Historisk vedtak i Lillehode barnehage

Med 3 mot 2 stemmer vedtok foreldreutvalget for Lillehode barnehage å boikotte Israel.  Det historiske vedtaket i Lillehode barnehage kan føre til dramatiske endringer i norsk, og ikke minst internasjonal, politikk.

Vedtaket vekte begeistring blant de muslimske foreldrene i barnehagen, og blant sosialistene i Grorud bydelsutvalg, som har fulgt etter og fattet et tilsvarende vedtak.

På grunn av det klare flertallet for vedtaket i Lillehode barnehagen føler mange en stor lettelse og begeistring for at endelig, er det noen som viser handlingskraft her i landet.  Statsminister Erna Solberg informerte regjeringen i dag om at de føler at de ikke har annet velg enn å følge vedtaket til foreldreutvalget for Lillehode barnehage.  Utenriksminister Børge Brende sa på regjeringsmøtet at «til tross for at Norge er et lite land kan vi markere oss i verden med et slikt vedtak».

Ban Ki-moon (FNs generalsekretær) som ble informert om saken av vår statsministeren, har sagt at vedtaket til foreldreutvalget er «prinsipielt viktig» og at det skal tas opp i neste generalforsamling i FN.  NRKs Midøsten-eksperter var enige i at vedtaket er både «banebrytende», og er basert på en lang erfaring som viser at jødene er som regel skyldig.  Ekspertene mente at boikott er «et viktig skritt på veien til fred«, og at FN bør adoptere vedtaket «ord for ord».

AUF på ville veier i Palestina

Som sine venner i Palestinakomiteen, liker også mange AUFere ikke staten Israel.  I årevis har AUF arbeidet med indoktrinering av ungdommer og fremtidige Arbeiderpartiledere til hat av staten Israel.  Hat som bidrar til den økende jødehat i Norge.  Regelmessig publiserer organisasjonen anti-israelske artikler og innlegg i forskjellige norske aviser og på Internett.  4. april 2014 kom det igjen et anti-israelsk innlegg i avisen Romsdals Budstikke «Hurra for 66 år med elendighet».  Slik som tidligere artikler av denne typen viser også dette innlegget om manglende historiekunnskap, og manglende faktakunnskap om konflikten mellom Israel og deres arabiske naboer.  Innlegget blander sammen halvsannheter for å skape et falskt inntrykk på at det er Israel som bryter menneskerettigheter og driver med terror mot Palestina-araberne.

Boikott Israel

Trangen til å boikotte andre mennesker ligger antageligvis i menneskenatur, og folk har hatt den i uminnelige tider.  Før var det vanlig å boikotte vitenskapsfolk eller andre som presenterte ubehagelige fakta.  I de siste årene har det blitt mer populært med boikott av enkelte land.  Det er mange land i verden som bryter menneskerettighetene, ødelegger naturen eller driver med krig/terror.  Likevel så er det tilsynelatende vanskelig å finne et land som egner seg til en skikkelig boikott.  Det er likevel ett land som utpekes, og som er velegnet til en slik boikott.  Landet er ikke en supermakt eller kommunistisk.  Det er ikke fattig, muslimsk eller har en arabisk kultur.  Innbyggerne snakker ikke spansk og befinner seg ikke på en øy.  Landet er ikke et vanlig vestlig land, og har til og med en unik religiøs karakter.  Dermed er valget enkelt.

https://www.youtube.com/watch?v=se3PaCX7sjI&rco=1

Er det EU som skal bestemme Israels grenser?

Israel innenfor den grønne linje

For noen dager siden publisert den Europeiske Union nye retningslinjer som gjelder samarbeid med Israel.  Retningslinjene definerer «1967 grensen» (våpenhvilelinjene fra 1949) som gjeldende grenser til staten Israel og vil boikotte israelske organisasjoner, institusjoner og bedrifter som befinner seg, eller har forbindelser til «okkuperte områder» utenfor denne linjen (den «grønne linjen»).

Rammen til samarbeidet mellom Israel og EU ble lagt i avtalen fra 1995. Inntil desember 2012 har EU gitt støtte til 1200 vitenskapelig og teknologiske samarbeidsprosjekter med Israel.  EU har aldri anerkjent Israels kontroll over områder som er utenfor våpenhvilelinjene fra 1949, men har ikke tidligere tatt konkrete tiltak for å presse frem denne politikken.  På et møte 10. desember 2012 har EUs utenrikskommisjon utrykt sin støtte til «tostatsløsning», berømt det «Arabiske fredsinitiativet» og fordømt Israel for bygging på Judea og Samaria (Vestbredden).  EUs utenrikskomité ser bort fra tre tusen års jødisk historie i landet, Balfour-erklæringen fra 1917, San Remo resolusjon fra 26. april 1920, Sèvres avtalen fra 10. august 1920, Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) resolusjon fra 24. juli 1922, internasjonal praksis og situasjonen på bakken; og fastslår at Golan-høyden, Judea, Samaria, Øst-Jerusalem og Gaza er «okkuperte områder» som ikke er en del av staten Israel.

De nye retningslinjene forbyr finansiering og samarbeid med organisasjoner og bedrifter som er «israelsk» (jødisk), uansett om de ansatte er palestinere.  Boikotten gjelder ikke organisasjoner og bedrifter som er «palestinsk» (muslimsk).  Er ikke dette en rasistisk diskriminering som er forbudt i de fleste europeiske land?  Og hva med bedrifter som har en felles arabisk/jødisk eierskap?  Eller felles jødisk-arabisk organisasjoner som arbeider for samarbeid og fred, skal disse også boikottes?

De nye retningslinjene reiser en del alvorlige spørsmål og sår tvil om hva som er det virkelig motivet bak dette EU initiativet.  Er dette et forsøk på å støtte det amerikanske forhandlingsinitiativet, eller en press for å tvinge Israel til å akseptere de palestinske kravene?

En jøde som bor i Hebron er ikke kvalifisert til noe europeisk pris eller stipend, men en muslim som bor i samme by er kvalifisert.  Palestinske/arabiske terror-organisasjoner som Hamas, Fatah, Islamsk Jihad, Hizbollah og andre er kvalifisert til, og får, europeisk økonomisk støtte. Men israelske organisasjoner som ECF, Friend of the Earth, FFIPP, IPSO og andre som hjelper palestinere og arbeider for fred, vil ikke få noe EU-bistand.  Så hva er EUs logikk bak en slik selektiv støtte?  Er det formål til organisasjon, religion-tilhørighet til de fleste medlemmer, adressen til hovedkontoret eller kanskje hudfargen til lederen som skal bestemme EU støtte? Gjelder EU samarbeid og støtte alle organisasjoner som opererer på feil siden av den» grønne linjen», eller kun de som støtter de palestinske kravene?

En palestinsk eid bedrift i Samaria som selger varene i Israel er kvalifisert for samarbeid med EU, men en jødisk eid bedrift, med palestinske ansatte, i nabobyen, er ikke det.  Hva gjør en bedrift til «palestinsk» eller «israelsk», kvalifisert eller ikke kvalifisert?  Er det religion tilhørighet til eieren, til de ansatte eller til kundene, eller kanskje etnisitet til arbeidsformann?

Palestinakomiteen sin feiring av 26. november

Norge 1941-1942.  Etter måneder med frykt og forfølgelser ble jødene som ikke greide å rømme til Sverige, arrestert av norsk politi.  26. november 1942, ble 532 menn, kvinner og barn i alderen fra 4 måneder til 81 år ført om bord i fangeskipet «Donau» som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte ned til Stettin, hvor fangene ble lastet over på tog som dro til utryddelsesleiren Auschwitz.  Av totalt 771 jøder som ble deportert fra Norge overlevde kun 34.

Dette var en del av den Nazi-tyske planen om å rense verden fra “den jødiske plagen”.  Nordmenn flest var likegyldige og mange samarbeidet villig med tyskerne.  Nordmenn demonstrerte ikke for sine jødiske medborgere.  Det var ingen boikott eller flotiljer for å vise støtte til jødene.

69 år senere skal norsk organisasjon som kaller seg “Palestinakomiteen” markere dagen med boikott av Israelske varer som selges i Norge.  Boikott av jødiske varer er ikke en ny oppfinnelse og Palestinakomiteen følger en lang antisemittisk tradisjon.  Organisasjonen skjuler ikke sine intensjoner, og på sin logo vises en grønn “Palestina” på hele område, uten et sport av den jødiske staten Israel.