjelder samarbeid med Israel.  Retningslinjene definerer “1967 grensen” (våpenhvilelinjene fra 1949) som gjeldende grenser til staten Israel og vil boikotte israelske organisasjoner, institusjoner og bedrifter som befinner seg, eller har forbindelser til “okkuperte områder” utenfor denne linjen (den “grønne linjen”).

Israel innenfor den grønne linje

Israel innenfor den grønne linje fra 1949

Rammen til samarbeidet mellom Israel og EU ble lagt i avtalen fra 1995. Inntil desember 2012 har EU gitt støtte til 1200 vitenskapelig og teknologiske samarbeidsprosjekter med Israel.  EU har aldri anerkjent Israels kontroll over områder som er utenfor våpenhvilelinjene fra 1949, men har ikke tidligere tatt konkrete tiltak for å presse frem denne politikken.  På et møte 10. desember 2012 har EUs utenrikskommisjon utrykt sin støtte til “tostatsløsning”, berømt det “Arabiske fredsinitiativet” og fordømt Israel for bygging på Judea og Samaria (Vestbredden).  EUs utenrikskomité ser bort fra tre tusen års jødisk historie i landet, Balfour-erklæringen fra 1917, San Remo resolusjon fra 26. april 1920, Sèvres avtalen fra 10. august 1920, Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) resolusjon fra 24. juli 1922, internasjonal praksis og situasjonen på bakken; og fastslår at Golan-høyden, Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gaza er “okkuperte områder” som ikke er en del av staten Israel.

De nye retningslinjene forbyr finansiering og samarbeid med organisasjoner og bedrifter som er “israelsk” (jødisk), uansett om de ansatte er palestinere.  Boikotten gjelder ikke organisasjoner og bedrifter som er “palestinsk” (muslimsk).  Er ikke dette en rasistisk diskriminering som er forbudt i de fleste europeiske land?  Og hva med bedrifter som har en felles arabisk/jødisk eierskap?  Eller felles jødisk-arabisk organisasjoner som arbeider for samarbeid og fred, skal disse også boikottes?

De nye retningslinjene reiser en del alvorlige spørsmål og sår tvil om hva som er det virkelig motivet bak dette EU initiativet.  Er dette et forsøk på å støtte det amerikanske forhandlingsinitiativet, eller en press for å tvinge Israel til å akseptere de palestinske kravene?

En jøde som bor i Hebron er ikke kvalifisert til noe europeisk pris eller stipend, men en muslim som bor i samme by er kvalifisert.  Palestinske/arabiske terror-organisasjoner som Hamas, Fatah, Islamsk Jihad, Hizbollah og andre er kvalifisert til, og får, europeisk økonomisk støtte. Men israelske organisasjoner som ECF, Friend of the Earth, FFIPP, IPSO og andre som hjelper palestinere og arbeider for fred, vil ikke få noe EU-bistand.  Så hva er EUs logikk bak en slik selektiv støtte?  Er det formål til organisasjon, religion-tilhørighet til de fleste medlemmer, adressen til hovedkontoret eller kanskje hudfargen til lederen som skal bestemme EU støtte? Gjelder EU samarbeid og støtte alle organisasjoner som opererer på feil siden av den” grønne linjen”, eller kun de som støtter de palestinske kravene?

En palestinsk eid bedrift i Samaria som selger varene i Israel er kvalifisert for samarbeid med EU, men en jødisk eid bedrift, med palestinske ansatte, i nabobyen, er ikke det.  Hva gjør en bedrift til “palestinsk” eller “israelsk”, kvalifisert eller ikke kvalifisert?  Er det religion tilhørighet til eieren, til de ansatte eller til kundene, eller kanskje etnisitet til arbeidsformann?

Har EU tilsvarende retningslinjer for Tyrkia, angående Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros, som EU ikke gjenkjenner.

Har EU tilsvarende retningslinjer for Marokko, om Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara?

Har EU tilsvarende retningslinjer for Russland, om Russlands okkupasjon av Sør-Ossetia, Abkhazia og Chechnya?

Har EU tilsvarende retningslinjer for Kina, om Kinas okkupasjon av Tibet og Aksai Chin?

Har EU tilsvarende retningslinjer for India, angående Indias okkupasjon av Arunachal Pradesh og Kashmir?

Har EU tilsvarende retningslinjer for Armenia, angående Armenia okkupasjon av Nagorno Karabach?

Har EU tilsvarende retningslinjer for sin egen England, angående okkupasjon av Folklandsøyene og Gibraltar?

Har EU tilsvarende retningslinjer for sin egen Spania, angående okkupasjon av Baskerland?

Og hva med vårt eget norske område Båhuslen som ble “okkupert” av Sverige i 1658, skal EU bestemme hvem det tilhører til, eller hvor går grensen?

Det er hundrevis av andre landområder rund om i verden som det er strid om, og som enkelte grupper definerer som “okkupert”.  Har den Europeisk Union retningslinjer som definerer grensene til alle land som har slike omstridte områder?   Boikotter EU organisasjoner og bedrifter i alle disse områdene? Eller er det kun jøder som skal boikottes i omstridte områder?

Med sin avgjørelse ignorer EU også en europeisk domstol som nylig avgjort at den israelske kontrollen av Judea og Samarie er lovlig.  Tidligere har en fransk domstol og den europeiske domstolen for menneskerettigheter avgjort at boikott av Israel er ulovlig.

De nye EU retningslinjene har vekt diskusjon i Israel og flere mener at den gamle antisemittismen i Europa kommer opp til overflaten igjen.  De nye EU tiltakene skal være gjeldende fra starten av 2014, men er ikke forpliktende for de enkelte medlemsland i EU og gjelder ikke EØS landene.  Det er kun samarbeidsprosjekter i regi av EU som er berørt.  Heller ikke handel mellom Israel og EU er inkludert i de nye retningslinjer, slik at effekten er ganske begrenset.  Likevel er signaleffekten tydelig og kan lett føre til at andre land og organisasjoner vil boikotte staten Israel.  En slik boikott vil ramme først og fremst palestinere som arbeider i mange israelske bedrifter i Judea og Samaria.

Palestinere gleder seg over den tøffere EU linjen overfor Israel.  Dette vil føre til at de palestinske ledere vil være mindre villig til kompromiss i de kommende forhandlinger med Israel.  Som mange ganger før misforstår de palestinske lederne situasjonen når de tror at internasjonal press på Israel er et alternativ til reell forhandling og kompromiss.

Så lenge palestinere står på sine urealistiske krav om “retten til å vende tilbake” og “67-grenser” er det lite sannsynlig at staten Israel vil inngå en avtale med dem, siden aksept av disse krav betyr utslettelse av den jødiske staten.

Posted in Judea & Samaria, Palestinere, Staten Israel | Tagged: , , , , , , , , , , | Leave a Comment »

Det palestinske flyktningebedraget, del 2

Posted by Tarud on 30.06.2013

870 millioner mennesker lider av kronisk hunger i verden. Hverdagslivet er vanskelig for over 5 milliard fattige mennesker som tjener mindre enn 60 kroner per dag.  Livet har vært vanskelig for de 100 millioner flyktningene som har rømt fra 248 bevæpnet konflikter i verden siden 1946.  Livet er fremdeles vanskelig for over 30 millioner mennesker som er på flukt i Somalia, Eritrea, Syria, Afghanistan, Irak og andre land som befinner seg i en konflikt.

Nøkkel til bedrag

Nøkkel til bedrag

Livet er også vanskelig for noen få tusener gjenlevende arabiske flyktninger som har rømt fra krigen i Palestina i 1948 og som fremdeles blir holdt på flyktningleirer.  De arabiske flyktningene har rømt fra en krig som de selv har startet. “Dessverre” lyktes de ikke med å utrydde jødene som bor i landet. 65 år etter krigen er de fleste flyktningene døde av alderdom. Likevel lever myten om de “palestinske flyktninger” i beste velgående, og vokser fra år til år.  Denne virtuelle gruppen  på 7 millioner blir betraktet av mange som “den største flyktninggruppe i verden“.

Abdullah og Moshe
34 år gammel Abdullah Zubeidi arbeider som bygningsarbeider i Amman (Jordan).  Han er født i Jordan og har en Jordansk statsborgerskap. Hans far, fra Zubeidi klanen i Irak, var en gjestearbeider og levde i 1947 i Vest-Palestina.  Er dette en grunn for at Abdullah blir betraktet som en “palestinsk flyktning”?  Moshe fra nabolandet ble også født av foreldre som var flyktninger.  De rømte fra Marokko til Israel i 1950.  Men Moshe har aldri vært, eller betraktet seg selv som en flyktning.

Fatima og Sumaira
Hvorfor skal 5 år gammel Fatima som bor i London bli registrert som “palestinsk flyktning” bare fordi hennes bestemor flyktet fra Palestina for 65 år siden?  Hennes far som er en engelsk statsborger driver en butikk, og de har det ganske bra.  Sumaira derimot er ganske fattig.  Hun er også 5 år gammel og lever i London sammen med foreldrene hennes som er fra Pakistan.  Hun er ikke registrert som en flyktning.

Yusuf og Almuntasir
Hvorfor skal den amerikanske millionæren Yusuf al-Sidawi, som ble født i Libanon, bli registrert hos UNRWA som “palestinsk flyktning“, bare fordi hans bestefar (fra den libanesisk Al-Sidawi familie) flyttet tilbake til Libanon etter 10 år i Palestina? Naboen Almuntasir, som rømte fra Libya, fikk asyl i USA for 15 år siden.  I motsetning til Yusuf, ser Almunasir på seg selv som amerikaner, og har ikke tenkt å registrere sine barn som “libyske flyktninger”, eller å søke “retten til å vende tilbake”.

Samira og Rachel
Er det riktig at Samira, som er gift og bor i Jenin (Vestbredden), blir registrert som en “palestinsk flyktning”, bare fordi hennes far rømte fra landsbyen Ya’bad til byen Jenin (8 kilometer) under krigen i 1967?  Rachel, som bor i israel er også gift.  Hennes far måte rømme fra Irak til Israel i 1950 (940 kilometer) for å redde livet.  Rachel og hennes 2 barn er ikke registrert som en “jødisk flyktning” til tross for at familien måtte forlate huset sitt i Bagdad og ikke kan reise tilbake.

Ahmed fra Syria
Ahmed, 13 år, er en flyktning og bor for tiden i flyktningleir i Jordan. For noen uker siden måtte han rømme sammen med sin foreldre fra Syria på grunn av borgerkrigen. Men Abdullah er ikke en syrisk flyktning, slik som de andre 2 millioner syrere som har rømt fra landet.  Nei, Ahmed er registrert som en “palestinsk flyktning” fordi hans bestefar rømte fra Palestina i 1948.

Disse eksemplene demonstrer falskheten i den palestinsk flyktninghistorien.  En propagandahistorie som er blitt markedsført av arabere i 65 år, og etter hvert også blitt akseptert som fakta av FN og mennesker i mange land.  Et bedrag som ikke har sidestykke i verdenshistorien.

Posted in Flyktninger, Historie, Palestinere | Tagged: , , , , , , | Leave a Comment »

Det palestinske flyktningebedraget, del 1

Posted by Tarud on 12.05.2013

I de siste hundre årene har verden opplevd mange store flyktningetragedier.  På grunn av krig eller naturkatastrofer måtte mange millioner mennesker flykte fra hjemmene sine og bosette seg i andre land.  De fleste av disse flyktningene kunne aldri komme tilbake til sin opprinnelsessted.  Men det er EN flyktninggruppe som stiller seg i en særstilling – palestinerneFlyktninger, diagram 1b

Se på grafen som fremstiller antall flyktninger (i millioner) ved noen av de store konfliktene i verden i de siste 75 årene, hva viser den?
Hva er det som gjør at araberne som flyktet fra den jødiske delen av Palestina i 1948 er så annerledes enn alle de andre flyktninger i verden?

Bedraget

Definisjon
Den vanlig definisjonen på en flyktning er en person som har flyktet fra sitt faste bosted eller land på grunn av en krig, forfølgelser eller naturkatastrofer. For palestinere gjelder det en helt forskjellig definisjon.  Her blir du regnet som en “palestinsk flyktning” bl.a. hvis du var en fremmedarbeider i Vest-Palestina, en nomade i området, genetisk tilknyttet til en “palestinsk flyktning” eller en fattige araber som trengte matkuponger fra FN hjelpeorganisasjonen.

Årsaken til konflikten
De fleste flyktninger i verden har havnet i en konfliktsituasjon uten at de selv har forårsaket denne.  Palestinere har selv startet krigen mot sine jødiske naboer i 1947 med hensikt om å utslette alle jøder i området.

Årsaken til flukten
I mange andre konflikter blir mennesker angrepet, jaget eller skremt vekk fra hjemmene sine.  De fleste Palestinere som har flyktet har gjort det av taktiske årsaker og manglende tilknytning til landet.  Andre ble påvirket av arabiske anmodninger og/eller av ubegrunnet frykt.  De som ikke flyktet har et godt liv i Israel i dag.

Mottaksland
Land i hele verden tar imot flyktninger.  Hvis disse ikke kan returneres til sitt hjemland, blir de hjulpet med å bosette seg i landet de har kommet til. Eller sendes de videre til et annet land hvor de kan bo. Palestinere som har flyktet til de arabiske nabolandene kom til land der de hadde slektninger og venner.  Land med samme folk, språk og kultur.  Likevel ble de satt i flyktningleirer og fikk ikke lov til å integrere seg i samfunnet.

Bopel forhold
De fleste flyktninger i verden lever i midlertidige flyktningleirer, ofte i telt eller andre midlertidige konstruksjoner.  De “palestinske flyktninger” lever i hus i landsbyer og byer som blir ofte kalt “flyktningleir”, bare for å rettferdiggjøre den falske flyktningstatusen til sine innbyggere.

Tiden det tar for å finne et nytt hjem
I de siste 75 årene har over 100 millioner mennesker flyktet fra sitt hjemland.  De fleste av disse fant seg et nytt hjem i et nytt land.  Avhengig av konfliktsituasjon og landet de kommer til, tar det ofte fra 1 til 5 år før flyktningene finner seg et nytt hjem.  De “palestinske flyktningene” får/vil ikke finne seg et nytt hjem, og de vil beholde sin flyktningstatus til “frigjøring av Palestina”.

Hvem ønsker å være en flyktning?
De fleste flyktninger i verden ønsker ikke å være flyktninger, og de prøver å bosette seg i det landet de flyktet til.  For palestinere er det en ære å ha en flyktningstatus, og de gjør det de kan for å beholde denne statusen, og for å overføre denne til sine barn.

Antall flyktninger
Ca. 12 millioner tyskere som måtte flykte etter den andre verdenskrigen, og ca. 12 millioner hinduer og pakistanere som flyktet fra konflikten i 1947 fant seg et nytt hjem i løpet av noen få år.  Også de 900 tusen jødene som måte flykte fra arabiske land bosatt seg i Israel (og andre land) og mistet sin flyktningstatus etter noen få år.  De fleste av de ca. halv million arabere som har flyktet for 65 år siden er nå døde av alderdom.  Av de som lever igjen er det kun noen få tusener som kan betraktes som reelle flyktninger.  Likevel har det teoretiske antall “palestinske flyktninger” øker voldsomt, og “Palestina-venner” regner med over 7 millioner av dem i dag (UNRWA oppgir at det er “kun” 5 millioner som er registrert).  Denne er en rekordstor vekst på mer enn 1400 prosent!  Om 30 år, lenge etter at den siste flyktning er død, vil det bli over 11 millioner “palestinske flyktninger”.

Penger
Mange av de millioner mennesker som er/var reelle flyktninger i de siste 75 årene fikk ikke, eller fikk kun minimal internasjonal hjelp.  FNs flyktningsorganisasjon UNHCR har ca. 7 685 ansatte og hjelper i dag ca. 33,9 millioner flyktninger.  En egen FNs organisasjon for “palestinske flyktninger” (UNRWA) har en årlig budsjett på 5,7 milliarder kr (5 700 000 000) og har i dag ca. 30 000 ansatte.  Palestinere har vant seg til å leve som tiggere og vil ikke endre på det.

Oppførsel
Tamilere, irakere og sudanesiske flyktninger som kommer til Norge oppfører seg stort sett som lovlydige borgere.  Slik gjør også de fleste andre flyktninger i andre land de bor i.  Mange av de palestinske “flyktninger” derimot bruker mye av sine ressurser til å støtte, planlegge eller utføre terror aksjoner mot israelske sivile og andre jøder i verden.

Rettslig forfølgelse
Flere asylsøkere blir etterforsket i Norge for krigsforbrytelser.  Hvis de blir funnet skyldig, blir de straffet eller utlevert til hjemlandet for å sone straffen. Flere andre land følger en slik praksis.  De “palestinske flyktninger” i de fleste land i verden, blir derimot ikke etterforsket eller straffeforfulgt for støtte til terrororganisasjoner og krigsforbrytelser som de er ansvarlige for.

Livslengde

Mens levealderen til mennesker i de arabiske landene er ca. 74 år, så lever de “palestinske flyktninger” tilsynelatende EVIG.  Dette kan være en mulig forklaring på den store veksten i antall av slike “flyktninger”.

Rasisme
Det er kun arabere (hovedsaklig muslimer) og deres etterkommere som av FN ble betraktet som flyktninger etter krigen i 1948.  Jødene som ble jaget vekk fra de arabiske landene ble aldri betraktet av FN som flyktninger.  Også jødene som har rømt fra deres hjem i Jerusalem og Kfar-Etzion i Palestina, og deres barn, ble aldri registrert av FN som flyktninger.

Spørsmål

Hva kan være årsaken til at en liten flyktninggruppe som har rømt fra en krigen for 65 år siden fremdeles blir omtalt nesten daglig i mediene verden over?

Hva kan være årsaken til at det “palestinske flyktningproblemet” bare øker i omfang fra år til år, mens andre og mye større flyktningproblemer blir løst på en naturlig måte?

Hvordan kan det forklares at FN og de arabiske landene støtter og fremdeles opprettholder dette oppkonstruerte “problemet” i 65 år?

Hvorfor bruker så mange land (inkludert Norge) milliarder av dollar hvert år på jukse-flyktninger i stedet for på millioner av virkelige flyktninger som trenger hjelp?

Hvorfor tør nesten ingen å rope at kongen er naken – det finnes ikke et “palestinsk flyktningproblem”?

Svaret

Svaret er enkelt, kjent i mange år, og arabere/palestinere ikke prøver å skjule det en gang – det “palestinske flyktningproblemet” er kun et våpen som arabere bruker i forsøket med å utslette staten Israel!  Dette har ingenting med flyktninger å gjøre, kun jødehat og et ønske om å drepe eller jage vekk alle de seks millioner jødene som bor i området.

Arabere har utviklet dette flyktningebedraget etter at alle forsøk med å utslette den jødiske staten med “tradisjonell” kriger og terror mislyktes.  Kravet om at “flyktningene” skal ha “rett til å vende tilbake” betyr at millioner av arabere kan bosette seg i Israel og dermed tvinge jødene ut av landet.  Derfor insisterer også de palestinske ledere at alle sine 7 millioner “flyktninger” må ikke bosette seg i de palestinske områdene på Vestbredden, Gaza og Jordan, men kun inn i staten Israel.

De arabiske og muslimske land støtter dette spillet for å frigjøre det de kaller “hellige muslimske området“. Bak dette ligger det en lang tradisjon med jødehat og forfølgelser.  Vestlige land og organisasjoner som støtter arabere i dette, gjør det av flere grunner:  De forstår muligens ikke konsekvensene av de arabiske krav og handlingsmønster.  De prøver å tilfredsstille arabere for å få politisk og økonomisk gevinst.  Og/eller de blir påvirket av den økende antisemittisme i Norge og Europa ellers.

Løsningen

Løsningen til “problemet”/bedraget er enkelt – slutt med særbehandling av palestinere.  De gjenlevende flyktninger må integreres i de landene de lever i.  Sær-definisjonen for hvem som er en palestinsk flyktning må oppheves, og den vanlige definisjonen må gjelde alle.  UNRWA må legges ned, og hjelpeorganisasjonene må avslutte sine sære-hjelpeprogram til de såkalte “palestinske flyktninger”.

Posted in Flyktninger, FN, Historie, Palestinere | Tagged: , , , , , , | 4 Comments »

 
Follow

Get every new post delivered to your Inbox.