Myten om Palestina

I 2012 har FN akseptert «Palestina» som en ikke-medlem observatør stat. I årene som fulgt har 138, av FNs 193 stater, anerkjent denne ikke-eksisterende stat som om den var en virkelig stat. Begrepet “Palestina” ble ofte misbrukt i norske media i de siste 30 årene.  Det er på tiden å minne om myten og fakta som står bak begrepet. 

Joseph Goebbels, nazistenes propaganda- og informasjonsminister, sa at en stor løgn som fortelles ofte og lenge nok vil til slutt bli akseptert som sannhet.  Med samarbeid fra verdens media, kombinert med uvitenhet, apati, og antisemittisme blant nasjonene, blir Israel presentert som kjempen Goliat som dreper små David’er som bare er bevæpnet med steiner.  Det ville bli fred i Midtøsten hvis bare Goliat Israel ville godkjenne lille Davids krav om en Palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad. Dette er en av de mange løgner som blir konstant gjentatt til det naive Vesten.  Hensikten med denne presentasjonen er å fremstille en av hoved mytene vedrørende den Arabisk-Israelske konflikten.

I en artikkel kalt “The Lesson of Palestine” (Leksen vi lærte om Palestina), trykket i The Middle East Journal, oktober 1949, skrev den arabiske lederen Musa Alami “Hvordan kan folk kjempe for sin nasjon, når de fleste av dem ikke forstår betydningen av ordet?…  Folket er i stort behov av en fantasibasert myte.  Myten om nasjonalitet ville skape identitet og selvrespekt”.

Den arabiske verden har visselig demonstrert enorme evner når det gjelder å skape denne fantasimyten.  De har gjort en så god jobb at de har overbevist mye av verden at deres “myter” er fakta. Den største myten er kanskje den som handler om Palestina.  Den arabiske verden vil ha oss til å tro at arabere som kaller seg i dag «palestinere» har vært i “Palestina” fra “uminnelige tider” men ble drevet bort av jødene da Israel ble en stat i 1948.  Men hva sier fakta?

Selv om vi ikke er sikker på den eksakte datoen, antyder arkeologiskefunn og andre kilder at Josva (Joshua) erobret landet i det 13 århundre f.kr.  Kong David etablerte det jødiske tempel rundt år 960 f.kr.  Dette var nesten 1000 år før begynnelsen av kristendommen og 1600 år før oppkomsten av islam.  Som tidligere statsminister Barak merket seg, “da Jesus kom til Jerusalem for å feire høytidene, kom han ikke til en kirke eller en moské, han kom til templet.”  Det er ikke kirkehøyden eller moskéhøyden som det kjempes over, det er tempelhøyden.  Det var jødisk tempelhøyden århundrer før kristendommen prøvde å gjøre det til kirkehøyden, og som islam har senere gjort til moskéhøyden.

Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, som ble oppnevnt av de engelske myndighetene i landet, erklærte at araberne hadde bodd i Landet gjennom 10.000 år.  Dette innebærer at araberne bodde i landet lenge før Muhammed, grunnleggeren av islam, ble født eller det arabiske språket ble tatt i bruk.  Dvs. før arabere eksistert som en folkegruppe, for ikke å snakke om «palestinere».

 Hvordan ble Judea til Palestina?

Den andre jødiske krigen med romerne fant sted i år 132-135 e.kr.  Ledet av rabbi Akiva og Simon Bar Kochba, ble den jødiske oppstanden knust av den romerske keiser Hadrian.  Han forsøkte å av-judaisere Jerusalem og gjøre den til en romersk by.  Praktisering av jødedom ble forbudt og Hadrian ga Jerusalem et nytt navn “Aelia Capitolina” til ære for Jupiter som hadde gudomelige krefter i den romerske tro.  Romere vil fjerne jødenes tilknytning til landet og forandret navnet til landområdet, som var kjent som Judea, til Palestina.  Navnet Palestina hentet romere fra jødenes eldgamle fiende, filisterne, som bode, mange år tidligere, langs kysten i sør.

Over tid ble begrepet Palestina brukt på områder både på øst- og på vest bredden av Jordan elven.  Området ble regjert av:

– Romerske Byzantiner (312-637) (Persisk avbrudd 614-629),

– Omayyad-arabere (638-759),

– Islamske Abbassider (759-1099),

– Korsfarere (1099-1291) (med avbrudd av kurderen Saladin 1187-93),

– Mamelukker (1291-1516),

– Ottomanske tyrkere (1517-1917),

– Det britiske mandatet (1917-1948).

Ingen av disse herskere etablerte en suveren stat i Landet og Jerusalem var aldri hovedstaden i noe rike helt siden kong Davids tid. Palestina var glemt, øde, uttørket, men historiske nedtegnelser viser at det alltid var jødisk nærvær i landet.

Gjenopplivningen av moderne jødisk liv i Landet begynte i 1880-årene med ankomsten av russiske flyktninger fra russiske pogromer.  En andre bølge av innvandring, også fra Russland, kom i 1905. Denne ble etterfulgt av senere innvandringer som resulterte i en voksende befolkning i Landet.  Da jødene kom til Landet, fant de en malaria-infisert sump i nord og en ubeboelig ørken i sør.  Det var som om Bibelens Gud hadde holdt Landet bortgjemt i glemsel inntil dets rettmessige eiere, – jødene, kom tilbake for å ta sin rett.

Jødisk fremgang tiltrakk arabere

De jødiske pionerene stjal ikke Landet fra araberne.  Mesteparten av Vest-Palestina (77%) tilhørte ikke jøder eller arabere, men myndighetene.  Først det Ottoman-tyrkiske imperiet og etter første verdenskrig England. Kun 23% av landet var privat eid.  Ca. 8% var eid av jøder og mesteparten av resten var eid av rike arabere fra Syria og tyrkere.  Palestina-arabere eide ikke mer enn 5% av landområdet.  Mesteparten av landet var udyrkbart og besto av ørken, sumper og fjell.  Jødene kjøpte Landet til oppblåste høye priser fra fraværende landeiere som bodde utenfor landet.  Ettersom jødene bearbeidet og skapt vekst i landet.  Etter første verdenskrig bidro den engelsk okkupasjonen til utvikling av infrastrukturen.   Mange fattige arabere fra omkringliggende land har hørt om nye muligheter i Palestina og flyttet for å få arbeid hos jødene og hos de engelske myndighetene.  Britene tillot fri arbeidsinnvandring fra øst, nord og sør og tusener av arabere strømmet til landet.  På samme tid forhindret de jøder i å komme inn i landet, mange av disse var flyktninger fra Nazi Tyskland.

Dagens “Palestinere” har ikke vært et unik folkegruppe før, de har aldri hatt et suverent land kalt Palestina, Jerusalem har aldri vært deres hovedstad og det eksisterer intet palestinsk språk eller kultur.  Alt dette er en myte skapt etter at Israel frigjorde Jerusalem i 1967 fra Jordansk okkupasjon.

Før staten Israels opprettelsen, benektet selv  arabiske ledere eksistensen av et arabisk land kalt Palestina.  I 1937 sa den arabiske lederen Auni Bey Abdul-Hadi “Det eksisterer ikke noe sånt land.  ”Palestina” er en term som sionistene har funnet opp!  Det eksisterer ikke noe Palestina i Bibelen.  ”Palestina” er fremmed for oss; det er sionistene som har introdusert det.”

Begrepet «palestinere» ble nesten ikke i bruk før 1948.  Når den ble likevel brukt av og til, ble det brukt for å beskrive jødene i landet.  Avisen Jerusalem Post ble faktisk kalt Palestine Post.  Etter Første verdenskrig ble Det osmanske rike oppløst, og de allierte som vant krigen bestemte hvem som skal styre hvert område. 

I San Remo konferansen (19-26. april 1920), fikk England rett til å etablere et midlertidig mandatområde i landområdet øst for Middelhavet. Området, som tidligere var en del av den ottomanske Syria-provinsen, fikk navn «Palestina» og inkluderte områdene både øst- og vest av Jordan elven.  De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjent jødene tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødiske folk i Palestina” (i helle Palestina mandat området).  Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Folkeforbundet (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922.  Kun to måneder senere (16. september 1922) har Folkeforbundet endret resolusjonen og har bestemt å etablere en arabisk stat i to tredjedeler av Palestina (Trans-Jordan). Resten (Vest-Palestina) skal fremdeles tilhøre den jødiske staten. Disse beslutning ble videreført til FN, når den ble etablert i 1945, og gjelder til dags dato.  Arabere fikk tildelt flere land på en tilsvarende måte, bl.a. Libanon, Syria, Jordan, Irak og flere andre land.

Før denne staten ble virkeliggjort, tok kolonisekretær Winston Churchill i 1922 bort 77% av det geografiske området som var lovet til jødene og skapte en stat øst for Jordan elven med navn Transjordan, som en stat for de palestinske araberne.  Israel skulle være for de palestinske jødene og Transjordan (nå Jordan) for de palestinske araberne.

Israel ble anerkjent av FN og erklærte seg som en stat i 1948. På den tiden flyktet omtrent en halv million arabere ut av landet.  Disse ble senere brukt som en pressmiddel som arabere brukte mot den jødiske staten. En del arabere forble i Israel og ble israelske borgere.  Det er lett å sympatiserer med historiene om de arabiske flyktninger, men problemet kunne ha været løst for lenge siden hvis deres arabiske brødre brydde seg nok til å hjelpe dem med å assimilere seg slik jødene gjorde med sine egne 900.000 jødiske flyktninger fra arabiske land.