Løgnene som forvandler fantasi til en politisk virkelighet

Hvis du finne på en liten løgn blir du ofte avslørt og kalt en løgner.  Men hvis løgnen er veldig stor, nesten usannsynlig, og du gjentar den mange ganger, da er det mer sannsynlig at folk vil tro på deg – og det er det Palestina-arabere (PA) gjør.

Palestinske ledere finner på historier som er så langt fra virkeligheten at mange tror på dem.  Summen av løgnene utgjør en ufattelig stor løgn som ikke har en sidestykke i verdenshistorie, og blir ofte betraktet som Det palestinske eventyret. Her er noen eksempler:

PA sier at de hadde ingenting med Holocausten å gjøre, og det er ingen grunn for at de skal betale prisen for det Nazi Tyskland har gjort.
Sannheten er at den øverste leder for arabere i da tiden Palestina, Haj Amin Al-Husseini, har vært en Nazi tilhenger. Rett etter at Hitler fikk makten i Tyskland i 1933 tok Al-Husseini kontakt med ham og forsikret at Palestina arabere støtter Nazistene.  Al-Husseini kom til Tyskland i 1941 sammen med flere palestinske medarbeidere og fungerte der under hele krigen som spesiell rådgiver til “det jødiske problemet”.  Al-Husseini avtalte med Hitler at etter fullføring av “den endelig løsningen” til Europa jødene, skal samme løsning gjennomføres også til jødene i Palestina.

PA sier at de ikke har noe imot jøder, og at jødene levde lykkelig i de arabiske landene.
Sannheten er at jødene som bodde i arabiske land var annengrads borgere (dhimmi) og var utsatt ofte til forfølgelser.  Mesteparten av tiden levde de i frykt, og de rømte fra alle de arabiske land til Israel (og andre vestlige land) etter at den ble etablert i 1948. Det er estimert at ca. 900 000 jøder måtte flykte fra de arabiske land, der de bodde i hundrevis av år.

PA sier at de levd i Palestina fra uminnelige tider.
I virkeligheten kom forfedrene til de fleste arabere som bor vest for Jordan elven, ikke så lenge siden, til området (3-4 generasjoner).  De fleste palestinske arabere er etterkommere av muslimske innvandrere fra Sudan, Egypt, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Bahrain, Jemen, Libya, Marokko, Bosnia, Kaukasus, Turkmenistan, Kurdistan, India, Afghanistan og Balutsjistan.  Familienavnene avslører opphevet fra disse land.  Det jødisk innvandring fra 1882, og senere den engelsk styremaktene skapte utvikling i landet, og tusenvis av fattige fremmedarbeidere strømmet til landet.  En del jødiske-, kristne- og muslimske familier levde lenge i landet.

PA sier at det er jødene (sionistene) som kom og tok landet deres.
Den jødiske historien i Israel er mer enn tre tusen år gammel og hele den tiden bodde det jøder i landet.  Muslimene har erobret landet i 638, og i 1099 ble det erobret av korsfarerne. I 1291 erobret muslimene landet igjen.    Lande har aldri tilhørte “palestinske folk” og når den jødiske innvandring startet i 1882 var det ikke mer en halv million mennesker som bodde i helle landet (idag er det over 11 million). Mesteparten av jorden i landet var aldri eid av palestinere.  Etter Første verdenskrig ble Det osmanske rike oppløst, og de allierte som vant krigen bestemte hvem som skal styre hvert område.

I San Remo konferansen (19-26. april 1920), fikk England rett til å etablere et midlertidig mandatområde i landområdet øst for Middelhavet. Området, som tidligere var en del av den ottomanske Syria-provinsen, fikk navn «Palestina» og inkluderte områdene både øst- og vest av Jordan elven.  De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjent jødene tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødiske folk i Palestina” (i helle Palestina mandat området).  Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Folkeforbundet (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922.  Kun to måneder senere (16. september 1922) har Folkeforbundet endret resolusjonen og har bestemt å etablere en arabisk stat i to tredjedeler av Palestina (Trans-Jordan). Resten (Vest-Palestina) skal fremdeles tilhøre den jødiske staten. Disse beslutning ble videreført til FN, når den ble etablert i 1945, og gjelder til dags dato.

PA sier at palestinere har vært et “folk” i hundrevis av år.
Dokumentasjon fra den 19. og starten av den 20. århundre viser at det ikke har eksistert “palestinsk folk” i landet.  Palestina arabere oppdaget at de er palestinere kun etter krigen i 1967, når Israel tok tilbake Judea og Samaria som var okkupert av Jordan, og Gazastripen som var okkupert av Egypt. Det er ingen språk som heter Palestinsk. Det er ingen distinkt Palestinsk kultur eller religion. Det har aldri vært noe Palestinsk land styrt av Palestinere. Palestinere er arabere, ikke til å skjelne fra Jordanere, Syrere, Libanesere, Irakere osv.

PA sier at Palestina er en “hellig muslimsk jord”.
Både den gamle og den nye testamentet gir ikke tvil om at det var jødene som levde og styrte landet mer enn 2600 år FØR islam ble oppfunnet.  Til og med muslimenes hellige bok Koran spesifiserer at Israel tilhører jødene.  Jerusalem som blir kalt på arabisk Al-Quds, er ikke nevnt i Koran en eneste gang.  Den ble gjort til en muslimsk hellige by som en del av kampen mot jødene og kun fordi byen har vært jødenes helligste sted.

PA sier at de jobber hard for å utvikle økonomien til sin stat “Palestina”.
I virkelighet et det palestinsk økonomi ganske tilbakestående.  De har vant seg til å leve som tiggere, og er helt avhengig av amerikansk, europeisk og arabisk penger.

PA sier at de har et demokratisk samfunn.
Mahmoud Abbas ble valgt som president i 2005 for 4 år.  Dette hindrer ham ikke å fortsette som “president” uten ny valg også 4 år senere… Hamas vant valget i 2006, men den ble ikke anerkjent av Fatah.  Dermed styrer Hamas i Gaza med en egen statsminister (Ismail Haniyeh) som innførte Sharialoven og satt alle de demokratiske reglene til side.  På Vestbredden styrer Abbas.  Han annullerte valget flere gange og viser lite respekt for de demokratiske spillereglene.  Parlamentet fungerer ikke, og også på andre samfunnsområder er det litte tegn til demokrati.

PA sier at de respekterer menneskerettigheter.
Omtrent alle bestemmelsene som står i paragrafene til FNs menneskerettigheters deklarasjonen brytes systematisk i områder som er under palestinsk kontroll.  Kvinner er diskriminert og blir drept om de frigjøre seg for mye… Homofilere må skjule sin legning.  Kristne og andre minoriteter blir forfulgt.  Journalister kan bøte med livet om de skriver noe som er imot de palestinske myndighetene eller islam.  Tortur og barbariske straffer for mistenkte kriminale.   Rettssystemet er politisk og religiøs styrt.

PA sier at alle problemer som de har er på grunn av “okkupasjonen”.
Gazastripen er 100% under palestinsk kontroll.  Også de alle fleste palestinere på Judea og Samaria (Vestbredden) lever under palestinsk styre iht. Oslo-avtalen fra 1993 og fra 1995. Levestandard til palestinere har aldri vært bedre enn i dag.  Ikke under Jordansk og Egyptisk okkupasjon, og ikke under tyrkisk eller engelsk styre har de hatt så godt levestandard og muligheter som de har i dag under begrenset israelsk kontroll i Judea og Samaria.  Palestinere vest for Jordan elven har det faktisk bedre enn arabere i de fleste arabiske land.

PA sier at hoved hinder for “fred” er de jødiske bosetninger.
Bosetninger til minoriteter finnes i mange land, men ingen annet sted i verden er disse en hinder for fred. In i Israel er det i dag 126 byer og landsbyer med arabiske flertall uten at dette hindrer freden mellom jødene og araberne i landet.  Hvorfor skal jødiske bosetninger på statlig jord på Judea og Samaria hindre fred da?

PA sier at det er over 7 millioner palestinske flyktninger.
For 65 år siden rømte ca. en halv million arabere fra Palestina, i løpet av en krig som de har selv startet.  Levealderen til arabere i dette område er ca. 74 år.  Det er estimert at ca. tredve tusen av disse flyktninger er fremdeles i livet.  De fleste av dem er integrert i landene de lever i og oppfyller ikke kravet til å kunne defineres som flyktninger.

PA sier at fred kan oppnås kun når flyktningene deres “vender tilbake”.
Forrige paragraf viser at det så å si finnes ikke i dag arabiske flyktninger av de som rømte fra Palestina i 1948.  Dermed kan de ikke komme selv tilbake.  Å hente beinrester til de som døde i de siste 65 årene er meningsløs.  Palestinere selv erklærte at de vil ikke akseptere at noen “flyktninger” kommer tilbake til Gaza eller Vestbredden.  Også hvis slike palestinske flyktninger eksisterte ville de ikke ha rett på å “vende tilbake” siden det var de som slo av FNs delingsforslaget og gikk til krig for å utslette jødene som bodde i området. De har mistet moralskretten til å vende tilbake. Israel på sin side har aldri satt kravet for kompensasjon for jødene som rømte fra de arabiske landene som en betingelse for en fredsavtale. Kravet at 7 millioner arabere vil ha rett til å flytte inn til Israel er ikke en betingelse for fred, men en hinder for fred.  Aksept av et slik krav er ens betydning med utslettelse av Israel som en demokratisk og jødisk stat.

PA begrunner terroren mot Israel med fattigdom og okkupasjonen.
Det er betydelig dokumentasjon som viser at årsaken til den mange årige arabisk/palestinsk terroren mot Israel er jødehat. Terroren startet lenge før Israel tok kontroll over Judea Samaria og Gaza i 1967, og økte etter at Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005.  Det er mange millioner mennesker som lever som minoriteter uten at de har et eget stat.  De fleste av dem tyr ikke til terrorisme.  Det er også mange millioner mennesker i verden som er mye fattigere enn palestinere uten at de tyr til terror av den grunn.

PA sier at det er “okkupasjonen” som hindrer fred.
Etter Første verdenskrig ble Det osmanske rike oppløst, og de allierte som vant krigen bestemte hvem som skal styre hvert område. I San Remo konferansen (19-26. april 1920), fikk England rett til å etablere et midlertidig mandatområde i landområdet øst for Middelhavet. Området som tidligere var en del av den ottomanske Syria-provinsen fikk navn «Palestina».  De allierte adopterte Balfour deklarasjon fra 1917 som anerkjent jødene tilknytning til landet, og bestemte å etablere “et nasjonal hjem til det jødiske folk i Palestina”.  Beslutningen ble bekreftet i Sèvres avtalen (10. august 1920), og endelig godkjent av Nasjonens Forbund (forgjengeren til FN) i 24. juli 1922.  Denne beslutning ble videreført til FN, når den ble etablert i 1945, og gjelder til dags dato.

Palestina arabere hadde flere anledninger til å gjøre fred med sine jødiske naboer. De hadde også flere anledninger til å ha en palestinsk stat til, også på vest siden av Jordan elven.  Men hver gang valgte de konfrontasjon, terror og krig.  Det er ikke Israels begrenset kontroll over Judea og Samaria som er årsaken til ufreden.  Det er palestinere/arabere urealistisk forventningen at jødene vil forsvinne fra området som er årsaken.

Palestinere sier mange fine ord om fred, menneskerettigheter og samarbeid når de snakker på engelsk til europeisk publikum.  Når de snakker på arabisk til sine egne sier de helt andre ting.  Og handlingene bekrefter det de sier på arabisk. Det jeg skriver her betyr ikke at alle palestinere er løgnere.  Jeg vet at mange av dem vet sannheten, men velger å holde seg stille, eller gjenta de offisielle løgnene for å ikke risikere livet i et samfunn som tolererer ikke slike avvik.  Mange i Vesten, til og med i Israel tror på disse usannheter.  Årsaken kan være ønske om å oppnå en politisk løsning ved hjelp av en press på Israel.  For mange palestinere/araberen tjener disse løgnene kun ett formål – internasjonal press som skal føre til delegitimering av staten Israel, og på sikt utslettelse av den jødiske staten.

Løgnene betyr ikke at Palestina-araberne ikke har rett til å bo på stedene de bor i.  Det har de full rett til, og de kan godt betrakte seg selv som et folk hvis de vil.  Men disse grove løgnene, kombinert med terror, må ikke belønnes med en politisk gevinst.